Derimot: Dommen mot Le Pen. Konstruert for å hindre henne i stille til valg. – Derimot
derimot.no:
Hva ble Marine Le Pen funnet «skyldig» i?
av Thierry Meyssan
For å hindre Marine Le Pen i å stille til det franske presidentvalget, ble hun dømt av en domstol i første instans for «misbruk av offentlige midler» – og ikke omvendt. Det var altså ikke den påståtte forseelsen som førte til at hun ble fratatt retten til å stille til valg, men den ble funnet opp for å rettferdiggjøre denne straffen.
Merkelig nok har ingen i den politiske klassen funnet det nødvendig å påpeke at presidentskapet i Europaparlamentet har endret sin oppfatning av rollen til parlamentsmedlemmer, og nå anser det som straffbart å fortsette å utøve den opprinnelige rollen som EU-parlamentariker.
Marine Le Pen ble dømt 31. mars 2025 for «underslag av offentlige midler» til fire års fengsel, hvorav to i lukket anstant, en bot på 100 000 euro og fem års inhabilitet med umiddelbar virkning, altså før en eventuell anke. Tjuefire andre tjenestemenn i Nasjonal Samling (Rassemblement National) og selve partiet ble dømt.
Den franske politiske klassen ble umiddelbart delt mellom de som ønsket presidentfavorittens eliminering fra løpet velkommen og de som beklaget det. Naturligvis våget ingen å si direkte hva de tenkte, men alle bekreftet at de støttet «rettsstaten» eller fordømte «dommernes tyranni».
Etter den historiske avgjørelsen fra tre dommere, uavhengige av politisk makt, men som tydelig forsto påtalemyndighetens krav, våger ingen å ta opp det underliggende problemet i tvisten mellom Frankrike og presidentskapet i Europaparlamentet. Det er umulig å forstå hvorfor de valgte medlemmene av Nasjonal Samling ble dømt, selv om de var overbevist om at de ikke hadde brutt loven, og uten å kjenne til dette stridspunktet.
Her er forklaringen:
På slutten av andre verdenskrig utviklet den britiske statsministeren Winston Churchill en plan for å dempe europeiske forskjeller gjennom opprettelsen av felles institusjoner mellom stater. Dette var ennå ikke en europeisk union, men snarere et organ som tillot europeiske regjeringer å møtes og forhandle på permanent basis, eller en organisasjon som brakte sammen parlamentarikere fra europeiske stater for å debattere sammen. Til slutt slo ti stater sammen de to prosjektene og opprettet Ministerrådet («Rådet»). I dag er de 46. Hovedkvarteret til denne politiske institusjonen ble etablert i Strasbourg.
I praksis var Rådet tenkt å være NATOs sivile arm. Strasbourg ble valgt som hovedkvarter fordi det kulturelt sett er en fransk-tysk by.
Uavhengig av Rådet ble et annet prosjekt, denne gangen økonomisk, født med Det europeiske kull- og stålfellesskap, som senere ble Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) og i dag er EU. Selvsagt lå også setet for Europaparlamentet i Strasbourg, som huset Parlamentarikerforsamlingen i Rådet. Gitt rivaliseringen mellom medlemsstatene, ble imidlertid forskjellige institusjoner i denne økonomiske unionen lokalisert i Brussel og Luxembourg (parlamentets generalsekretariat ligger i Robert Schumann-bygningen). Europaparlametsmedlemmer kom til Strasbourg en uke i måneden og returnerte deretter til sine land. Siden de ikke ble valgt i eget navn, men i navnet til partiet sitt, i en enkelt nasjonal valgkrets (unntatt mellom 2003 og 2018, da det var åtte regionale valgkretser), viet de resten av tiden sin til egen politisk trening.
I 1993 anskaffet Europaparlamentet et kammer i Brussel, Paul-Henri Spaak-bygningen. Seks år senere åpnet de sitt eget kammer i Strasbourg, Louise Weiss-bygningen. På den tiden ble parlamentariske sesjoner delt mellom de to byene. En gigantisk karavane med lastebiler flyttet alle parlamentarikernes kontorer to ganger i måneden. De europeiske parlamentarikerne, som nå har privat kontor i Brussel, ble senere invitert til å bo der og bare reise til Strasbourg for sesjoner som ble holdt der. De returnerte til sine land bare for å møte sine velgere og for partimøter.
Administrasjonen til Det europeiske økonomiske fellesskap, som hovedsakelig er basert i Brussel, hadde til hensikt både å distansere seg fra Rådet og å komme nærmere Europaparlamentet. De gjorde derfor alt de kunne for å sikre at sistnevnte stoppet sine frem-og-tilbake-operasjoner og satt permanent i Brussel. Dette var også ønsket til NATO, hvis hovedkontorer også var i Brussel (eller mer presist, i Mons). NATO utstedte standardene som Kommisjonen foreslo for Parlamentet, som sistnvnte godkjente. Men over tid spilte Parlamentet en stadig mer uavhengig rolle, og NATO trengte å overvåke dem kontinuerlig for å sikre at ingen av standardene ble overstyrt.
Det var da tvisten begynte: franskmennene nektet å forlate Strasbourg for ikke å falle for synlig under innflytelse av angelsakserne. Presidentskapet i Parlamentet krevde derfor at valgte representanter fra nå av skulle vie seg utelukkende til sine aktiviteter i Brussel og ikke lenger beskjeftige seg med sine partier i sine land.
Siden den gang har alle franske politiske partier som holder fast ved landets uavhengighet – ikke bare Nasjonal Samling – ligget i strid med presidentskapet i Europaparlamentet. Domstolen som dømte Marine Le Pen valgte derfor EP-presidentskapets teori, mens Nasjonal Samling insisterte på at ikke et eneste øre av offentlige penger hadde blitt underslått og på å ha handlet som mange andre politiske partier.
Under rettssaken valgte Marine Le Pen å forsvare seg ved å hevde at hun ikke hadde noe valg, at hun ble tvunget til å velge det gamle konseptet om arbeidet til Europaparlametsmedlemmer fremfor det nye, fordi kollegene hennes nektet å la henne være en fullverdig Europaparlametsmedlem (politikken for «cordon sanitaire»). Siden hun ikke hadde noen plass i Brussel, valgte hun å gjøre det i sitt eget land.
«Dette forsvarssystemet utgjør etter domstolens mening en teoretisk konstruksjon som ignorerer reglene i Europaparlamentet, republikkens lover og rettsavgjørelsene som er avsagt, spesielt under den pågående rettslige etterforskningen, ved kun å fokusere på sine egne prinsipper,» skrev magistratene.
Det er viktig å forstå at det ikke finnes regler i Europaparlamentet; den eneste referanseteksten er den konsoliderte EU-traktaten, som fortsatt fastsetter at Europaparlamentets sete er i Strasbourg og ikke i Brussel. Synspunktet til de franske Europaparlametsmedlemmene er derfor det eneste som er i samsvar med tekstene. I realiteten har ikke dommerne dømt etter loven, og når det gjelder presidentfavoritten, kunne de ikke iverksette noe midlertidig tiltak fordi Marine Le Pen ikke lenger er Europaparlametsmedlem og derfor ikke kan «gjenta lovbruddet».
Ved å dømme Marine Le Pen fratok retten ikke bare henne retten til å stille som republikkens presidentkandidat, den fratok også franske folkevalgte retten til å utfordre parlamentets underkastelse under NATO.
Oversettelse Monica Sortland
