Derimot: Det var noen som snakket om fred 1. mai. Freds-appellen 1. mai i Bergen. – Derimot
derimot.no:
Vi publiserer denne appellen, som ble holdt foran statuen av Nordahl Grieg utenfor Den Nationale Scene i Bergen 1. mai. Arrangør av dette årlige 1. mai-møtet er NKP i Bergen – eller Bergens Arbeiderparti av NKP, som organisasjonen korrekt heter. I Bergen hadde kommunistene flertall under partisplittelsen i Arbeiderpartiet i 1923, og beholdt dermed partinavnet. Men det er historie nå.
Som jeg har gjort i en årrekke, møtte jeg også i år opp til denne markeringen. Selv om oppslutningen fortsatt er beskjeden, er det viktig å vise at det finnes krefter i Norge som står for en konsekvent fredspolitikk. Denne appellen fra Terje Alnes er ikke den typen politisk svada man altfor ofte hører i 1. mai-taler – noe jeg må innrømme at jeg er grundig lei av.
For den som leser det han sier her, gir han innsikt i og forståelse av hvordan befolkningen i vårt land utsettes for løgn og propaganda – alt for å få oss til å støtte en krigspolitikk som er ødeleggende for oss selv. Han belyser også den norske statens krigseventyr i land som verken har truet oss eller gjort oss noe.
Knut Lindtner
Redaktør
Kamerater.
på denne kampdagen er det viktigere enn på lenge å stå opp mot krig og imperialisme. Norge har de siste 25 årene deltatt i en rekke kriger på flere kontinenter, og alle har vært motivert ut ifra å sikre vestlige interesser og vestlig hegemoni.
I 1999 var vi med å bombe Jugoslavia, en ulovlig angrepskrig ifølge Folkeretten. Krigen splittet landet opp i småstater. I den nyoppretta staten Kosovo bygde deretter USA sin største militærbase utenlands.
Fra 2001 til 2021 – i 20 år – kriget vi skulder ved skulder sammen med USA i Afghanistan, for å vise oss som «en god alliert».
Vi deltok ikke i den ulovlige angrepskrigen mot Irak i 2003, men fra 2004 og til dags dato (!) har vi sluttet fullt opp om okkupasjonen av Irak.
I 2011 sto vi i første rekke da Libya ble angrepet. 588 norske bomber ble sluppet, et avgjørende bidrag til at den libyske staten falt. Etter at Gaddafi ble drept gikk landet i oppløsning, islamistiske bander tok over kontrollen i store deler av landet og drev forfølging av kristne afrikanere, opprettet slavemarkeder og profitterer stort på å smugle flyktninger over Middelhavet. Hele regionen ble destabilisert.
Krigen ble solgt inn ved hjelp av en serie løgner, spredt i redaktørstyrte medier over hele Vesten. Ingen er stilt til ansvar.
Samtidig begynte en rekke undergravende operasjoner for å styrte regjeringen i Syria. Norske spesialsoldater drev opplæring av en egen syrisk milits i Jordan. Denne militsen ble sendt inn i Syria for å krige mot den lovlige regjeringen. Norske soldater gikk selv ulovlig inn i Syria. Som i Libya ga Norge og Vesten penger, våpen og opplæring til islamister tilsluttet terrornettverket Al-Qaida, for å bekjempe regjeringen som de ikke selv kontrollerte. I dag har Al-Qaida makten i Syria og i dette øyeblikk pågår det et folkemord på alawitter.
Norge er i dag dypt involvert i krigen i Ukraina. Hovedårsaken til krigen er NATOs løftebrudd overfor Sovjetunionens siste ledere, med stadig NATO-ekspansjon østover. Alt som skulle til for å unngå tragedien i Ukraina var å holde landet nøytralt, dvs. å aldri åpne for et NATO-medlemskap. Ukrainsk NATO-medlemskap ville bety krig.
Men med fullt overlegg, og med støtte fra de norske medløperne, insisterte NATO på et fremtidig ukrainsk medlemskap. Etter Russlands angrep på Ukraina har det politiske Norge kastet alle motforestillinger over bord. Det tok bare noen få dager før forbudet mot å eksportere våpen til krigssoner ble forlatt. Alle partier på Stortinget stiller seg bak NATO-løgnen om at «våpen er veien til fred».
På 80-års markeringen for D-dagen 6. juni 2024 sa Jonas Gahr Støre til Dagens Næringsliv at han «tror unge menn og kvinner er villige til å ofre livet igjen», dersom det bryter ut en åpen krig mellom Russland og NATO. Siden har Regjeringen og Stortinget gjennom sine vedtak tatt flere skritt i retning av en ny storkrig i Europa og en mulig ny verdenskrig. Dette skjer med full støtte fra alle partier på Stortinget, også den såkalte venstresiden.
Arthur Ponsonby, en britisk sosialist, oppsummerte de alliertes krigspropaganda fra 1. verdenskrig i ti teser:
– Det er ikke vi som ønsker krig
– Fienden alene har skylden for krigen
– Fienden har djevelens ansikt
– Vi forsvarer en edel sak, ikke våre egne interesser
– Fienden begår systematiske grusomheter, våre uhell er utilsiktet
– Fienden bruker forbudte våpen
– Vi har små tap, fiendens tap er enorme
– Kunstnere og intellektuelle støtter vår sak
– Vår sak er hellig
– Alle som sår tvil om vår sak, er forrædere
Hundre år senere er Ponsonbys oppsummering høyst relevant for dekningen av Ukraina-krigen i norske medier.
Hvorfor er ikke den norske venstresiden opptatt av det åpenbare? Norge er en betydelig imperialiststat, vi er alliert med verdens verste imperialistmakter, og bruker våre militære og økonomiske maktmidler for å sikre vestlige interesser.
Planene om å innlemme Ukraina og også Georgia i NATO inngår i en videre plan om å svekke og destabilisere Russland. Konkrete planer foreligger for å stykke Russland opp i mindre stater, under vestlig kontroll. Dette er imperialismen i Europa i vår tid, og som alltid betyr det krig.
Kan en venstreside som ikke motarbeider, men tvert imot slutter opp om NATO, som sikrer økonomisk bonanza for våpenindustrien ved å stille seg bak massive nyinvesteringer i krigsmateriell, og som aktivt bidrar på NATOs/USAs/EUs side i Ukraina-krigen, egentlig omtales som venstreside?
I tilfelle, hvordan ser da høyresiden ut?
Vi hører at Norge er truet, og at vi må ruste oss kraftig militært for å kunne stå imot. Alle partiene på Stortinget har stilt seg bak «forsvarsforliket». Også Sosialistisk Venstreparti (SV) og Rødt har forpliktet seg til å bruke 1.635 milliarder kroner på militær opprusting frem til 2036. Det er i praksis ingen opposisjon på Stortinget når det kommer til den mest prekære saken i vår tid – å sikre freden, og å unngå at Norge trekkes inn i eller bidrar til kriger i andre land og på andre kontinenter.
Imperialismen er en driver for krig. Norges økonomiske makt virker sammen med en vilje til å bruke militærmakt for å sikre våre egne globale interesser. I dag står imperialiststaten Norge skulder ved skulder med de verste imperialiststatene i verden, der USA troner suverent på topp. Med 850 militærbaser på fremmede staters territorium er USA klare til å bruke militærmakt mot enhver som utfordrer deres interesser.
Det er denne verdensordenen norske politikere, inkludert den såkalte venstresiden på Stortinget, slutter opp om.
I 1,5 år har verden vært vitne til et folkemord i Gaza. Her er det ingen som tar til orde for å sende våpen til palestinerne, eller å sende luftvern slik at sivilbefolkningen kan beskyttes mot bombingen. Det til tross for at de sivile tapstallene i Gaza langt overgår antall sivile drepte i Ukraina.
Vi i Norges Kommunistiske Parti retter vårt sinne mot den norske regjeringen, som ikke handler i pakt med FNs folkemordskonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å forhindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen.
Regjeringen lar tvert imot våre egne våpenfabrikker bidra til folkemordet, ved at de via omveier leverer våpen og ammunisjon som havner i hendene på massemorderne. Det er skandaløst og skammelig! Og like ille er det at Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) er Europas største investor i okkupasjonen av Palestina! Oljefondet har verdier tilsvarende 220 milliard NOK i det okkuperte Palestina. Det er et betydelig finansielt tilskudd til okkupasjonsmakta Israel.
Krig kan unngås, men da må dagens krigsretorikk og grenseløse militarisering avsløres. Vi kommunister kjenner drivkreftene bak krigene: Det er imperialismens, og finans- og monopolkapitalens grenseløse krav om profitt.
Arbeiderklassen i alle land må stå sammen mot de imperialistiske kreftene.
