Denne artikkelen er en Ki-bearbeidet versjon av en artikkel av Andrei Martyanov som kan lesesi sin helhet her. Å presentere den på denne måten er noe nytt som vi gjør som et eksperiment. Innholdsmessig er ikke noe endret, men slike sammendrag får ikke med tonen i den originale artikkelen – en tone jeg morer meg å lese – Martyanov er enkelte ganger svært skarp i kommentarene.
Når vi gjør det er det for å få frem en del informasjon om det Martyanov mener faktiske forhold av viktige begivenheter fra Ukrainakrigen. Og jeg må si at jeg sjøl lurte på hvorfor ukrainerne sendte bølge etter bølge i begynnelsen av SMO (krigen) av folk, i det som åpenbart var selvmordsoppdrag, over den store elva Dnipro.
Knut Lindtner Redaktør
Krynky-katastrofen: En analyse av Grayzone-artikkelen og Andrei Martyanovs kommentarer
Introduksjon
Andrei Martyanovs vurdering: Den britiske planleggingen av operasjonen ved Krynky minner om deres tidligere «operasjonelle geni» vist i Kursk oblast, hvor mer enn 76.000 NATO-styrker (VSU og deres rådgivere) ble drept.
På bakgrunn av dette, og katastrofen i motoffensiven som kostet over 160.000 liv, fremstår Krynky-operasjonen som et lite, men likevel betydningsfullt kapittel i en større krigsforbrytelse. Totalt anslås tapene til over 1,5 millioner ukrainske NATO-soldater og omtrent 100.000 russiske soldater. (Vold mot sivile og krigsfanger er ikke en gang medregnet.)
Grayzones beskrivelse av Krynky-operasjonen
The Grayzone skriver:
På morgenen den 30. oktober 2023 gled dusinvis av ukrainske kommandosoldater over Dnipro-elven i små båter for å ta kontroll over Krynky, en landsby i russisk-okkupert Kherson.
De hadde tilbrakt de to foregående månedene i avsidesliggende områder på de britiske øyer, i terreng som lignet, hvor de gjennomførte øvelser under årvåkent blikk fra britiske generaler. Nå trodde de at hardt arbeid endelig skulle lønne seg. Både britiske og ukrainske tjenestemenn var overbevist om at operasjonen ville snu krigens gang, skape et brohode som ville gjøre det mulig for Kievs styrker å marsjere mot Krim og oppnå en total seier.
I stedet ble de britisk-trente ukrainske marinesoldatene ledet som lam til slaktebenken.
Den katastrofalt planlagte operasjonen resulterte i en tilsynelatende endeløs strøm av tungt overfylte ukrainske båter som forsøkte å nå Krynky uten luftstøtte, under konstant ild fra russisk artilleri, droner, flammekastere og mortérer.
De marinesoldatene som klarte å komme over var dårlig utstyrt, og å forsyne dem viste seg å være praktisk talt umulig, mens evakuering var helt utelukket.
Da den lovede missilstøtten uteble i ukene som fulgte, ble det klart at hele operasjonen hadde endt i en katastrofe. Likevel, i de neste ni månedene, ble bølge etter bølge av britisk-trente ukrainske marinesoldater sendt til nesten sikker død i Krynky.
Beslutningen om å la dette kostbare gjørmehullet trekke ut, både i menneskelige og materielle kostnader som ingen NATO-hær ville ha akseptert, regnes nå som en av de største taktiske feilene i hele krigen – og det synes å være de britiske toppgeneralene som bærer hovedansvaret.
Lekkasjer gjennomgått av The Grayzone avslører hvordan britene ikke bare ledet treningen av marinesoldatene som var involvert, men også bygget opp “Maritime Raiding Force” fra grunnen av – en styrke som til slutt ble ofret i løpet av selvmordsoppdraget ved Krynky.
Martyanovs kommentarer
Andrei Martyanov kommenterer:
NATO og britisk militærvesen mangler grunnleggende taktisk og operasjonell kunnskap for moderne krigføring.
Den britiske militære utdanningen er løsrevet fra virkeligheten med hensyn til ildkraft og tempo i operasjoner som de russiske væpnede styrkene kan påtvinge.
Det britiske offiserskorpset har et lavt akademisk nivå og reduserer all trening til mekanisk repetisjon av utdaterte NATO-manualer.
Grayzones videre avsløringer
The Grayzone fortsetter:
Når det gjelder tekniske detaljer, besluttet de at «akademikere også burde inkluderes, med bruk av de nyeste teknologiske ressursene for å sikre suksess i raid, særlig når det gjelder ødeleggelsen av nøkkelinfrastruktur.»
Derfor måtte «en formell forespørsel» sendes til det britiske forsvarsdepartementet om å få tilgang til den siste etterretningsinformasjonen og planene for Krims sterkt befestede undergrunnsanlegg, som «må planlegges i ekstrem detalj».
Storbritannias besettelse med å rive Sevastopol ut av Moskvas grep går helt tilbake til Krimkrigen (1853–1856). De lekkede dokumentene viser tydelig at London fortsatt anser erobringen av Sevastopol som et vitalt og oppnåelig mål.
Selv om «Project Alchemy» beskrev militærhavnen som hjem til verdens «største konsentrasjon av anti-skipsmissiler» og en bunkerstruktur som var «immun mot luft- eller missilangrep», trodde operatørene likevel at området var «sårbart for kommandostyrker.»
«Jeg har sett helvete og navnet på stedet er Krynky»
Martyanovs videre analyse
Andrei Martyanov skriver:
Storbritannias hat mot Russland har historiske røtter og fører til urealistiske militære vurderinger.
De britiske styrkenes selvtillit er preget av illusjoner om egen militær styrke, på tross av at virkeligheten viser omfattende inkompetanse.
Besettelsen av å ta Sevastopol har drevet britene til å begå fatale strategiske feil.
Grayzones konklusjon
Grayzone avslutter:
Etter hvert som større mediehus nå i detalj gjennomgår Kievs militære nederlag, fremhever rapportene konsekvent den britiske forsvarsdepartementets sentrale rolle i å planlegge noen av krigens største katastrofer.
Hver av disse tilbakeslagene førte til tusenvis av drepte eller sårede ukrainere, men ingen i London ser ut til å ha fått noen profesjonelle konsekvenser.
For de utenlandske offiserene som sendte dem inn i drapsområdet, var de som mistet livet intet annet enn brikker, eller «proxies».
Martyanovs avsluttende vurdering
Andrei Martyanov konkluderer:
Den britiske hæren er primært egnet for sabotasje, terrorisme og piratvirksomhet – ikke konvensjonell krigføring.
Manglende akademisk, moralsk og intellektuell standard kombinert med fanatisk hat mot Russland har ført britisk militærvesen inn i moralsk forfall.
Det britiske militæret fortjener verken profesjonell respekt eller menneskelig aktelse.
