Derimot: Det pågår et vedvarende tyveri.De rikeste stjeler fra verdens fattige og kaller det hjelp. – Derimot
derimot.no:
Finanskapitalen påfører utviklingsland en stadig høyere gjeldsbyrde.
Av Nick Beams.
Det globale finanssystemet fungerer som en slags gigantisk støvsuger, som suger opp rikdommen til fattigere og mindre utviklede land, for å bedre bunnlinjen til bankene og finansinstitusjonene, mens milliarder av mennesker blir drevet ut i dypere fattigdom.
Rapporten fra FNs konferanse om handel og utvikling: «En verden av gjeld». Rapporten begynner med å peke på at global offentlig gjeld fortsette å eskalere raskt, «drevet av påfølgende kriser så vel som den trege og ujevne utviklingen av den globale økonomien». Den totale offentlige gjelden, bestående av innenlandsk og ekstern gjeld, nådde i 2023 $ 97 billioner, en økning på $ 5,6 billioner på et år. Den kraftigste økningen skjer i utviklingsland, der den i 2023 nådde $ 29 billioner, og utgjør 30 prosent av den globale totalen, sammenlignet med 16 prosent i 2010.
Rapporten sier at selv om gjeldsbyrden varierer, er den «forverret av ulikheten innebygd i den internasjonale finansarkitekturen», der «de landene som har dårligst råd betaler mest». Det gjør det klart at for selv om alle uttalelser fra politiske ledere og internasjonale organisasjoner, om nødvendigheten av å lette gjeldsbyrden, som fra Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, er det ingen løsning å finne innenfor rammeverket av det internasjonale finanssystemet. Den økende daglige utarmingen av milliarder av mennesker, som rapporten belyser, er forankret i selve systemets strukturer.
Som rapporten forklarer: «Utviklingsland sliter med en internasjonal finansarkitektur, der de forankrede ulikhetene forverrer virkningen av påfølgende kriser. Dette systemet forsterker deres gjeldsbyrder, ved å begrense tilgangen til rimelig finansiering, og presser dem til å låne fra dyrere finansieringskilder».
Utviklingslandenes samlede utenlandsgjeld var i 2022 på $ 3,2 billioner, og for halvparten av disse landene var den så høy som 28,4 prosent av deres BNP, og 92,4 prosent av deres eksportinntekter. Situasjonen forverres fordi landene nå betaler dobbelt mye i forhold til inntektene for å betjene deres gjeld sammenlignet med 2011, noe som «gir en mindre andel av landenes ressurser som kan brukes til investeringer i bærekraftig utvikling».
Slik som så ofte gis inntrykk av, er at lån og bistand til utviklingsland er for å finansiere en økonomisk utvikling. Men pengestrømmen går faktisk i den andre retningen, dette er resultatet av den økende rollen til private kredittfond innen det internasjonale finanssystemet, som utviklingsland i økende grad blir tvunget til å låne fra.
Utviklingsland betalte i 2022 $ 49 milliarder mer til deres kreditorer enn de mottok i nye finansieringsmidler. Det var en tilstrømming på $ 40 milliarder fra bilaterale og multilaterale organisasjoner, mens private kreditorer – som hedgefond og private equity-grupper – trakk ut rekordhøye $ 89 milliarder. Som konsekvens blir pengene som blir gitt gjennom offisielle kanaler faktisk brukt til å finansiere privat kapital.
Totalt 52 land opplevde i 2022 en slik utstrømming av penger, opp fra 32 land i 2010. Økningen gjenspeiler virkningen av stigende renter som begynte i 2022 da den amerikanske sentralbanken, US Federal Reserve, etterfulgt av andre sentralbanker, begynte å heve rentene til deres høyeste nivåer på flere tiår.
Den perverse logikken i låneregimet illustreres ved at lånekostnadene for utviklingsland var to til fire ganger høyere enn i USA, og seks til tolv ganger høyere enn i Tyskland. De landene som har dårligst råd blir tvunget til å betale høyere renter. Effekten av høyere renter blir reflektert i rentekostnadene for utviklingsland. Den steg i 2023 til $ 847 milliarder, en økning på 26 prosent fra 2021.
Mer enn halvparten av alle utviklingsland bruker minst 8 prosent av deres inntekter til renter. Tallet har doblet seg det siste tiåret, og i 2023 betalte 54 utviklingsland, rundt 38 prosent, de fleste i Afrika, minst 10 prosent av deres inntekter til å betale renter. Rentekostnadene økte raskere enn utgiftene til helse og utdanning i mange utviklingsland i Afrika, Asia og Stillehavsregionen i perioden 2020 til 2022. I løpet av disse årene var det 15 land der rentekostnadene oversteg budsjettene til utdanning og i 46 land var de høyere enn helseutgiftene.
Rapporten sier at antallet land i denne situasjonen er stigende. Totalt 3,3 milliarder mennesker bor nå i land der rentekostnadene er høyere enn budsjettet for utdanning eller helse. FN-rapporten konkluderer med appeller om reformer av den «internasjonale finansarkitekturen», og sier at slike oppfordringer er «høylytte», med mer enn 149 land som tok opp saken på det siste møtet i FNs generalforsamling. Men slike oppfordringer har blitt gjort mange ganger før, og situasjonen har bare forverret seg.
Dette er fordi, som rapporten selv erkjenner, ulikheten er «innebygd» i selve systemet. Forøvrig, den samme «internasjonale finansarkitekturen» som driver milliarder av mennesker i fattigere land ut i stadig dypere fattigdom, dominerer også livene til arbeidere i de store økonomiene, ettersom parasittisk finanskapital krever stadig større grad av utbytting av arbeidere og sosiale nedskjæringer, for å imøtekomme dens umettelige profittforlangender.
Veien framover ligger ikke i såkalte «reformer» – det er umulig – men i arbeiderklassens enhetlige kamp, både i de store økonomiene og i mindre utviklede land, for et internasjonalt sosialistisk program, der et av de sentrale fundamentene er etableringen av offentlig eierskap av hele finanssystemet under demokratisk kontroll.
Fra WSWS, publisert 20 juni 2024.
Oversatt fra engelsk av Northern Light. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: FN-rapport beskriver utviklingslands stigende gjeldsbyrde.
Forsidebilde er KI-generert
