Derimot: Det nasjonale sjølstyretImperialistmaktenes rivaliseringoverstyrer alltiddet nasjonale sjølstyret. – Derimot

Derimot.no

derimot.no:

Om krigen i Ukraina er kampen for det nasjonale sjølstyret framheva som det avgjørende spørsmålet for hvordan krigen skal vurderes. Men kampen for det statlige sjølstyret er ikke den konfliktlinja i verden som gjennomsyrer og dominerer verdens konflikter. Det er rivaliseringa mellom verdens militært sterkeste stater om hvem som klarer å være «konge på haugen» som styrer det som blir verdens viktigste politiske hendinger. Mindre mektige stater, småstater og nabostater må passe på sitt sjølstyre ut fra den realiteten.
Å vurdere internasjonale konflikter som Ukraina-krigen der stormaktene er involvert ut fra det nasjonale sjølstyret er generelt og konkret feil. Særlig når USA hevdes å være ikke-eksisterende i krigen.

Henta fra Politikus
Av Ove Bengt Berg

«Det nasjonale sjølstyret»
ingen trylleformell
Særlig partiet Rødts ledende representanter, med sin kunnskap om den positive politiske prestisjen til kampen for det nasjonale sjølstyret, messer nærmest religiøst om det nasjonale sjølstyret som om det er en trylleformel, et abrakadabra, som avgjør hva som er den riktige politikken i enhver konkret internasjonal konfliktsituasjon. Men kampen for det nasjonale sjølstyret er underordna og blir overstyrt av konfliktene som en følge av rivaliseringa mellom verdens mektigste militærstater.

Det nasjonale sjølstyret
Det er vanlig at det som omtales som det nasjonale sjølstyret reelt er et statlig sjølstyre. En stat kan bestå av flere nasjoner, reelt eller sjølerklært. Da de styrende konfliktene i verden er mellom stater med våpenmakt, brukes her begrepet det nasjonale sjølstyret om det som reelt er det statlige sjølstyret.

Det nasjonale sjølstyret betyr derfor at en stat over sitt internasjonalt respekterte areal har rett til å lage de lovene og opprette den militære styrken det ønsker.

Det er et høyst rettferdig prinsipp og et krav at alle stater skal få styre seg sjøl uten innblanding fra andre.

Men det ligger ikke til rette for det i verden i dag. Verdenssamfunnet er et anarki, i siste instans et voldsanarki, der det er den sterkestes rett som gjelder.

Det nasjonale sjølstyrets begrensninger
Alle stater har ett felles behov: Størst mulig sikkerhet for sin egen stat — og helst øke den. Fordi det internasjonale samfunnet er et lovløst internasjonalt voldelig anarki sikrer de militært og økonomisk sterkes statene sikrer sine interne og eksterne interesser på en annen måte enn det de små kan.

Den staten som blir utsatt for et overgrep, eller trusler om det, må velge en kamp for sitt nasjonale sjølstyre ut fra den realiteten at den kan være en svakere part og dermed kan tape alt hvis en er for offensiv. Det er skjær i sjøen for den som navigerer seg mot en mektigere stat. Det verste er at den antatt svakeste staten kan bli slukt av en mektigere nabostat sjøl uten provokasjoner fra den svakeste.

Det er likevel ingen grunn for noen lenge etablerte og eksisterende stater å gi opp å arbeide for sitt nasjonale sjølstyre. Men enhver stat tvinges til å kjempe ut fra sitt reelle utgangspunkt. Norge brukte nesten 100 år på å frigjøre seg fra Sveriges herredømme. Mens landets nåværende ledere har overlatt styret av Norge til EU og USA.

De som er prinsipielt
imot sjølstendige stater
De ledende kapitalkreftene danner seg overnasjonale sammenslutninger, både flernasjonale selskaper og sammenslutninger som EU, og ser det nasjonale sjølstyret som noe de må bekjempe. Slike aktører må ty til statene for å gjennomføre sine mål, da det bare er statene som har tilstrekkelig militær styrke.

Også det internasjonale humanitærpolitiske komplekset med godt fotfeste i byråkratiet i FN er imot det nasjonale sjølstyret. De ser på nasjonen som et hinder for sine visjoner om et paradis på jord som er fritt for nasjonale stengsler. Nasjoner og stater framelsker vulgære og rasistiske tendenser og splitter folk i sjåvinistisk patriotisme, framhever de ofte. Statene må derfor bekjempes og oppløses.

Økt innvandring til alle stater, særlig av grupper som kan bidra til parallellsamfunn som kan bryte ned det statlige fellesstyret, er et viktig verktøy for det humanitærpolitiske komplekset som bevisst motarbeider statenes eksistens.

Viktig for det humanitærpolitiske komplekset er å støtte stater som politisk og militært vil blande seg inn i andre staters sjølstyre for å innføre styresett som disse mener er de eneste rette for andre land. Fredelig sameksistens mellom stater uten innblanding i statenes indre forhold er en hovedsak for det humantiærpolitiske komplekset å bekjempe. De mangler statsmaktenes våpen til å gjennomføre sine  maktambisjoner, og de må derfor alliere seg med en eller flere stater for å gripe inn i statene med det de oppfatter som feil styresett. Særlig i allianse med USA, som messer fascinerende om frihet og trygghet for alle verdens folk bare de bøyer seg for USAs politikk, det som tjener USA. USA som hver dag etter 1990 har ført krig et eller annet sted i verden mot det nasjonale sjølstyret.

Eksempler:
Cuba
— rett til atomvåpenraketter på eget areal?
Ja, som en sjølsagt rett etter det nasjonale sjølstyret. Hvis prinsippet om det nasjonale sjølstyret skulle gjelde som verdens overordna prinsipp er det kun Cuba som avgjør om de vil ha atomraketter på øya si.

«Cubakrisen var konfrontasjonen som oppstod mellom USA og Sovjetunionen i oktober 1962 på grunn av opptrappingen av det sovjetiske militære engasjement på Cuba. Krisen brakte de to supermaktene til randen av atomkrig.» Sitat fra snl.no. Mellom- og langdistanseraketter med kjernefysiske sprenghoder blei montert på Cuba, skriver snl.no.

Interessant med Cuba-krisen er ar det ikke bare var USA som overstyrte Cubas sjølstyrerett. Cuba hadde nettopp slått tilbake en USA-invasjon på øya. Wikipedia skriver at USA og Sovjet kom fram til en avtale om tilbaketrekking av rakettene uten å samtale med Cuba om det. Wikipedia skriver: «Castro følte seg forrådt av Sovjet i forbindelse med krisen, siden han hadde blitt utelatt fra forhandlingene.» Så Cubas sjølstyre blei tilsidesatt av både USA og Sovjet. Kjernen i saka er at retten til et land sjøl å bestemme hvordan en vil bevæpne seg overstyres av den sterkestes rett.

Norge
— med tropper inntil Sovjet-grensa?
Norge måtte bli med i NATO i 1949 for å beskytte seg mot angrep fra Sovjet, var den offisielle begrunnelsen. Fire år etter at den andre verdenskrigens slutt der Sovjet var den avgjørende faktoren og som ofra mest for å knuse naziregimet. Fire år etter at Sovjet forlot Finnmark frivillig. I samsvar med NATO-ideologien som da var norsk politikk, kunne Norge ha plassert atomraketter helt inntil grensa til Sovjet i samsvar med prinsippene for det nasjonale sjølstyret.

Gerhardsen-regjeringa til sa nei til en sånn militær utplassering inntil grensa. Heller ikke USA-baser på norsk jord, godtok Gerhardsen-regjeringa. Å ikke provosere til konflikt og krig, var viktigere enn prinsipiell pukking på rettighetene i samsvar med prinsippene i det nasjonale sjølstyret. Da.

Idealistisk prinsipprytteri fører til krig
Hva ville skjedd om Cuba fastholdt sin rett  sin rett etter det nasjonale sjølstyret og forlangte atomvåpen for å forsvare seg mot et ikke helt usannsynlig amerikansk angrep? Hadde USA da brydd seg om noen ord i folkeretten og noen intellektuelle ideologer som hadde snakka om det nasjonale sjølstyret? Og hva om Norge alt fra 1949 hadde plassert amerikanske atomvåpenbaser langs grensa til Sovjet fra Kirkenes til Bjørnevatn? Hvorfor ikke, når det blei vurdert som overveiende sannsynlig at Sovjet igjen ville angripe Norge?

Stormaktenes rett til å handle med sin makt ut fra egne snevre interesser er ikke sånn det bør være i en ønska og tenkt framtidig verden vi må arbeide for. Men det er sånn verden er i dag. Aksepterer vi ikke virkeligheten som et utgangspunkt, kommer vi ingen fornuftig veg og kan i verste fall miste enhver form for sjølråderett for lang tid framover. Kanskje for svært lang tid.

Ukraina og det nasjonale sjølstyret
For det første. 
Ukrainas nasjonale tradisjoner som en sjølstendig stat er ikke like klar som for stater flest. Det har vært uklare grenser og regimeskifter avhengig av andre staters innblanding. Trass uklar nasjonal historie, er det sikkert ikke urimelig å se på Ukraina som et areal med en befolkning med tilstrekkelig fellesskap som det bør være naturlig for andre stater å anerkjenne som en stat. Noe som ikke er like åpenbart i dag.

For det andre, geografisk plassering. Dette skriver Vardøger-redaksjonen i sin innledning i Ukraina-nummeret 40/23:

Ukrainas forsvar for sin eksistens som sjølstendig stat og for sine grenser mot omverdenen blir nå bestemt av hvordan landet blir plassert i den ene eller andre innflytelsessfære …Tydeligere kan det ikke illustreres at en stats suverenitet ikke kan utledes av den blotte eksistens og isolert sjølhevdelse, men er bestemt av dens plassering og gjensidige anerkjennelse i de mellomstatlige maktforhold. 

Det er en helt presis beskrivelse av Ukrainas situasjon. Som alle andre stater som geografisk ligger i nærheten av og/eller er grensende til USA, Russland og Kina og andre mindre men dog likevel mektige stater, må disse statene tilpasse seg en reell underlegenhet. Å ikke innse sånne realiteter er å ligge under for illusjoner som vil føre til alvorlige politiske feilvalg.

Når en stormakt svekkes, eller trekker seg tilbake fra en innflytelse over en annen stat, øker muligheten for en annen stormakt til å styrke sin posisjon ved å tre inn i den nye muligheten for makt.

 «Amerikansk førsteplass og dets nødvendige geostrategiske oppgaver.» Sentral bok, ikke oversatt til norsk.

USA skjønte fra dag én etter Sovjetunionens oppløsning at nå var det mulig for USA å utvide sitt innflytelsesområde, og gjorde det. Som enhver annen stat i tilsvarende situasjon. President Jimmy Carters sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski utga i 1995 boka The Grand Chessboard (Det store sjakkbrettet, ikke utgitt på norsk) om USAs opplegg for framskyving av sine posisjoner i Eurasia mot Kina. Bokas undertittel er «Amerikansk førsteplass og dets nødvendige geostrategiske oppgaver». Det er Brzezinskis foreslåtte plan som USA har fulgt hele tida.

Seinere kom president Trump som fortsatte og samla hele Vesten tydelig om at målet, staten som må knuses, er Kina. Det er ikke tvil om at USA har fulgt den strategien med hele Europa på slep. Å ikke gjøre det, ville vært en destruktiv politikk sett ut fra USAs egne interesser.

For det tredje.
Ukrania for svakt til sjølstyre
…overtatt av USA
Nærheten til Moskva, til Svartehavet og til Krim og dermed muligheten til å eliminere Russlands flåte, gjør Ukraina til et attraktivt mål for USA når posisjonene skal flyttes fram for å posisjonere seg i krigen mot Kina. Med sitt svake styre, og mange indre samfunns- og nasjonalbrytende konflikter, blei Ukraina et lett bytte for USA. Statskuppet i 2014 var helt tydelig inspirert og i detalj leda av USA der USAs viseutenriksminister Victoria Nuland pekte ut hvem som skulle sitte i den nye regjeringa. USA har brukt milliarder av dollar og sine undergravingsorganisasjoner i utlandet som CIA og NED, USAs nasjonale stiftelse for demokrati, for å overta Ukraina. For å underordne Europa sterkere under USA, og svekke Russlands muligheter til å være Kinas støttespiller under USAs kommende krig mot Kina.

USA bestemmer og styrer over Ukrainas politikk inntil videre. Det hjalp ikke at ukrainerne stemte for en president som ville fred med Russland.

Ukraina – USAs gissel lenge før kuppet i 2014
Å bruke betegnelsen Ukrainas kamp for sjølstyre i dag, er helt feil når det ikke er ukrainerne som styrer i eget land. Et avslørende eksempel:

Ukrainas ledelse valgte å gå inn for en fredsavtale én måned inn i krigen, men fikk beskjed av USA gjennom Storbritannias statsminister Boris Johnson om ikke å akseptere noen fredsavtale, men «kjempe videre for våre verdier» som EU-kommisjonens leder sier.

Ukraina er et gissel som USA bruker for å skyve fram sine posisjoner. Et typisk eksempel på at verdens styres av rivaliseringa mellom de mektigste statene som bruker stater som passer for dem, og er nødvendige, i sin kamp for ikke bare å beholde sin eksisterende makt, men også utvide den.

Ukraina som USAs gissel og spydspiss
— forsvarer ikke en invasjonskrig
Det at Ukraina har mista kontrollen over eget sjølstyre til USA, rettferdiggjør ikke et russisk angrep på Ukraina. Som heller ingen invasjon eller krig mot andre land gjør. At Russland reagerer på USAs offensiv gjennom Ukraina, er helt naturlig og like naturlig forutsatt av USA at Russland ville gjøre. Særlig etter meldinga fra Putin på sikkerhetskonferansen i München i 2007. Russlands krig mot Ukraina er åpenbart en ønska krig fra USAs side. En av de mange krigene USA er avhengig av å starte verden over.

Men at det ikke fantes andre politiske muligheter for Russland enn en invasjon i februar 2022, er vanskelig å forstå.

Russofobi?
Rødts begrunnelse ut over å hevde at de forsvarer prinsippet om det nasjonale sjølstyret, er at invasjonen i Ukraina er et uttrykk for Russlands gamle tanke om gjenetablering av det storrussiske riket. Dette er en vesteuropeisk klassisk myte som har ført til stadige vestlige angrepskriger mot Russland. Mest kjent er Napoleons angrep i 1812, de europeiske stormaktenes krig mot den nye Sovjet-staten i 1918 og Hitlers angrep i 1941. Nå hevder Danmarks sosialdemokratiske statsminister at «russerne kommer. Altså russerne går ikke hjem» på EU-toppmøtet 21.-22.03.2024.

Rødt forer kjøttkvernene
med vanlige folk
Det finnes ingen krefter i Europa som med tyngde i dag ber om stopp i krigshandlingene. Det samstemmige kravet er alltid opptrapping av krigen. Krigen har nå et omfang som belaster både den russiske befolkninga og særlig den ukrainske. Mest ukrainerne fordi de er minst og er svakest militært. Vesten og Europa kan ikke stille godt nok opp for dem med våpen, og EU forgjelder Europas folk i framtida. Det er Europa som må bygge opp igjen Ukraina etter krigen. USA overlater som vanlig til andre å rydde opp etter sine krigsødeleggelser.

At Rødt sammen med det øvrige enstemmige Stortinget ivrer for å støtte illusjonen om den endelige totale seieren over Russland og med gjenerobring av Krim, viser bare hvor USA-lydig partiet Rødt er blitt. Det vestlige mantraet om kun full seier til 100 prosent viser at Rødt er blitt et parti som støtter opp om kampen for å sende arbeiderklassen og vanlige folk i kjøttkvernene for verdens rikeste og mest kriminelle undertrykkere og plyndrere.

Det er viktigste for USA er at Rødt kan hjelpe USA med å lede restene av norske USA-kritikere inn i den krigerske USA-folden.

Framheva bilde:
Folkeforbundets bygning i Geneve,
nå en FN-bygning.
Foto: OBB/Politikus

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar