Derimot: Det gamle Europa er i oppløsning: Bureaukratene i Brussel har glemt å forsvare sin egen verden. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Sørensen
Gjennom grenseløs migrasjon, ideologiske dogmer og en selvsaboterende klimapolitikk har EU satt sitt eget forfall i bevegelse.
Den europeiske union – teknokratenes store og falmende visjon – ligger for døden. Dens oppløsning skjer ikke med brak, men som en langsom opprivning, der nye tiltak og lover, ment å sikre overlevelse, i praksis forsterker forfallet.
EU lever nå på en diett av ideologisk idealisme – åpne grenser som løser opp nasjonal samhørighet, klimapåbud som kveler næringsliv og en moralistisk antirussisk linje som har etterlatt Europa isolert og energisultent. Der kontinentet en gang var hjem for imperier og verdensformende kulturer, finner vi nå en pasient som nekter behandling – overbevist om at svakhet er styrke og sykdom en form for oppvåkning. Språket om enhet består, men fundamentet slår sprekker.
Innvandringspolitikken ble første slag mot stabiliteten. Vestlige eliter, fanget i en utopisk multikulturalisme, åpnet portene uten hensyn til kulturell sammenhengskraft eller praktisk virkelighet. Byer fragmenteres i parallellsamfunn hvor politiet nøler, og urbefolkningen lærer å ferdes med forsiktighet. Løftet om harmoni er blitt en realitet av uuttalte spenninger. «Mangfold» forkynnes fortsatt, men en voksende folkemengde vender seg mot det. Protesten har forlatt ytterfløyene og blitt en del av det etablerte – noe som får makteliten til å skjelve.
Klimapolitikken ble neste fase i selvdestruksjonen. Industri kveles av reguleringer, bønder demonstrerer, og husholdninger tynges av dyr energi. EU-ledere insisterer på å redde klimaet – selv med økonomisk sammenbrudd som pris. Tyskland har demontert kjernekraft for å satse på væravhengig energi, men vender tilbake til kull i krisetider. En kollektiv mani styrer avgjørelsene – der ideologi overskygger virkelighet og folkelig lidelse ignoreres.
Verden ser forvirret på mens Europa binder seg til globale klimamål ingen andre etterlever. Kina bygger ut kullkraft, USA pumper olje, India prioriterer vekst – mens EU alene går inn i selvpålagt avmakt.
Og Russland – strategisk katastrofe og potensiell skjebnesvanger feil. Europa kunne valgt samarbeid, stabilitet og energisikkerhet, men valgte konfrontasjon og Washington-lojalitet. Gassen stilnet, økonomien led, og Russland vendte seg østover. EU står utenfor det geopolitiske spillet – som en marginal aktør med svekket relevans. Brussel trodde man kunne tjene både folket og USA – en feilvurdering.
Midt i denne utviklingen fremstår USA og Russland som pilarer for vestlig sivilisasjon – ulike i stil, men begge orientert mot nasjonal selvhevdelse. USA forsvarer entreprenørånd og frihet, Russland verner om tradisjon og kristen kultur. Begge forstår at samfunn må kjempe for å bestå – en innsikt Vest-Europas elite har mistet.
Hva gjenstår da av Vest-Europa? Et blekt spøkelse, som snakker om «verdier» og «normer» mens verden raser videre. Elitene klamrer seg til ord, ikke realiteter. De hyller «strategisk autonomi» mens de bøyer seg for Washington, roser «mangfold» mens identiteter kolliderer, og snakker om «demokrati» mens de kveler motstand og sensurerer medier.
Velgerne kjenner forfallet. Opprøret vokser: i Frankrike med Le Pen, i Italia med Meloni, i Ungarn med Orbán. Men makten ignorerer protestene og stempler dem som ekstremisme. Avstanden mellom styrende og styrte er blitt enorm. Demokrati er blitt lik lydighet, og folkets stemme en trussel mot systemet.
Den virkelige kreften i Europa er ikke politisk – den er ideologisk. Troen på at samfunn kan fungere uten røtter, uten felles historie. EU ble bygget på en idé om mennesket som løsrevet økonomisk enhet. Nå viser eksperimentet tegn til sammenbrudd. Unge reiser, eldre ser nabolag forandre seg, mens politikerne preker om «fremgang». Raseriet vokser nedenfra.
Omveltningen har begynt. USA og Russland – tross rivalisering – handler og bygger. EU vakler, dekonstruerer, og analyserer mens andre griper fremtiden. De som sier «vi» og faktisk mener noe, vil eie dette århundret. Vest-Europa, som det nå står, vil ikke være blant dem.
EU kan formelt bestå, men sjelen er borte. Folk vet det. Historien vil dømme denne epoken som liberalismens selvmord – en langsom implosjon styrt av ideologisk dogme. Ingen vil huske arkitektene med beundring.
Når siste lys slukkes i Brussel, vil ingen sørge – ikke arbeiderne, ikke foreldrene, ikke nasjonene. Kun de levende likene i maktens korridorer blir igjen, i ruinene av det som kunne vært.
Men verden tilhører ikke de rettferdige alene – den tilhører dem som kjemper. Og det gamle Europa har glemt å kjempe.
