Derimot: Det er ikke mangel på kunnskaper som forårsaker togkrise. Togkrisen skyldes politisk feilprioritering. – Derimot
derimot.no:
Togene avslører manglende nasjonal prioritering
27. desember 2024
I det teknisk avanserte landet Norge får vi i minkende grad toget til å fungere. Antall signalfeil øker. Også i Tyskland er jernbanen i svekka tilstand. Dette har ikke bare med togene å gjøre. Tilstanden for jernbanenettet er et eksempel på resultatet av en generell statsstyring som er i forfall. De nasjonale statslederne velger seg andre oppgaver der behovet for nasjonal infrastruktur som et jernbanenett ikke når opp.
16.07.2014 stilte jeg spørsmålet om togets ikke-fungerende signalanlegg skyldtes uakseptabel udugelighet. Det er manglende vilje for å prioritere nasjonale interesser som er hovedproblemet.
Av Ove Bengt Berg
Redaktør Politikus
Det er ikke bare i Norge at toget er for vanskelig å få til å fungere som det skal i en avansert stat. Den tyske jernbanen er i forfall. Fordi våre nåværende statlige ledere velger seg oppgaver som er for krevende for dem. Europeiske ledere er ikke opptatt av å styre for dem som har stemt på dem, de skal styre sammen for andre for å unngå urettferdighet og kriger, og høster kriger.
Norske tog hindres av signalfeil. Jeg har i 24 år reist 21 000 km hvert år med tog for å komme til og fra jobb. Kjempedyre tunneller er bygd. Mest interessant er den nye Skøyen stasjon fra 1998. Signalanlegget der og for Oslo-tunnelen er etter flere titall milliarders ekstrainnsats — etter at signalanlegget som nytt skulle fungert — er fortsatt ikke til å stole på. Det er ikke nødvendig å trekke fram detaljerte tall, alle som følger med veit at det er altfor ofte at vi kan registrere meldinga «signalfeil ved Skøyen stasjon». Og ikke bare det, nå er det blitt signalfeil flere andre steder også! Og så kom det totale sammenbruddet for jernbanens kommunikasjonssystem 1. juledag 2024.
I Norge. Med vårt enorme oljefond til disposisjon, hvis våre ledere hadde prioritert Norge. Med god erfaring med i et århundre med å utdanne ingeniører og et universitetssystem som svømmer over av årsverk, klarer altså ikke nasjonen Norge å bygge signalanlegg som fungerer. Eller å kjøpe utenlandske signalanlegg som fungerer. Til tross for at jernbanen nå for andre gang ledes av en NRK-sjef da jernbanedriften i Norge ikke lenger er i stand til å utdanne ledere fra egne rekker.
Derimot har vi med EØS-avtalen fått 11 togselskaper og 50 direktører på millionlønn.
Trenger vi jernbane i Norge?
Ingen veit hva som er de innerste reelle tankene til lederne i Ap, Høyre, Frp og Senterpartiet om toget. Men vi ser hva de får til. Det er svar godt nok.
Også i Tyskland er jernbanen i forfall.
Wolfgang Streeck nevnte det som et argument for oppslutning om motkreftene i Tyskland, og særlig for Alternative für Deutschland, AfD. Den tyske tv-kanalen, ZDF skreiv i en reportasje fra 30.03.2023 om den tyske jernbanens problemer. Det er at toget ikke lenger går når det skal etter ruteplanen. Skal du på viktige møter der du ikke kan komme for seint, må du planlegge for to timers slakk med toget. I Tyskland er togproblemene disse iflg ZDF:
- skinner og sporveksler nedbygd
- Nedslitte skinner erstattes ikke, farta senkes i stedet
- Nye megaprosjekter vedtas som blir tre ganger så dyrt, uten at flere blir frakta raskere
- Stenger ned alt når endelig modernisering av skinnegangen blir vedtatt, sånn gjør de ikke i Sveits
Avanserte stater klarer ikke de enkleste oppgaver. Berlin, ikke akkurat en landsbygd i Europa, klarer ikke motta statsbesøk uten at mesteparten av byens kollektivtrafikk må stenges ned av sikkerhetsgrunner. Det opplevde jeg 11.10.2024.
Sentral samfunnsinfrastruktur svikter
Hvordan kan både Norge og Tyskland la en så sentral infrastruktur forfalle uten at det uttrykker en tendens? Neppe et politisk valgt utfall, men som en følge av politiske prioriteringer. Som ledere burde ha innsett på forhånd eller fått vurdert.
Globalistiske anti-nasjonale ledere
Tross betydelige velgergruppers valg om en annen kurs uten så store økonomiske og kulturelle endringer, så blir resultatet likevel mer av det samme. Asle Toje har uttalt at verden er sånn at det du stemmer imot, får du likevel mer av. Årsaken er ledere som ikke er opptatt av å ivareta sin egen nasjons interesser i tilstrekkelig grad sammenlikna med de konsesjoner de gir til overnasjonale politiske vedtak.
Våre ledere prioriterer ikke å levere tilfredsstillende togtilbud. For de kan ikke være så hjelpesløse hvis de hadde ønska å satse på et fungerende jernbanesystem. Det manglende togtilbudet er likevel ikke det viktigste problemet. I Norge vil statslederne våre ikke lenger levere billig strøm verken til innbyggerne eller næringslivet. Oppgave nr én både for Ap og Høyre er at de vil gjøre alt de kan for å tilfredsstille de mektige i EU, ikke norske innbyggerne. Og First House har nok anbefalt Fremskrittspartiet å gå inn for det samme, samtidig som Rødt vil inn i regjering og tror at de skal overtale Ap til nasjonale prioriteringer.
Nekter å ta signaler fra innbyggerne
Både i Frankrike og Tyskland har de bestemt seg for å utnevne regjeringer der klare motstemmer til det som fortsatt får størst oppslutning holdes totalt borte fra enhver innflytelse. Sånn velger politikerne som styrer statene å skjerpe de politiske konfliktene til uforsonlighet. De nåværende flertallsfraksjonene flises samtidig opp i mindre fraksjoner. Opposisjonen øker likevel jamnt og trutt, kanskje mer ettersom lederne avslører sin autoritære stil i desperasjon.
Et togbilde på den politiske situasjonen: To tog kjører i fart mot hverandre i en ensporet togtunnel.
At erklærte venstrepartier slutter opp om den politiske retninga som baserer seg på de mektigste kapitalfraksjonenes politiske interesser må en helt tilbake til starten av første verdenskrig for å registrere.
Putin?
Russland med sin leder Vladimir Putin forsøkes å gis ansvar for å være skyld i denne utviklinga. Men denne utviklinga har begynt lenge før Putins tid, til og med før fredsavtalene etter andre verdenskrig blei oppløst i 1990.
Elefantene på toglinja: det grønne skiftet og innvandringas økonomiske og politiske kostnader
Drømmen om krigen har etter 1990 ligget og ulma etter påstanden om at historia var slutt og «frihetens representant», USA, kunne øke entusiasmen for å innføre sitt system verden over, om nødvendig med regimeskifter. Akkurat som dårligere togtilbud ikke har vært noe folkekrav, har heller ikke den vestlige politikkens hovedsaker med det grønne skiftet og den omfattende innvandringa vært noe folkekrav. Heller ikke innskrenkinga av ytringsretten eller innføringa av mange nye kjønn. Ønsket om krigen er også bare et ønske fra en overklasse som veit at de aldri skal til fronten som kanonføde.
Dette er oppgaver som statslederne i dag bruker mye tid på, men aller mest enorme beløp. Sannsynlige årlige utgifter til innvandring og integrering koster nok minst 40 milliarder kroner i året i Norge. Samtidig brukes 49 milliarder kroner for å få folk til å kjøpe elbil i 2024.
Elefantene sørger for at oppgaver som å passe på infrastrukturen med jernbanenettet — og åpenbart helt andre nødvendige nasjonale oppgaver som skoler der folk bor — ikke lenger er viktig.
Interessant er det for Norge at en tidligere statsrepresentant for prioritering av de nye globale prioriteringene foran de nasjonale, en NRK-sjef, blir utnevnt til sjef for jernbanen i Norge. Er det da hans oppdragsgiver eller han sjøl som kan slå i bordet og med tilfredshet og si om jernbanens utilstrekkelige signalanlegg at «varene er levert»?
Det er nok et overveldende flertall på Stortinget som må få «hovedæren» for det. (Med trøstepremie til mediene).
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidebilde: Hongbin
