Derimot: Den ukrainske frontlinjen: Knaker den i sammenføyningene?
derimot.no:
Det er ikke noe patt (uavgjort). Sammenbrudd i den ukrainske frontlinjen.
Av Pepe Escobar
Bevis hoper seg stadig opp, via lekkede rapporter, på et overordnet sammenbrudd i de ukrainske frontlinjene.
Tidligere fokuserte vi på den sørlige Zaporozhye-fronten. La oss nå fokusere på Kharkov, i nordøst.
Det vedlagte dokumentet, fullstendig verifisert for autentisitet, er en julirapport til stabssjefen for den operative-taktiske gruppen «Sumy».
Rapporten sier i hovedsak at det er umulig å trekke ut to tredjedeler av A7383-enheten fra slagmarken for å gjenopprette kampberedskap fordi den resterende tredjedelen ikke er i stand til å holde fortet – som tilfeldigvis strekker seg over 55,5 km.
Parallelt gikk rekrutteringen veldig sakte.
For fire måneder siden var den 127. separate territorielle forsvarsbrigaden i Kharkov fortsatt utstyrt med 72 % av personellet – 2 392 soldater og 256 offiserer. Likevel, avgjørende, var den moralsk-psykologiske tilstanden til enheten kritisk – akkurat som i det forrige tilfellet i Zaporozhye.
Så glem å gjenopprette kampberedskap: dette er nok et tilfelle av en brigade – nå i Kharkov – som ikke kan kjempe skikkelig. Den forrige saken var langt fra et unntak fra gjeldende regel.
Konklusjonen er sterk: Med hele brigader i kritisk tilstand kan hele den ukrainske frontlinjen være i ferd med å falle.
Hudredagers-fiaskoen
Fakta på bakken peker på at de russiske væpnede styrker (RAF) tar initiativ langs hele SMO-frontlinjen. Dette er anerkjent selv av polsk og estisk etterretning. Hovedkampene utkjempes på Avdeevka-Marinka-linjen i DPR og Kupyansk-Svatovo-linjen i LPR.
RAF har nok folk og våpen til å holde ukrainerne under en 24/7 tilstand av desperasjon. Målene forblir de samme: å innta hele DPR (Folkerepublikken Donetsk) og LPR (Folkerepublikken Luhansk) innenfor deres administrative grenser.
Parallelt har den stadig koblede Dmitri Medvedev, nestleder i det russiske sikkerhetsrådet, varslet en massiv økning i produksjonen av våpen og militært utstyr. Medvedev understreker stadig at den russiske forsvarsindustriens evner har nådd et enestående nivå – og mye raskere enn forventet.
Kreml-talsmann Dmitri Peskov, på sin side, gjenspeiler det utenriksminister Lavrov har beskrevet i flere måneder nå: Kiev – og dets NATO-ledere – gjør lurt i å innse innse at de ikke kan og ikke vil «vinne» på slagmarken.
Medvedev gleder seg alltid til å øke skuddet: «Vesten må innrømme at ikke bare Donbass og Krim ikke er Ukraina, men også Odessa, Nikolaev, Kiev og praktisk talt alt annet.»
Det var et skarpt svar til tidligere NATO-generalsekretær Anders «Fogh of War» Rasmussen, som sa at Kiev kunne bli akseptert i NATO «uten tapte territorier», med henvisning til Krim og Donbass.
Det satte Medvedev i gang: «Hva skal vi da innrømme overfor NATO, spør du? Vel, vi kan godta byen Lemberg med dens omgivelser [Lviv-regionen] hvis de virkelig insisterer der.»
Denne analysen fokuserer på «hva russerne gjør med sin pågående ‘slamsesongoffensiv’ i Ukraina, egentlig en samling lokale angrep på tvers av frontlinjen» – med unntak av Kherson.
Strategisk sett har Russland ikke tatt i bruk noen av sine egne massive reserver mens de væpnede styrkene i Ukraina (AFU) er presset langs hele frontlinjen – og russerne i stillhet forbereder et overraskende knockout-slag andre steder.
En perfekt storm med avtagende finansiering, våpentilførsel og vestlig «støtte» har mørknet Kievs horisont, mens ukrainske seriekatastrofer på bakken er så åpenbare at de til og med blir plukket opp av vestlige mainstream-medier.
Dette er ikke noe «stopp».
Den forrige analysen er bare én av mange som samsvarer med sammenbruddet av ukrainske brigader på tvers av frontlinjene – bestående av «stort sett av enheter som allerede er ødelagt i deres katastrofale hundredagersoffensiv».
Hundredagersoffensiven burde heller kvalifiseres som NATOs Hundredagersfiasko.
Fiaskoen er hovedårsaken til at «Biden combo»-administrasjonen nå desperat prøver å innføre en våpenhvile: en ansiktsreddende gambit like avgjørende som å kaste «den svette genseren» (Zelensky) i Kiev under en toetasjes buss.
Forsidebilde: Jian Liu
