Derimot: Den tomme stolen i Trondheim. Fem spørsmål på medieseminar som ikke ble stilt. – Derimot
derimot.no:
Spørsmålene som ikke ble stilt
Et medieseminar uten medier – og fem spørsmål som fortsatt venter på svar
Av John Enebak
Jeg kom sist lørdag til medieseminaret på Litteraturhuset i Trondheim i regi av Sosialistisk forum, med ei notatblokk og fem veloverveide spørsmål. Jeg hadde gledet meg til en paneldebatt der ulike syn fikk brytes mot hverandre. Det ble ingen debatt.
Foruten Steigan.no stilte ingen representanter for norske medier opp – verken fra NRK, Adresseavisen, Klassekampen, de store konsernene eller flere av de små alternativ-mediene for den del.
Salen var rimelig velfylt av folk med oppriktig interesse for mediemakt og offentlighet, men seminaret ble redusert til et enetaleformat. Innleggene var meningsfulle, men det var ingen å stille spørsmålene til.
Så her er de – spørsmålene som ikke ble stilt.
—
1. Er det ikke litt ironisk at enmannsredaktører som Pål Steigan, som faktisk står til ansvar for alt som publiseres på sitt navn, blir nektet medlemskap – mens anonyme deskbeslutninger i store konsern gir automatisk adgang til Redaktørforeningen?
I en tid der ansvarlighet og transparens burde være kjerneverdier, fremstår det underlig at personlig ansvar svekker troverdigheten, mens kollektive beslutninger uten navngitt ansvar gir adgang til det gode selskap. Hva slags signal sender det – om hvem vi regner som “ekte” redaktører?
—
2. Når redaktørbegrepet blir brukt til å ekskludere uønskede stemmer, risikerer vi ikke da å gjøre definisjonsmakten til et sensurverktøy i stedet for en kvalitetsgaranti?
Når grenseoppgangen mellom det redaktørstyrte og det “uansvarlige” glir over i et ideologisk skille, er vi ikke lenger i presseetikkens verden, men i meningspolitikkens.
Hvem vokter egentlig vokterne – når medlemskap blir et våpen?
—
3. Er Redaktørforeningen først og fremst en faglig forening – eller har den blitt et ideologisk filter for hvem som får telle som seriøs aktør?
Foreningen begrunner sin ekskludering av enkelte aktører med henvisning til metode, kildekritikk og presseetikk. Men sett utenfra kan det se ut som at det er meningene som diskvalifiserer – ikke metodene.
Når vurderingene blir skjønnsmessige og uforutsigbare, risikerer man å forvandle et faglig fellesskap til et ideologisk filter. Og da må vi tørre å spørre:
Hvem avgjør egentlig hva som teller som god nok metode – og for hvem?
—
4. Alle sier de ønsker mediemangfold, men hvor går grensa for hvilke stemmer som får være med i det gode selskap? Er mangfold bare ønskelig så lenge alle tenker likt?
Mediemangfold er lett å støtte i festtaler. Men i praksis ser vi en offentlighet som stadig oftere snevres inn. Hva hjelper det med mange plattformer, hvis alle ender opp med å speile den samme virkeligheten?
—
5. Når de store mediehusene opptrer mer som kollektiver enn som uavhengige redaktører – hvem ivaretar da egentlig idealet om den frie og ansvarlige journalist?
Det er lett å skjule seg bak en desk. Lett å la “vi” ta avgjørelsene. Men når ingen enkeltperson stiller seg frem og sier «dette er mitt valg, mitt ansvar», er det ikke da nettopp ansvarligheten som forsvinner først?
—
Den tomme stolen
Seminaret ble ikke slik vi hadde håpet. Det ble ikke en åpen samtale om medienes rolle og ansvar – men en påminnelse om fravær.
Kanskje det mest talende ved hele arrangementet var den tomme stolen:
Ingen fra media var der for å møte kritikken, diskutere grensene eller forsvare sine valg.
Men spørsmålene lever. Og noen bør svare.
