Derimot: Den store løgnen. Krigen mot Iran har vært forberedt i 30 år. – Derimot
derimot.no:
Krigen mot Iran har vært planlagt i 30 år.
Av Professor Piers Robinson
Det er en dyster uunngåelighet over krigen som tar sikte på å styrte den iranske regjeringen. Det virker kanskje ikke slik for millioner av vestlige som har blitt indoktrinert med propaganda, å tro at alle hendelser i verden ikke har noe med «oss» å gjøre. Jeg mistenker at vestlige presse naivt presenterer aktuelle hendelser, som en slags rimelig militær handling rettet mot å avskrekke iransk atom-kapasitet. Det har selvfølgelig alltid handlet om mye mer enn det.
Paul Wolfowitz sa like etter at amerikanske styrker hadde beseiret Irak i den første Gulfkrigen i -91, at vi har omtrent fem eller ti år på oss til å rydde opp i alle tidligere sovjetiske klientregimer; Syria, Iran, Irak – før den neste stormakten kommer for å utfordre oss.
Planleggingen og organiseringen av en ny runde med imperialistisk krigføring manifesterte seg i Project for a New American Century (PNAC), en gruppe ideologiske ekstremister, som er fast bestemt på å utnytte USAs militære styrke for å sikre strategisk dominans, se for eksempel Scotts The Road to 9/11 og Griffins The New Pearl Harbour.
I 1996 anbefalte strategidokumentet «A Clean Break: A Strategy for Securing the Realm», skrevet av PNAC-medlemmer, og publisert av Institute for Advanced Strategic and Political Studies, den påtroppende israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, å føre en aggressiv holdning mot Syria og Iran, og samkjøre USAs og israelske sikkerhetspolitikk.
I 1998 var Philip Zelikow, som tjente i president George W. Bushs overgangsteam og Foreign Intelligence Advisory Board (PFIAB), deretter som direktør for 9/11-kommisjonen, og medforfatter av det mistenkelig forutseende dokumentet fra 1998 Foreign Affairs, som beskrev en mulig «katastrofal hendelse i amerikansk historie». I 2000 advarte PNAC-rapporten Rebuilding America’s Defenses, ett år før 9/11, at de nødvendige endringer i USAs militære kapasiteter sannsynligvis ville gå «fra en eller annen katastrofal og katalyserende hendelse – som et ny Pearl Harbor».
9/11 var nettopp det, presentert som et svimlende frekt terrorangrep utført av islamske fundamentalister. Folk ble oppfordret til å tro på fortellingen om at en gruppe unge muslimske menn (uerfarne piloter) fra en terrorgruppe kalt Al Qaida, hadde overtatt fire amerikanske passasjerfly, og brukt dem til å utføre kamikaze-angrep på World Trade Center, (WTC) bygninger i New York og Pentagon. Begge WTC-tårnene falt ned enda de var konstruert for å tåle slike påvirkninger, og en tredje bygning falt, bygning 7, som ikke ble truffet av fly.
Bygningene i New York kunne ikke ha kollapset på grunn av treff av to fly, de ble revet med vilje. Utover det umulige at tre skyskrapere i New York City hver kunne ha trosset lovene for bevegelse beskrevet av Isaac Newton, har innbyggerne fjell av vitnesbyrd som motsier den offisielle rapporten.
Allerede før dagen var over, erklærte den amerikanske regjeringen en «krig mot terror» og pekte ut land som Irak, Afghanistan, Libya, Sudan og Iran som skyldige for det som hadde skjedd i New York, og Pentagon. Wesley Clark avslørte i 2007 at en plan ble implementert for å angripe syv land på fem år. Irak, Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran, land som var målet for «regimeendring». Oberst Lawrence Wilkerson, tidligere stabssjef for utenriksminister Colin Powell, sa utvetydig at disse planene om å angripe flere land var på plass før 9/11.
Startet av den store løgnen om hva som skjedde den 11 september, skulle de påfølgende krigene ledsages av et kjent mønster av propagandakampanjer og strategiske bedrag. En falsk etterretningsrapport, Taylor-rapporten, ble levert til NATO-landene bare uker etter 9/11, for å legitimere angrepet på Afghanistan. Angrepet fulgte raskt og førte i de kommende månedene til styrten av Taliban, og starten på den 20 år lange krigen i Afghanistan. Brown Universitys Costs of War-prosjekt anslår antallet drepte til rundt 176 000.
I 2002/3 ble siktet rettet mot Irak, og løgnene angående masseødeleggelsesvåpen (WMD) ble brukt til å rettferdiggjøre invasjonen. Slike våpen har aldri eksistert, og den påfølgende krigen i Irak anslås å ha drept minst 300 000 mennesker.
Og nå har denne krigerske politikken med kreativ ødeleggelse muligens kommet til sitt endepunkt, med ødeleggelsen av den iranske regjeringen. Snakket om å forhindre iransk atom-kapasitet er ganske enkelt en annen variant av bedragene som ble brukt mot Irak (WMD) og Syria (kjemiske våpen). Bekymringen er ikke om Iran har en atombombe, det dreier som om å fjerne en regjering som motsetter seg de regionale hegemoniske ambisjonene til Israel, og de globale hegemoniske målene til Vesten.
Hvor som skjer nå er uklart. Vil den iranske regjeringen bli sittende eller falle? Hvordan vil de store globale aktørene, spesielt Russland og Kina, reagere? Vil Israel stå eller falle? Står vi overfor en regional krig eller tredje verdenskrig? Vil Israels folkemord på det palestinske folket fortsette?
Uansett hva som skjer, må den vestlige befolkningen ikke ha noen illusjoner om hvordan situasjonen har blitt som den er. Konfliktene er den direkte konsekvensen av at våre regjeringer og deres tilknyttede militærindustri-kompleks fører en krigspolitikk. For å gjøre det, engasjerer de seg i skjulte handlinger og store bedrag, som falske flagg operasjoner som 9/11, og bruken av brutale ekstremistgrupper i land som Syria. Drapstallene går opp i millioner mens elendigheten er uberegnelig stor.
Propaganda, bedrag og løgner, alt i krigens navn, er i ferd med å bli etablert som avskjedsarven fra det vestlige imperiet.
Dr. Piers Robinson er forskningsdirektør ved International Center for 9/11 Justice, medredaktør av
Journal of 9/11 Studies og medredaktør av Propaganda in Focus. Denne artikkelen er publisert i samarbeid med
Propaganda in Focus .
Fra Global Research, publisert 17. juni 2025.
Oversatt fra engelsk og forkortet av Northern Light. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: The War Against Iran: 30 Years in the Making.
