Derimot: Den nye konkurransen i vesten: Hvem har de beste løgnene? – Derimot

Derimot.no

derimot.no:

En verden hvor en konkurrerer om å være de beste løgnerne

I en artikkel gjengitt i RI (Russian Insider) skriver den kjente USA-bloggeren Dimitry Orlov, om hvordan løgnen er blitt et meget viktig politisk redskap i dagens politikk.

Løgner har vært servert befolkningen til alle tider i en rekke ulike former. Når samfunnet fungerer har slike folk som lyger etter en stund gjerne blitt avslørt. Med uavhengige medier og kritisk journalistikk kommer en heller ikke lett unna med løgner.

Men i dagens situasjon er dette endret. I USA er løgnen nå blitt en nasjonal sport, skriver Orlov. Den blir brukt for å fremme økonomiske egeninteresser og moral må dermed frakobles lyging. Tjener en penger på løgnen er moral uten mening. Og det ser en jo i mediene overalt. Moral er uviktig – hvis løgn frembringer fortjeneste. Det viktige er ikke å bli avslørt.

Dimitry Orlov

Og i et samfunn hvor storkapitalen kontrollerer de store mediene, de er organisk vokst sammen som en høyere enhet, da er det fristende å bruke løgnen i stor skala for å oppnå økonomisk og politisk gevinst.

I USA er det nå mindre enn en tredjedel som stoler på de nasjonale mediene. Og hvem trenger objektive og vitenskapelige data når ryktebørsen f.eks. på sosiale medier fungerer mer effektiv enn faktabasert kunnskap?

I USA er en i ferd med å utvikle en verden hvor det finnes en rekke løgner folk må velge mellom, skriver han. Disse konkurrerer om oppmerksomhet og troverdighet. I en slik verden er ikke teorier og fortellinger som ikke lar seg bekrefte verdiløse, men blir vurdert om de kan brukes eller ikke.

Løgner er altså ikke ubrukelige og ubehagelige varer som må kastes, men inngår i vareutvalget en har på lager. Kanskje de en gang blir nyttige i en situasjon hvor en trenger ekstra ammunisjon til en gitt historie. Sitter en med en befolkning som er foret på løgner over lang tid og som ikke lenger klarer å skille skitt fra kanel kan gamle løgner brukes med suksess.

Her sitter USAs utenriksminister i FN og serverer løgnen om Iraks masseutrydningsvåpen: Løgnen fikk konsekvenser for hans personlige troverdighet men stanset ikke på noen måter USAs krig i Irak som mange tjente grovt på. Den fikk heller ingen politiske konsekvenser for Bush jr. som ble gjenvalgt etter at løgnen var avslørt.

En får en verden hvor det også er konkurranse i lyging. Skal en løgn virkelig sitte må en lyge også om den – det gir løgnen immunitet. Det virkelig ubehagelige spørsmålet er om vi nærmer oss en slik tilstand.

Orlov nevner tre eksempler knyttet til Russland. Han bruker dette som eksempel fordi han i motsetning til USAs befolkning også har tilgang til informasjon fra den russiske siden:

1.

Da hun fungerte som USAs utenriksminister under Obama konspirerte Hillary Clinton med russerne for å gi russiske økonomiske interesser tilgang til en stor del av USAs uranmarked. Da hun var med i presidentkampen i USA oppfattet hennes kampanjeledelse denne konspirasjonen som en trussel og et potensielt stort problem. De klekket ut en plan for å beskylde Trump-kampanjen for å konspirere med russerne, dette for å trekke oppmerksomheten vekk fra Clinton.

Til sist produserte de et fabrikert dokumentsamling (Steele dossieret) som svertet Trump. Denne dokumentsamlingen ble deretter brukt av FBI for å oppnå tillatelse til å spionere på Trump-kampanjen og få utnevnt Mueller som spesialetterforsker, for å se om det forelå en konspirasjon.

Hvis vi befant oss i den gamle verden ville denne «fortellingen om Trump konspirerer med russerne» raskt bli avslørt. Men i den nye verden med «konkurranse-lyging» fortsetter dette til tross for fakta, for løgnen er blitt så populær hos folk som hater Trump.

«Jeg solgte 1/5 av USAs uran til Russland. Deretter gav den russiske regjeringen Clinton-fondet $145 millioner. For en tilfeldighet!», står det på illustrasjonen.

2.

En bestemt type med navnet Rodchenkov var en gang leder for det russiske anti-dopingbyrået – helt til han og søsteren ble tatt på fersken i å selge forbudte medikamenter til idrettsutøverne. Han unngikk å bli fengslet fordi han var diagnostisert med schitzophreni og hadde prøvet å ta livet av seg selv. Seinere stakk han til USA og ble en FBI-informant hvor han fant på en svær historie om et russisk statlig sponset dopingprogram.

Med utgangspunkt i hans «bevis» ble en rekke russiske idrettsutøvere (midlertidig) fratatt sine olympiske medaljer og (midlertidig) nektet deltagelse i OL på livstid. Disse beslutningene ble omgjort på grunn av manglende bevis. Den Internasjonale Olympiske Komiteens formann Thomas Bach beklaget deretter offentlig denne beslutningen.
Er ikke mangel på bevis god nok grunn til å omgjøre en beslutning?

En annen IOC-representant ga deretter et intervju hvor han forsvarte beslutningen om ikke å tillate russiske idrettsutøvere som ikke er tatt i doping å delta i OL i Sør-Korea. Han sa at mangel på bevis om deres skyld ikke betyr at de er uskyldige, de er fortsatt mistenkte.
Er det fordi de er russere?

I den gamle verden hvor en brukte vanlige bevisregler ville en slik utvikling vært ødeleggende pinlig for IOC og diskvalifisere mange av lederne fra sine stillinger. Men i den nye verden med konkurrerende lyging har fortellingen om «russisk doping» en betydelig oppslutning i befolkningens bevissthet (i den tyngst dopete befolkningen på jorden, kan en godt si) og holdes derfor fortsatt i live.

Grigorij Rodtsjenkov

3.

Det er et bestemt land i verden som bruker enormt mye penger på sitt militærvesen. Landets væpnede styrker påstår å kunne utføre mange store ting og være i stand til å trene og utstyre mange andre militære styrker til å gjøre mange store ting. Men hovedtyngden av bevis forteller at alt de er i stand til er nøyaktig en ting: bombe. Hva de ellers prøver seg på mislykkes de alltid.

Dette militærvesenet er i USA. Helt nylig utslettet de to store byer: Mosul og Raqqa ligger nå i ruiner. Dette er bare to av de siste eksempler, men det er nok av andre. USA har sluppet bomber på en rekke land: Nord-Korea, Vietnam, Campuchea, Laos, Serbia/Kosovo, Irak, Afghanistan… sannsynligvis flere bomber enn alle andre land til sammen, inkludert to atombomber over Japan – og ut ifra disse bevisene er det nødvendig å konkludere med at bombing er ineffektivt for å oppnå fred på betingelser som USA foretrekker.

Resten av verden vet dette svært godt, og og vet også at det finnes en forsvarsteknologi som kan brukes for å fullstendig blokkere USAs militærvesen: Teknologi som stanser luftangrep. Dette omfatter elektronisk krigsutstyr og luftforsvars-systemer som Russland gladelig forsyner andre med. (Å ha en kjernefysisk avskrekking hjelper også, og dette vet Nord-Korea).

Dette russiske luftforsvarssystemet S-400 er meget effektivt mot fly

I USA vet en at landet står overfor fullstendig militær impotens og de er nå klare til å bruke titalls milliarder dollar – som de ikke har – på taktiske kjernefysiske våpen. Dette bygger de på den feilaktige antakelsen at et kjernefysisk angrep kan bli noe mer enn et selvmord. Bevisene på dette er overveldende, men disse stenges ute av tilsynelatende patriotiske, men åpne løgner.

Løgnene vil fortsette å bli sprøytet med stor kraft over befolkningen helt til USA sammen med sitt militærvesen kollapser i en nasjonal konkurs.

Orlov mener at det finnes et utall av eksempler på løgner i dag. Og jeg har lyst å føye til løgnen om den russiske trusselen. NATO-landene i dag bruker mellom 10 og 20 ganger mer på det militære enn Russland. Og Stoltenberg mener at dette er for lite!

Verdens 15 største i militærutgifter (2017)

Løgner fungerer i dag slik at når de imøtegås av fakta svares det med nye løgner helt til de sitter. Dette kan bare gjøres med full kontroll over de store mediene, så lenge dette varer. Det er også derfor fremveksten av sosiale medier med alternativ informasjon ansees som farlig. For det svekker oppslutningen om de store privateide mediene og deres troverdighet i befolkningen.

Det er åpenbart at det vil fortsette, men det kan ikke vare i all evighet. Hva vil skje da? Den som lever får se. Det kan godt hende at det ikke er svært lenge før dette korthuset faller sammen.

Knut Lindtner

Tidligere publisert på derimot.no

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar