Derimot: De vet at Ukrainakrigen er tapt. Likevel skal det rustes opp for å slå Russland. – Derimot
derimot.no:
av Wolfgang Streeck
Vil ikke innrømme:
Tropper og våpen til Ukraina
– bare tull
I tidsskriftet Counterfire fra 03.06.2025 har Chris Bambery et intervju med «den tyske venstreøkonomen og forfatteren Wolfgang Streeck» om situasjonen i Europa i forbindelse med Ukraina-krigen.
Der hevder Streeck at «Krigshysteri har alltid vært en sterk historisk kraft.» I går om krigshysteriets kraft og tyske atomvåpen. Nå om krigsevnen i vest-Europa og politiske retninger.

Tysklands hovedrolle
Bambery spør Streeck om ideen om at europeiske stater kan sende tropper og levere våpen til Ukraina med det ledendes spørsmålet om det bare er nonsens. Streeck svarer:
— Ja, de vet alle dette, men ingen er villige til å være de første til å innrømme det.
Akkurat nå virker ideen å være å fortsette utmattelseskrigen mot Russland, mer eller mindre uten amerikansk støtte, i tre til fem år til, for å gi EU-medlemmene tid til å doble eller triple sine «forsvarsutgifter». Innen den tid håper man at Russland skal være svekket nok, og de europeiske hærene rustet opp nok, til et endelig dødsstøt.
Igjen vil Tyskland, nå under Merz, måtte spille nøkkelrollen. De skandinaviske landene, Baltikum og Polen ønsker at Tyskland, som det desidert største og rikeste kontinentale medlemslandet, skal levere den kritiske massen av konvensjonelle styrker som de selv ikke kan mønstre.
Tysklands konvensjonelle styrker er og vil være relativt godt finansiert fordi Tyskland, i motsetning til Frankrike og Storbritannia, ikke har, eller ikke får lov til å ha, en kostbar atomstyrke. Frankrike og Storbritannia vil love atomstøtte til tyske bakkestyrker i Ukraina, kledd opp som «fredsstyrker», om nødvendig.
Den nye tyske regjeringen virker forberedt på å gå med på dette — «tyskerne til fronten» — men de vil sannsynligvis også ønske amerikansk atomstøtte – spørsmålet er om Storbritannia og Frankrike kan stoles på å sette London og Paris i fare for å beskytte Berlin? Det virker mer enn tvilsomt at USA vil forplikte seg seriøst.
Krig, siste mulighet til tillit
Bambery er bekymra for at ytre høyre kan få økt støtte fordi mobilisering til krig krever sosiale nedskjæringer, og viser til sosialdemokraten og statsministeren i Storbritannia, Starmer. Streeck svarer:
— Jeg tror situasjonen er mer kompleks, mer komplisert. Høyresidens motstand mot krigen kan identifisere ytre høyre med fred, ja, men det kan også identifisere fred med ytre høyre, noe som ser ut til å skje nå.
Senterpartiene, som prøver å holde seg ved makta ved å gjøre den nye høyresiden til politiske og sosialt utstøtte, kan finne det lettere å mobilisere støtte for krigen hvis de fremstiller fred som målet til en pro-Putin ytre høyre.
Samtidig, og omvendt, har noen som Le Pen blitt ganske krigerske og anti-russiske i sin retorikk, tilsynelatende for å unngå å bli stempla som en anti-fransk illojal ekstremist. For øvrig har presset for innstrammingstiltak eksistert en stund før krigen i Ukraina. Dette på grunn av de stadig økende overheadkostnadene [grunnutgifter en har uavhengig av antall ansatte osv, red. mrkn.] ved kapitalismen som overstiger skattene regjeringer kan kreve inn fra kapital. Det jeg kaller den finansielle krisen i den moderne staten.
I denne sammenhengen er krigen bare den siste muligheten for partier som for lengst har mistet velgernes tillit til å gjenopprette nasjonal enhet og vilje til å ofre, og med det deres synkende evne til å styre, som indikert av den stadig økende andelen av offentlige utgifter som nå må dekkes ved å låne fra finanskapital.
Hvis du er på de godes side i en krig mot det onde, der du eller din bror, sønn, ektemann kan måtte ofre livet, hvordan kan du da være så egoistisk at du ikke aksepterer en kutt i pensjonen din for å få guttene hjem så snart som mulig?
Russland klarer ikke å ta Ukraina, men klarer hele vest-Europa?
I alle land i vest-Europa manes det nå opp om at Russland kommer til å ta hele vest-Europa. Det er den store trusselen som alt politisk arbeid må dreie seg om nå, hevder de europeiske lederne unisont. Om denne påståtte trusselen sier Streeck:
— Vi blir fortalt i Tyskland at Russland vil angripe Vest-Europa om omtrent fem år, og det er derfor vi må være krigstüchtig (i stand til å føre krig) før den tid. Angivelig er Russland avhengig av en merkelig vane: Å erobre små naboland, de fleste etnisk ikke-russiske, og innlemme dem i Den russiske føderasjonen, koste hva det koste vil. En ganske dyr vane, skulle vi tro.
Dette er et land som har problemer med å styre seg sjøl, som på tre år ikke har klart å erobre Ukraina, et av de fattigste og minst utviklede europeiske landa. Med en hovedstad, Kyiv, bare 400 kilometer eller så fra den russiske grensa.
Hvis vi tenker mer langsiktig, hvorfor skulle et ressursrikt land som Russland ønske å erobre andre, teknologirike land som det kunne selge sine ressurser til for å betale for sin modernisering og bli rikt i prosessen? Sjøl Russland kan vel ikke spise mineralene sine.
Alle som kunne lese, visste lenge før 2014 at Russland ikke kunne leve med utsikten til at Ukraina ble med i NATO uten en avtale om våpenkontroll på ukrainsk territorium, og med USA som tok kontroll over den russiske militærhavnen i Sevastopol på Krim-halvøya.
Med en løsning i Ukraina som tilfredsstiller russiske nasjonale sikkerhetsinteresser, ville det ikke være noen grunn i verden til at Russland ikke skulle være mer enn fornøyd med en eurasisk økonomisk sone «fra Lisboa til Vladivostok».
Oversetting av Politikus.
Innlegget er hentet fra Politikus