Derimot: De tre abrahamske religionene. Min vei ut og mine tanker om deres arv. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Sørensen
Litt inspirert av artikkelen «Eliminate All Three Abrahamic Religions» samt mine tidligere ytringer i ulike fora.
I dag tidlig kikket jeg som vanlig gjennom innleggene på nett. En Ryan Dawson la ut et sitat han tilskrev Shawnee-lederen Tecumseh:
«Da Jesus Kristus kom til jorden, drepte dere ham – sønnen til deres egen gud. Først etterpå tilbad dere ham, og drepte så alle som ikke gjorde det.»
Det var en spiss formulering, kanskje vel spiss, men likevel ga det resonans. Scott Ritter svarte lakonisk:
«Kristendommen i et nøtteskall. Forresten, islam og jødedommen også. Hva er det med denne abrahamittiske guden som skaper mennesker bare for å plage dem?»
Jeg tok meg selv i å nikke. For dette var noe jeg lenge har tenkt. Religionene som har dominert Vesten, Midtøsten og store deler av verden, har vært både vakre og skremmende — men først og fremst skadelige når de er blitt brukt som maktredskap.
Min egen vei ut
Min egen vei ut av religion startet som ungdom. Jeg forlot barnetroen da jeg var rundt 15 år. Oppveksten var preget av mild religiøsitet — mine foreldre var ikke fanatikere, men bar med seg restene av sine foreldres tro. Min morfar var en av dem som var med på å grunnlegge pinsebevegelsen i Norge. Han pleide å si: «Tro er som brød – best når den er fersk.»
Jeg tror han ville humret om han visste at jeg forlot kristendommen og i stedet skapte min egen tro – en tro som ingen andre har. For meg ble troen ikke et sett med regler og gamle tekster, men en personlig blanding av undring og eventyrlyst.
Jeg ser for meg at sjelen – om en slik finnes – en dag skal få reise. Første stopp: planeten Mars. Jeg sitter der i en romdrakt, ser på den blå prikken som er Jorden, og nyter en kosmisk hamburger. Senere drar jeg videre til mitt eget paradis, hvor Mozart spiller, Hamsun leser høyt, og vi sitter ved et vakkert dekket bord med mat, vin og dype samtaler. Det blir ingen himmel av gull, ingen fortapte sjeler, men heller en leken og åpen drøm.
Når livet mitt er slutt, ønsker jeg ingen religiøs seremoni. Bare et festlig lag med musikk, god mat og drikke. Livet skal feires – ikke sørges. Asken skal spres ved Bjørgovarden i Valdres, hvor vinden kan ta meg videre.
Ikke bare dobbeltmoral
Min skepsis til religionen startet som kritikk av hykleri der enkelte prester og predikanter opptrådte påfallende tvetydig. Senere oppdaget jeg at dette bare var småkrusninger. De virkelige problemene handlet ikke om enkeltprestene, men om at makten religionene hadde — og fortsatt har — i bunn og grunn er bygget på fortellinger som skaper splittelse, frykt og i mange tilfeller vold.
Jødedommen, kristendommen og islam – vold og dogmer
Ser vi på grunnfortellingene, finner vi det samme mønsteret:
Jødedommen har en grunnmyte om Abraham som nesten ofrer sin sønn og om et folk som på Guds befaling går til krig for å ta det «lovede landet».
Kristendommen, som vokste ut av jødedommen, har et narrativ der Gud ofrer sin egen sønn for å tilgi menneskehetens synder – en handling som, sett med litt nøkterne øyne, er vanskelig å forstå logisk.
Islam følger opp med profeten Muhammed, som etter å ha fått åpenbaringer i en hule, bygger en religiøs samfunnsorden som også har vært nært knyttet til maktbruk, erobring og krig.
Det er ikke det at disse religionene nødvendigvis alltid har vært voldelige – mange av deres tilhengere har også fremmet kjærlighet, nestekjærlighet og fred. Men historisk har alle tre systematisk blitt brukt som legitimering for vold, tvang og dominans. Dette gjelder både korstogene, inkvisisjonen, kalifaters erobringer, jødiske bosettingsprosjekter og utallige sekteriske konflikter.
Fra tro til imperier
Kristendommen gikk fra å være en liten, forfulgt sekt til å bli Romerrikets offisielle religion. Fra det punktet gikk det raskt. Den fredelige opprinnelsen ble snart erstattet av makt, sverd og bannlysning. Ikke bare ble hedninger, jøder og muslimer forfulgt, men også kristne som trodde «feil».
Slaveriet i Amerika ble legitimert av kristne, urbefolkninger ble utryddet med bibelen i den ene hånden og våpen i den andre. Og i dag brukes religion stadig til å rettferdiggjøre krig, sanksjoner og maktspill.
Religiøs politikk i vår tid
I USA har kristne nasjonalister og sionistiske støttespillere forent krefter i politikken. Mange tror at USAs støtte til Israel er nødvendig for å oppfylle profetier om bortrykkelsen og Messias’ tilbakekomst. På den andre siden ser vi hvordan jødiske lobbygrupper som AIPAC har fått stor innflytelse over amerikansk utenrikspolitikk – ikke nødvendigvis fordi de er religiøse, men fordi religion og nasjonal identitet veves sammen i strategiske allianser.
På motsatt side finner vi islamistiske bevegelser, fra Hamas til Al-Qaeda, som også kler sine politiske mål i religiøse klær – ikke ulikt det kristne og jødiske aktører har gjort gjennom historien.
De tre står alle til ansvar
Alle de tre religionene har blodige kapittel på samvittigheten. Ingen kan stille seg ved siden av og si «det er bare de andre». Kristne har slaktet i Guds navn. Jøder har gjort det i Yahwes navn. Muslimer har gjort det for Allahs sak.
Ja, mange troende er hederlige, fredelige og varme mennesker. Det er ikke det enkelte mennesket som er problemet – det er systemene. De maktstrukturene som religionene har skapt og som fremdeles lever i beste velgående.
En annen vei
Jeg tror at verden ville vært fredeligere om disse religionenes maktposisjon svekkes, ikke ved forfølgelse, men ved at folk får frihet til å tenke selv.
Det finnes alternativer: filosofier og trossystemer som er mindre voldelige, mer jordnære, og som ikke hevder monopol på sannheten. Wicca sier for eksempel: «Skad ingen – gjør som du vil.» De gamle naturbaserte trossystemene til mange urfolk hadde krig, ja, men ikke som total krig. De hadde ingen forestilling om evig fortapelse eller verdensomspennende dommedag.
Personlig har jeg forsonet meg med en tro som er fri for gamle bøker, men rik på undring. En tro hvor det er plass til både Mozart, planeten Mars og Knut Hamsun og uendelige samtaler – ikke under en himmel av gull, men under stjernene, i fantasien og i minnene.
Vitenskap, kritisk tenkning og kjærlighet til naturen er etter mitt syn mer enn nok som fundament for et godt liv.
Jorden er vakker nok. Livet er underlig nok. Menneskene er mer enn spennende nok – om vi bare slipper maktens gamle fortellinger.
