Derimot: De bøyer ikke ryggen som Norge. Sveits står utafor EU og rikingene drar dit. – Derimot
derimot.no:
Hva er det med Sveits?
Hvorfor kryper de ikke som Norge?
Av Ove Bengt Berg
Før ville de rikeste i Norge være med og bygge landet. I dag er de rikeste så rike at de kan eie mange privatfly og likevel har de ikke lenger råd til å betale skatt til det norske fellesskapet. Sjøl om de sitter igjen med det som for innbyggere flest er ufattelig mye og som de verken klarer å spise opp eller kjøpe dyre nok klær for. Som et straffetiltak mot det landet som ikke vil gjøre som de vil og er vant til, tar de med seg pengene sine til Sveits.
Dette er utgangspunktet for Carl Schiøtz Wibye sin nye bok Ryk og reis, Sveits: Skatteparadis for milliardærer — eller modelldemokrati for vanlige folk? Men hans hovedpoeng ved boka, sier han, er å utvide perspektivet fra det som framstår som hovedmotivet for «flukten til Sveits», å slippe skatt. «Hvorvidt det også finnes andre, tungtveiende grunner til for å bosette seg i alpelandet, som livskvalitet og tilpasningasmuligheter både på jobb og privat, …».
Wibye er pensjonert ambassadør fra 40 års utenrikstjeneste, blant tre år ved ambassaden i Bern og fem år som ambassadør i Saudi-Arabia fra 2009-2014. Wibye har stått for en imponerende bokproduksjon etter at han gikk av med pensjon. Alle med grundig dokumentasjon av det han legger fram. Ryk og reis er hans sjette bok på få år og han drar tydelig nytte av sine tre år på den norske ambassaden i Sveits (Bern).
Wibyes formål med denne siste boka er: «… å gi et innblikk i hvordan sveitserne har håndtert samfunnets politiske, økonomiske og sosiale problemer, med vektlegging av mekanismer og praksiser vi kanskje kan dra nytte av i vår egen hverdag.» Han mål er en treffende beskrivelse av det han har fått til. Der Wibye skriver om hva vi «kan dra nytte av i vår egen hverdag», er det åpenbart at dette er ei bok vi vil ha stor nytte av å lese som politisk og historisk interessert, og en turist som er politisk interessert.
Mange har kjennskap til hva det som har gjort Sveits til et rikt land. Nemlig ved å tjene enormt på internasjonal økonomisk kriminalitet. Spesielt det at Sveits har holdt hemmelig hvem som eier kontoene. Grok 3 hevder at
Sveits har tjent på skatteunndragelser ved å tilby et system som letter økonomisk kriminalitet, noe som har gått på bekostning av andre lands skatteinntekter, spesielt utviklingsland.
…
I 2010 sto finanssektoren for omtrent 10 % av Sveits’ BNP, og sveitsiske banker forvaltet en tredjedel av verdens private offshore-formuer. Denne rikdommen har skapt arbeidsplasser, skatteinntekter og økonomisk stabilitet. For eksempel sysselsetter finanssektoren titusenvis av mennesker direkte og indirekte i Sveits.
Det er fristende å tenke på «hælern er like god som stjælern» om Sveits.
Først i den siste femtedelen av boka kommer Wibye inn på det som «alle» nå snakker om nå når det gjelder Sveits. Og som boktittelen «Ryk og reis tyder på.» Hvorfor akkurat til Sveits? Hvorfor ikke Liechtenstein, Luxembourg, Monaco eller andre skatteparadiser?
Punkt 1: mindre skatt.
Ikke akkurat overraskende. Wibye skriver at sammenlikna med «enkelte andre europeiske stater med moderate skatter er det samlede skattenivået for gjennomsnittsborgeren ikke spesielt lavt i Sveits». Bortimot halvparten av verdens Formel 1-sjåfører har likevel slått seg ned i Sveits skriver han. Neppe helt tilfeldig. Wibye mener at også stabiliteten i Sveits med sin forutsigbarhet, og kanskje med tillegg for sitt idylliske kulturlandskap, er viktig faktorer for å ønske å bo, og å bo, i Sveits. Wibye viser til «skatteflyktningenes» egen begrunnelse: Forutsigbarhet. Og mener at «flukten» til Sveits har økt med utreise av frykt for innføring av arveskatt og at formuesskatten ikke blir borte. Ja, det er mange triste skjebner i verden.
Hvorfor gunstig beskatning?
Ellers mener Wibye at «Hovedårsaken til den gunstige beskatningen er kort fortalt en nøktern skattepolitikk». Og det står mye om i boka, blant annet om strukturen for hvordan skatter skal vedtas. Politikerne står i følge Wibye ikke like fritt som norske politikere «til å bevilge penger til alt fra godt begrunnede hjertesaker til mer spinnville ideer for deretter å sende regningen til skattebetalerne eller Oljefondet–». For lokalpolitikere og regjeringa i Sveits har stramme finanspolitiske rammer å forholde seg til. Direktedemokratiet i Sveits gjelder også i skattespørsmål. Og at dette er en grunnleggende statsbyggende erfaring «fra tidligere århundrer, da det var nettopp kampen mot grådige skatteinnkrevere som kickstartet den sveitsiske statsbyggingen».
Det som jeg synes bærer boka er alt stoffet der han skriver om Sveits sin «annerledes historie», om det vi skal ha noe å lære av Sveits og kapitlet der han sammenlikner Sveits med Norge og resten av verden. Særlig det at Sveits beskrives med å sammenliknes med hvordan det tilsvarende er i Norge, er pedagogisk. Det hadde kanskje vært litt kjedelig i dag å utgi ei bok bare om Sveits uten referanse til de stakkars skatteflyktningene, men denne komparative beskrivelsen er det som jeg synes bærer boka og gjør den lesverdig. Den har ikke hatt som mål å være et direkte motinnlegg til Mímir Kristjánssons og Sofie Marhaugs bok Hjelp, de drar til Sveits.
I Sveits er de mer sjølstendige enn i Norge. Der Norge er det eneste EU-landet, som uten å være medlem, slavisk gjennomfører ethvert EU-direktiv nærmest før det er vedtatt, er Sveits verken EU- eller EØS-medlem. Og der Sveits kjemper for sine egne nasjonale interesser, kryper Norges ledere for EU trass i at Norge er Europas energistormakt og at det i stedet burde vært EU som hadde krypi for oss. Ikke bare holder de folkeavstemninger i Sveits, de skjer ofte og de blir i hovedsak respektert.
Om hvorfor det ikke står mer om denne forskjellen kommer kanskje av at Wibye ikke ser Norges underdanighet som et problem?
I Sveits går togene når de skal. Og så har de det som vi burde hatt i Norge, hyppigere folkeavstemninger. Når et visst antall mennesker krever folkeavstemning om noe, for eksempel noen hundre tusen, så skulle det vært avholdt folkeavstemning. For eksempel om innvandring generelt og tallfesting. Eller om bompenger. Eller elbilsubsidiene til 50 milliarder i året. Folk flest verden over er nok mer konservative enn smartingene i tenketankene og de politiske elitene, og all utvikling ville gått saktere. Men mer demokratisk og med flere fornøyde innbyggere.
Kanskje Sveits er landet å bo i for mange av oss, også vi som ikke har formue? Nær Alpene, og mulighet til bremse de ivrigste autoritære gjennom folkeavstemninger? Er det en måte å slippe unna EUs mest ydmyke og underdanige stat, å flytte dit fjellkulturens motstandsånd fortsatt finnes?
Wibye gir oss argumenter for en sånn flukt også for ikke-formuende.
Carl Schiøtz Wibye: Ryk og reis.
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidebilde: KI-generert
