Derimot: Cuba-krisen: 13 dager som nesten endte verden. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Sørensen
I oktober 1962 utspilte en av den kalde krigens mest dramatiske episoder seg: Cuba-krisen. Konflikten mellom USA og Sovjetunionen brakte verden til randen av atomkrig, men endte med en skjør diplomatisk løsning som fremdeles studeres som et eksempel på balansegangen mellom makt, diplomati og avskrekking.
Bakgrunn: En verden delt i to
Etter andre verdenskrig delte verden seg i to maktblokker, ledet av USA og Sovjetunionen. Konflikten mellom de to supermaktene var ideologisk og militær, og våpenkappløpet eskalerte på 1950- og 1960-tallet.
I 1961 hadde USA støttet den mislykkede «Bay of Pigs»-invasjonen, et forsøk på å styrte Fidel Castros kommunistiske regime på Cuba. Castro, på sin side, søkte beskyttelse hos Sovjetunionen, noe som gjorde Cuba til en nøkkelbrikke i den kalde krigens spill. For Sovjetunionens leder, Nikita Khrusjtsjov, var det både en strategisk og symbolsk seier å utplassere raketter på Cuba – bare 150 kilometer fra Floridas kyst.
Oppdagelsen av rakettene
Den 14. oktober 1962 tok et amerikansk U-2 spionfly bilder som viste sovjetiske rakettinstallasjoner under bygging på Cuba. Disse installasjonene inkluderte R-12 Dvina (NATO-betegnelse: SS-4 Sandal) mellomdistanseraketter og R-14 Chusovaya (SS-5 Skean), begge i stand til å bære atomstridshoder med sprengkraft på 1-2 megatonn. Rakettene kunne nå store deler av USA innen få minutter.
President John F. Kennedy og hans nasjonale sikkerhetsråd (ExComm) ble raskt klar over faren. Samtidig visste de at Sovjet betraktet USAs Jupiter-missiler, utplassert i Tyrkia og Italia, som en tilsvarende trussel.
Tredagersforhandlingene og blokaden
Den 22. oktober 1962 holdt Kennedy en TV-tale der han avslørte eksistensen av rakettene på Cuba og kunngjorde en «karantene» – en blokade av skip med militært utstyr til øya. Samtidig krevde han en umiddelbar fjerning av rakettene og advarte om at ethvert angrep fra Cuba ville bli sett på som et angrep fra Sovjetunionen.
Blokaden satte Sovjet i en vanskelig posisjon. Khrusjtsjov kunne enten trekke seg tilbake og tape ansikt eller eskalere til en konflikt som kunne utvikle seg til en atomkrig.
Skjøre forhandlinger
I de påfølgende dagene utvekslet Khrusjtsjov og Kennedy flere brev. Khrusjtsjov tilbød først å fjerne rakettene hvis USA lovet å aldri invadere Cuba. Senere krevde han også fjerning av USAs Jupiter-missiler i Tyrkia.
Kennedy, på råd fra sine rådgivere, svarte offentlig på det første tilbudet og ignorerte det andre kravet i offisielle uttalelser. Bak lukkede dører startet imidlertid hemmelige forhandlinger. Robert Kennedy, presidentens bror, møtte den sovjetiske ambassadøren Anatolij Dobrynin og lovet at USA ville fjerne Jupiter-missilene i Tyrkia etter noen måneder, så lenge dette forble hemmelig.
Krisens høydepunkt
Den 27. oktober – kjent som «den svarte lørdagen» – nærmet konflikten seg et kritisk punkt. Et amerikansk U-2-fly ble skutt ned over Cuba, og piloten ble drept. Samtidig fortsatte sovjetiske skip å nærme seg blokadelinjen. Mange fryktet at en feilberegning fra noen av sidene kunne utløse atomkrig.
Til tross for presset fra militæret på begge sider, klarte Khrusjtsjov og Kennedy å holde hodet kaldt. Den 28. oktober annonserte Khrusjtsjov at Sovjetunionen ville demontere rakettinstallasjonene på Cuba i bytte mot USAs løfte om å ikke invadere øya.
Etterspill og lærdommer
Krisen ble sett på som en diplomatisk seier for Kennedy, selv om den hemmelige avtalen om fjerning av raketter fra Tyrkia først ble kjent mange år senere. For Khrusjtsjov var utfallet mer blandet. Selv om han hadde sikret Cubas sikkerhet, ble han kritisert hjemme for å ha gitt etter for amerikansk press. Dette bidro til at han mistet makten i 1964.
Cuba-krisen hadde flere konsekvenser:
1. Direkte kommunikasjon: En «hotline» mellom Washington og Moskva ble opprettet for å forhindre fremtidige misforståelser.
2. Kjernefysisk avspenning: Krisen førte til signeringen av prøvestansavtalen i 1963, som forbød atomprøvesprengninger i atmosfæren, verdensrommet og under vann.
3. Økt bevissthet om farene ved atomvåpen: Krisen viste hvor nær verden hadde vært en katastrofe, noe som førte til en periode med mer forsiktig politikk fra begge sider.
Et varig symbol på kald krig
Cuba-krisen forblir en påminnelse om hvor skjør verdensfreden kan være når ideologi og maktkamp står mot hverandre. Den viste at selv i møte med ekstreme farer kan diplomati og forsiktighet forhindre katastrofe. Samtidig illustrerer den hvordan strategiske forhandlinger, ofte i det skjulte, kan være avgjørende for å løse konflikter.
For ettertiden er krisen også et kraftig eksempel på lederskap under press – der både Kennedy og Khrusjtsjov balanserte på en knivsegg mellom krig og fred.
Men kloke ledere den gangen tok til vettet, håper dagens òg kan gjøre det samme!
Forsidefoto: Terje Sørensen
Kilder som er brukt:
Wikipedia-artikkelen om Cuba-krisen
Historienet.no: «Cubakrisen – 13 dager på randen av atomkrig»
History.com: «Cuban Missile Crisis»
