Derimot: CO2-hypotesen feil. Hypotesen brukes som alibi for «Det grønne diktaturet». – Derimot
derimot.no:
Av Erik Bye
Jeg ble spurt av en klima-interessert mann om hvorfor jeg ikke trodde på IPCC og CO2-hypotesen. Dette var svaret jeg ga:
Ingen dokumentasjon
Som forsker er jeg oppdratt til å arbeide med hypoteser som kan falsifiseres (etterprøves, testes) og teorier som er vitenskapelig dokumentert. Ingen av delene er tilfelle med CO2-påstanden. Det finnes ikke en eneste fagfellevurdert artikkel i et meritert vitenskapelig tidsskrift, som dokumenterer menneskeskapte klimaendringer, som følge av utslipp av fossilt CO2.
Ingen falsifikasjon
CO2-påstanden savner observasjonsdata knyttet til påstandene om en katastrofal utvikling på kloden, dersom vi ikke holder oss under, både 2-grader og 1.5-grader ˚C i 2030, 2050 eller i 2100. Derfor kan ikke CO2-påstanden kalles en hypotese, i og med at den ikke kan falsifiseres.
Temperaturen før CO2
Tre norske forskere har påvist at temperaturen endrer seg før CO2-nivået. Da kan ikke CO2 være årsaken til temperaturendringene. Årsak må komme før resultat eller konsekvens.
Arrhenius er falsifisert
Varmeteorien til Svante Arrhenius har blitt falsifisert flere ganger, bl.a i året 1900 og også så sent som i 2009. Dermed er hele grunnlaget for en hypotese om oppvarming av jorden på grunn CO2 i atmosfæren borte.
Klimaet kan ikke modelleres
Atmosfæren er et stokastisk (tilfeldig), ikke-lineært system som ikke kan modelleres eller predikeres (forutbestemmes eller forutsies). Dette har IPCC slått fast i sin tredje hovedrapport, AR3 (FAR). Da er det ingen som kan uttale seg skråsikkert om et fremtidig klima.
Klimamålene er politiske påfunn
Klimamålene, dvs. 2-graders- og 1.5-gradersmålene er politiske forslag som ikke har noen vitenskapelig forankring. 2-gradersmålet ble foreslått under COP15-møtet i København i 2009, den gang presset gjennom av politikerne. Dermed er disse verdiene fullstendig uten noen faglig begrunnelse. Klimamålene er faktisk en politisk bløff!
Naturen påvirker ikke klimaet?
Det har blitt mer og mer åpenbart at IPCCs kunnskaper om klimasystemet og dets naturlige variabler er svært mangelfulle, og i noen tilfeller fullstendig fraværende. Om de naturlige faktorer som påvirker vårt klima, er det store kunnskapshull knyttet til disse emnene: sola, havet, skyer, vanndamp, over- og undersjøiske vulkaner, jordvarme, jordrotasjonen, det ytre magnetfeltet, jordaksens hellning og ikke minst månefasene. IPCC har gjort forsøk på å beregne effekten av naturlige pådriv til den globale temperaturen. Dette ga som resultat en samlet verdi så nær null, at de setter naturens påvirkning lik null i sine klimaberegninger. Dersom vi kun betrakter solens, skyenes og havets påvirkning på klimaet, er det åpenbart at IPCC tar fundamentalt feil i denne konklusjonen. Ikke minst sola har en erkjent påvirkning på klimaet, antakelig den sterkeste naturlige variabelen.
Det er ytterligere tre momenter som gjør at jeg ikke har noen tiltro til IPCCs budskap:
Total mengde CO2 i beregningene
Hele konseptet til IPCC bygger på menneskeskapte klimaendringer som følge av utslipp av fossilt CO2. Til tross for dette, legger IPCC den totale andelen av CO2 i atmosfæren til grunn i sine modellberegninger. Det er vist av en norsk forsker, Tom V. Segalstad at det er kun 4% fossilt CO2 i atmosfæren. Da blir det fullstendig feil å legge den totale CO2-mengden til grunn i beregningene. De påstår selv at da får de alt til å stemme, men betydningen av dette utsagnet er selvfølgelig høyst ufaglig og faktisk oppsiktsvekkende. En må spørre: hva er det de får fullstendig forklart? Dette har de aldri gitt noe svar på.
Klimafølsomheten
Varmeteorien til Arrhenius var basert på at en dobling av CO2-nivået ville føre til en bestemt temperaturøkning. Denne økningen ble bestemt av klimafølsomheten (KF). Denne KF-verdien ble beregnet til alt fra 6˚C rundt 1990, til nær null rundt 2020. Ingen har klart å finne denne størrelsen og at dette blir støttet som den korrekte verdien. Det er en betydelig uenighet blant de IPCC-troende klimaforskerne om størrelsen på verdien. I et grundig arbeid av Roy Clark (2009) ble verdien beregnet til å ligge på hver side av null, med betydelig usikkerhet. Dette tyder på at verdien, med noe usikkerhet, kan anslås til null. Å påvise eksistensen til en variabel med verdien null, dvs. ingen påviselig effekt, blir dermed et vitenskapsteoretisk spørsmål. Jeg har konkludert med at klimafølsomheten ikke eksisterer som en reell fysisk størrelse. Det å operere med en aktiv variabel med null effekt, det er i seg selv mer et filosofisk spørsmål, enn et realvitenskapelig spørsmål.
El Ninjo
El Ninjo er en del av værfenomenet ENSO (El Ninjo Southern Oscillation) som beveger seg vestover langs ekvator. Den består av omveltninger av varmt og kaldt vann, og representeres ved den varme delen, El Ninjo. Den kalde delen kalles for La Nina. El Ninjo varmer opp atmosfæren, La Nina fører det hele tilbake til utgangspunktet. Det har i lang tid vært usikkerhet om El Ninjo påvirket atmosfæren permanent. Den pågående jevne, konstante globale oppvarmingen vi ser nå har gjort det vanskelig å avgjøre spørsmålet om permanent påvirkning. Imidlertid viser observasjoner fra NOAA i perioden 1880 til 1930 konstant temperatur. Det tyder på at El Ninjo ikke påvirker hverken temperaturen eller klimaet permanent.
El Ninjo-fenomenet har blitt brukt mye for å underbygge såkalte ekstreme temperaturøkninger, flere steder på kontinentet vårt. Når den permanente effekten kan avvises, svekker dette tiltroen til budskapet fra IPCC og det korpset de har av klimaforskere. Dette er med på å svekke den faglige tiltroen til FNs klimapanel.
Nyere dokumentasjon
I tillegg til disse vitenskapelige holdepunkter, har det også kommet ulike rapporter i de siste årene, som åpenbart svekker omdømmet til IPCC:
b. Årsrapportene fra GWPF, av Ole Humlum, fra årene 2021, 2022, 2023
c. CLINTEL-rapporten, med 1940 signaturer.
d. Rapporten med de 46 topp klimaforskere som stoppet samarbeidet med IPCC
e. Nobelprisvinner i fysikk for 2023, prof. John Clauser, som sterkt kritiserer IPCC.
Dr. philos (PhD) Erik Bye har hovedoppgaven i fysikalsk kjemi. Han forteller dette om seg selv: «Jeg har hatt en genuin interesse for formidling av faglige spørsmål gjennom hele min yrkeskarriere som forsker, i perioden 1970 – 2012, da jeg gikk av med pensjon. Det hele begynte med hovedoppgaven i fysikalsk kjemi i 1972, der det var om å gjøre å beskrive funnene og en kort men tilstrekkelig beskrivelse av metodikken, som mange hadde beskrevet tidligere.»
Forsidefoto hentet fra Fakta360.
