Derimot: Baneheia-dommenDe ivrigste forsvarerne av den: «Fordi det er synd på oss»
derimot.no:
Nå står nesten alle i kø for å beklage at en person har sittet i fengsel i 21 år, dømt uten tekniske bevis. Men ikke tidligere etterforskningssjef. Og som Dagsavisens Hege Ulstein skriver 22.10.2022: «Og til sist – og dette er tungt å skrive, men det må sies: Rollen de etterlatte foreldrene har valgt å spille de siste årene, der Kristiansens helt legitime kamp for egen rettssikkerhet er blitt mistenkeliggjort, angrepet og forsøkt stanset.» Ulstein skal ha all ros for at hun er så tøff at hun tør trekke fram foreldrenes valgte uheldige rolle som aktive mot gjenopptakinga og forsvarere av dommen.
Hvorfor har alle lytta til den ene aktive mora og de andre foreldrene? Det er åpenbart at alle synes synd på dem, det foreldra har opplevd er jo bare helt forferdelig. Men det er ikke foreldres følelser som skal bestemme hvem som er skyldige og hvilken straff de som har drept deres barn skal få. Vi aksepterer ikke privat rettshåndheving i Norge. I en rettsstat er det samfunnet som anklager og sørger for forsvarer og dommer.
Sofiestiftelsen som har et godt formål har fått sitt omdømme svekka etter den langvarige kampen for å hindre gjenopptaking og sine uriktige uttalelser om Viggo Kristiansen og hans advokat Arvid Sjødin.
Hentet fra Politikus.no
Av Ove Bengt Berg
Mediene — ensretta igjen
Riksadvokaten Maunes frikjenning av Kristiansen i Baneheia-saka er også en knusende dom av medienes ensidighet. NRKs behandling av saka 21.03.2020 blei kritisert som «en kampanjepreget» breiside med både en lang artikkel på nrk.no og ensidig omtale i Dagsrevyen mot Kristiansens forsøk på å få saka si gjenåpna. Kildekritikk blir ikke-eksisterende når noen argumenterer med at «det er synd på meg». Eller det som en angrende NRK-journalist har kalt å påkalle og falle i «sympatifella».
De som har personlig sorg og lidelse skal ikke dømme — det skal rettsstaten
Hege Ulstein tar fortjenstfullt opp noe som jeg ikke har sett andre ta opp. Det som kanskje er den reelle årsak til at det var så vanskelig å få gjennomslag for gjenopptaking i alle disse åra:
Og til sist – og dette er tungt å skrive, men det må sies: Rollen de etterlatte foreldrene har valgt å spille de siste årene, der Kristiansens helt legitime kamp for egen rettssikkerhet er blitt mistenkeliggjort, angrepet og forsøkt stanset.
Den mest aktive av foreldrene er Ada Sofie Austegard som oppretta Stine Sofies stiftelse i sin drepte datters navn. Hun reagerer på de mange søknadene om gjenopptaking. Rett nok sier hun generelt at noen ikke skal dømmes uskyldig, men:
Hvis noen er uskyldig dømt, skal de for Guds skyld frifinnes. Det jeg ønsker, er å stoppe «prosessløvene», sier Austegard.
– Hvis en advokat gang på gang fører en sak som ikke fører fram, viser vel det at advokaten ikke evner å se om det er nye bevis eller momenter av vekt der.
– Da burde det vurderes en mulighet for at de ikke får føre saker for kommisjonen.
Hun sikter aller mest til Kristiansens advokat, Arvid Sjødin.
Austegard hevder han misbruker en viktig rettssikkerhetsventil for domfelte ved å be om gjenopptakelse gang på gang.
En annen av foreldrene legger til: «Mye hadde vært annerledes med seriøse advokater, og ikke prosessløver som markedsfører seg selv, sier han.»
Det er all grunn til å ha stor forståelse for den smerten og lidelsen disse foreldrene opplever. Men smerten og lidelsen gir oss ingen særrettigheter til å styre rettsapparatets vurdering av bevisene og til å dømme og utmåle straffene. En sivilisert stat bygger ikke på privat rettshåndheving.
Foreldrene og Sofiestiftelsen står dessverre svekka tilbake etter sine egne bevisst valgte handlinger. Mediene og foreldrene har oppkasta seg til dommere med utgangspunkt i vår sympati for dem som åpenbart har opplevd stor smerte.
Foreldrenes bistandsadvokater har lite å skryte av. Og hva skal vi med ordninga med bistandsadvokater egentlig, når vi har både anklager, forsvarer og dommere?
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 ganger.
Post Views: 24