Derimot: Astrosurfing med milliard-budsjett: De mørke kreftene bak «transbevegelsen» kommer nå i fokus. – Derimot
derimot.no:
Av Jonathon Van Maren
Transgender-ideologien er ikke en sosial smitte. Det er en sosial konstruksjon.
For første gang på et tiår er den tilsynelatende uovervinnelige «transbevegelsen» i hardt vær. I USA renser Trump-administrasjonen kjønnsideologi vekk fra statlige institusjoner og utsteder en rekke president-ordrer rettet mot alt fra kjønnsskifteoperasjoner for mindreårige til LHBT-indoktrinering i skolen. Europas medisinske institusjoner – i Norge, Finland, Storbritannia, Sverige og Frankrike – stopper til en viss grad «kjønnsbekreftende omsorg» for mindreårige eller rett og slett forbyr det fullstendig. Populister i Canada, Nederland og Tyskland har fanget stemningen og er stadig mer entydige i sine fordømmelser av skadelige aspekter ved kjønnsideologien. Ledere i Ungarn og Polen var selvfølgelig foran røkla.
For å sikre at nylige oppnådde seire og de ofte ustabile holdningene til politikere som bøyer seg etter opinionen, forblir permanente, er det viktig å forstå nøkkelen til «transbevegelsens» makt.
En av disse kildene til makt har overraskende konsekvent blitt ignorert, ikke bare av mainstream-journalister – som har solgt inn fiksjonen om at transindustrien er grasrotorganisert snarere enn astroturf – men også savnet av de fleste motstandere av kjønnsideologien : Donorpenger.
Jennifer Bilek, en gravejournalist som utrettelig har fulgt pengesporene i årevis, skiller seg ut som en av få journalister som gir en unik kontekst for fremveksten av kjønnsideologien. Enhver forståelse av denne «bevegelsen» er ufullstendig uten referanser til hennes arbeid.
Mye av hennes undersøkende forskning er detaljert i en eksplovsiv bok utgitt i 2024, «Transsexual Transgender Transhuman: Dispatches from The 11th Hour». I denne viktige tiden i kampen mot kjønnsideologien, beskrev Jennifer Bilek sine oppdagelser for europeanconservative.com.
I løpet av de første ukene av administrasjonen til Donald Trump har han satt i gang et fullskala angrep på LHBT-ideologien. Journalistikken til Jennifer Bilek har avslørt i hvilken grad «transindustrien» har blitt finansiert av utrolig rike givere som har sendt enorme mengder penger inn i denne industrien. Hvem er disse giverne, og hva slags økonomisk innflytelse har de?
I dette journalistiske arbeidet er det fokusert på en håndfull milliardærer, som har finansiert institusjonaliseringen av kjønnsideologien som har gitt oss «transbevegelsen».
Pengefolkene
Tim Gill, en homofil mann som bor i Colorado, og Jon Stryker, en homofil mann som bor i Michigan, er fremtredende i avsløringene. I 1994 solgte Tim Gill, grunnleggeren av Quark, Inc., et dataprogramvareselskap, selskapet sitt og brukte pengene til å opprette Gill Foundation, den største LGBTQI+ NGO i Amerika. Gill er venn med Jon Stryker, som grunnla den nest mest betydningsfulle LGBTQI+ NGO i 2020, og forlot sin stilling som grunnleggende styremedlem i Greenleaf Trust, et formuesforvaltningsfirma.
Tilsammen har Stryker og Gill skutt inn over en milliard dollar i LHBTQI+-rettighetskampanjen. Jon Stryker grunnla Arcus Foundation etter at AIDS-epidemien ble stoppet i Amerika, og etter at homofile ekteskap ble legalisert.
Samtidig satset Gill og Stryker på støtte til en ny gruppe «utsatte»: Transvestiske fetisjister, som brukte kvinnelige klær og manerer for erotisk opphisselse, og transseksuelle som tilegnet seg kvinnelige kjønnskarakteristikker med medisinsk teknologi. Disse nye seksuelle minoritetene trenger liksom beskyttelse fra menneskerettighetene. Kjønnsidentitet ble lagt til LGB-akronymet deres, og tok i bruk begrepet «transgender» for en fetisj av voksne menn.
Pritzker-familien er en av de rikeste familiene i USA og har en svært fremtredende rolle i finansieringen og institusjonaliseringen av kjønnsideologi. James (Jennifer) Pritzker, som var tidligere en familiemann og dekorert medlem av de væpnede styrkene, hevder nå å være en kvinne. Han har gjort kjønnsideologi til en viktig sak i sin filantropiske finansiering gjennom sin «Tawani Foundation», en filantropisk organisasjon med donasjoner som fokuserer på kjønn og seksualitet. Hans «Tawani Foundation» samarbeider med «Squadron Capital», et oppkjøpsselskap, med fokus på medisinsk teknologi, medisinsk utstyr og ortopediske implantater.
Han har finansiert WPATH (en aktivistorganisasjon som fremmer bruk av hormoner og kirurgi som «behandling»), «Planned Parenthood», «ACLU» og kjønnsklinikker for barn. JB Pritzker er søskenbarnet til James og guvernøren i Illinois. Han er medgrunder av Pritzker Group, et privat investeringsselskap som investerer i digital teknologi og medisinske selskaper, inkludert «Clinical Innovations», som har en global tilstedeværelse. JB Pritzker har satt i gang læreplaner for grunnskoler for staten hans, som lærer barn at de kan «skifte kjønnet sitt» med medisinsk teknologi, og han har nylig gjort Illinois til et fristed for barn som hevder at de er det andre kjønnet.
Hans søster Penny Pritzker satt i president Obamas «råd for jobb og konkurranseevne og økonomisk utvinning». Hun var nasjonal styreformann sammen med Obama for «Amerika 2012» og finanssjef for Obamas presidentkampanje i 2008. Å si at hun var innflytelsesrik i å få president Obama valgt ville være en underdrivelse. Obama gjorde «transgenderisme» til et favoritt-tema for sin administrasjon, og holdt et møte i Det Hvite Hus (det første noensinne) for å fremheve fremskritt for såkalte «transpersoner».
Obama-administrasjonen brukte i det stille makten de hadde for å gjøre det lettere for personer som hevder å ha en ny kjønnsidentitet til å endre passet, få «kjønnskorrigerende behandling» på tvers av kjønn på ‘Veteran’s Administration-fasiliteter’ og få tilgang til offentlige skoletoaletter og sportsprogrammer basert på den nye kjønnsidentiteten. Dette er bare noen av de «transgender»-spesifikke politiske endringene som skjedde i Obamas tid i Det Hvite Hus.
Sammen med resten av familien Pritzker har de donert millioner av dollar til mange universiteter over hele USA, og minst ett i Canada. Iøynefallende, mange av disse med såkalte «kjønnsklinikker». Alle disse donorene finansierer andre LHBTQI+-organisasjoner, lovsentere (advokater og juridisk hjelp), media og andre organisasjoner som promoterer transideologien inn i vår vestlige kultur.
Det er mange andre finansiører/donorer, men siden nettverket er enormt, så fokuset rettes mot noen sentrale filantroper og oligarker, slik at opinionen forstår hva som skjer. George Soros’ «Open Society Foundation» opprettet en juridisk guide for «transkjønnede» barn. Warren og Peter Buffet har gitt millioner av dollar til LGBTQI+, og Joan og Irwin Jacobs, to mangeårige ACLU-tilhengere hvis estimerte verdi i 2017 var 1,23 milliarder dollar, har også store investeringer i LGBTQI+.
Jeff Bezos, og Marc Benioff fra «Salesforce», har finansiert enorme summer til «kjønnsklinikker», og har investeringer i den teknologiske ‘reproduksjonssektoren’. David Bohnett, en annen velstående homofil mann, brukte hele 32 millioner dollar på å opprette «The Bohnett Foundation», som finansierte LGBTQI+-aktivisme, etter å ha solgt sitt sosiale nettverksselskap «GeoCities» til Yahoo. Det er også mange internasjonale advokatfirmaer, selskaper og pengeforvaltnings- og teknologifirmaer som pumper millioner av dollar inn i, og ellers støtter, indoktrineringen av samfunnet med deres kjønnsideologi.
Disse finansiererne går ofte gjennom anonyme stråmenn, som Tides Foundation, grunnlagt og drevet av Drummond Pike, en annen homofil mann som har investert i LHBTQI+-rettigheter-propagandaen. Store selskaper, filantroper og organisasjoner kan sende enorme pengesummer til Tides Foundation, spesifisere retningen midlene skal gå, og få midlene sendt anonymt til destinasjonen. Tides Foundation oppretter en lovlig brannmur og skatte-beskyttelse for stiftelser. De finansierer også politiske kampanjer, ofte ved å bruke juridisk tvilsomme taktikker.
Soros og Gill er to store bidragsytere til «kjønnsindustrien» og de skaffet til veie millioner av dollar for å få Obama valgt, og Stryker var en av de fem største bidragsyterne til Obamas kampanje. Under Obama og president George W. Bush finansierte den føderale regjeringen Tides Foundation med 82,7 millioner dollar, som igjen donerte 47,2 millioner dollar til LHBTQ-spørsmål de siste to tiårene.
Kjønnsideologien slo rot i nesten alle store vestlige institusjoner nesten over natten, fra politiske partier til medisinske institusjoner, fra akademia til utdanningssystemet. Hvordan klarte bare pengegaver å få dette til?
Det var ikke pengene alene som bidro til å institusjonalisere kjønnsideologien, men skjult arbeide og strategisk planlegging, bygging av organisasjoner som ville takle spredningen av ideologien gjennom media, som «GLAAD Foundation», verdens største LHBTQI+ medieadvokatorganisasjon, og «GLSEN Foundation», utpekt som en anti-mobbeplattform for LHBTQI+, med fokus på indoktrinering av skolestyrer og manipulere studenter.
«Victory Institute» er en annen NGO, som finner potensielle politiske kandidater som identifiserer seg som LHBTQI+ og trener dem til stillinger innenfor den politiske arenaen for å endre politikken til støtte for ideologien. Både Rachel Levine og Sarah McBride, to menn som hevder å være kvinner, ble opplært og så satt inn i maktposisjoner i Biden-regjeringen.
Det er utallige andre frivillige organisasjoner som jobber synkront for å drive politiske endringer, sammen med bedrifts- og institusjonell- tilslutning til kjønnsideologien. «Partnership for Global LGBTQI + Equality» ble lansert av Biden-administrasjonen i 2019. I samarbeid med World Economic Forum, sammenkalte den en gruppe selskaper som jobber bak kulissene for å presse LGBTQI+-politikken inn i forretningspraksis. Plutselig dukket det opp «transkjønnede» organisasjoner for å promotere forandringer i kroppen som en annen måte å være menneske på og legalisere det i lovverket.
«Out Leadership» er forretningsnettverksarmen til LGBTQI+, der de i de høyere sjiktene av det politiske apparatet for LGBTQI+ møtes med andre i næringslivet for å fremme markedsmessig kjønnsideologi. «Out Leadership» kan skryte av en markedsføringsmarked på 4,7 billioner dollar, som de bruker som lokkemiddel for å få andre virksomheter med på denne ideologien.
Så denne operasjonen for å spre en ideologi som prøver å overbevise befolkningen om at det er mulig å skifte kjønn, er organisert av mange med makt. Det virkelige sjakktrekket var imidlertid å knytte denne ideologien til menneskerettighetene. Dette var ingrediensen som trollbandt mesteparten av befolkningen. Det, og legge til barn i denne miksen. ‘Rebranding’ av transseksualisme, en fetisj som voksne menn har, til «transseksuelle», gjorde det mulig for det konstruerte «transkjønnede barnet», som ingen hadde hørt om før år 2000. I løpet av to tiår var de overalt, og de trengte vår støtte.
I løpet av de siste årene har «transkjønnsbevegelsen» endelig begynt å bli mer undersøkt. Medisineringen av mindreårige med påstått kjønnsdysfori, i hvilken grad «transgenderisme» er en sosial smitte, indoktrinering av studenter og andre aspekter har fått omfattende dekning, om enn ikke i mainstream-media. Men rollen til milliardærer som er villige til å bruke enorme mengder penger dette, har stort sett blitt ignorert. Hvorfor har dette blitt ignorert?
Alle forstår pengespråket
Folk har sagt at de synes samtaler om penger er for kompli
sert, at det er vanskelig for dem å forstå. Dette er dumt når vi tenker over dette. Alle forstår pengespråket, som man ser over alt, med eksponeringer av president Trumps DOGE-avdeling sine avslørende funn. Det er nok mer universelt enn f.eks. musikk. Det er mer skremmende å fokusere på de enorme pengesummene som går inn i dette sakskomplekset.
Når man forstår bredden av organisasjonen og pengene som har gått inn i denne agendaen, kan det gi oss en følelse av fortvilelse når man forsøker å stoppe dette. Vi umulig kan stoppe det vi ikke kan forstå, derfor er det viktig å forstå hvordan «transbevegelsen» blir finansiert. Mainstrem Media sin vegring på å bringe pengesporet inn i dekningen av dette har bremset motstandskampen mot «transbevegelsen» enormt.
Det er også spørsmålet om å ville være snill eller i det minste vise seg selv som snill mot mennesker som er indoktrinert med ideologien. En stor feil var å kjøpe konseptet om at det er noe fornuftig med begrepet «transgender», og ideologien som følger med det. Nå, to tiår senere, diskuterer vi fortsatt «transpersoner» som om dette er noe ekte noe.
Det har vært flere betydelige seire mot kjønnsideologien i flere vestlige land: Storbritannias «Cass Review» og det resulterende forbudet mot pubertetsblokkere for mindreårige, Trump-administrasjonens president-ordrer, og en avvisning av såkalt «kjønnsbekreftende behandling» av flere andre europeiske land.
Det ingenting de som driver denne kjønnsideologien de ikke har tenkt på når det gjelder tilbakeslag. Så selv med Trump’s presidentordre mot denne ideologien, så er det for tidlig å kalle dette slutten på galskapen. Angrep på barns sunne reproduktive systemer var åpenbart sinnssykt og skulle blitt stoppet allerede. Det som imidlertid ikke har blitt stoppet i det hele tatt, er disse makabre operasjonene og eksperimentene på de sunne reproduktive systemene til mennesker over 18 år, og ideen om at dette er liksom helsetjenester.
Tullet om «kjønnsdysfori» har ikke blitt stoppet ennå, og ideen om en «transperson» er mer befestet enn noen gang. Konseptet om en «transgender» person er normalisert innenfor kulturen, institusjonene våre – og enda farligere, markedet – har allerede vist seg å være en stor suksess, og muligens var målet hele tiden. Mennene med denne fetisjen om å dekonstruere kvinnelighet for deres erotiske nytelse, går nå i maktens haller, etterligner kvinnelighet og snakker ikke bare for kvinner, men som kvinner. En svært farlig presedens har blitt satt med utviklingen av «moderate transseksuelle», som ser ut til å øke hvis du følger denne saken på sosiale medier. De «fornuftige transseksuelle» i maktposisjoner er der for å endre politikken her i vesten.
Når du har en ideologi som fornekter virkeligheten som er tvunget på offentligheten, inn i alle våre institusjoner, lover og i sosiale rom, av de mektigste, pengesterke menneskene i verden, med åpenbar og detaljert organisering, er ikke dette en ‘sosial smitte’ . Det er ‘sosial konstruksjon’. Å fortsette å insistere på at det er en sosial smitte, er en bjørnetjeneste mot barn og unge som blir ofre for denne ideologien. Politikere og aktivister må konfrontere makten, og sette søkelyset på hvorfor dette skjer.
Nå finnes det et «mulighetsvindu» med Trump sin ‘oppvask’, fordi finansiell korrupsjon på de høyeste nivåene av regjeringen og samfunnet har blir avslørt. Det tvinger folk til å stoppe opp og tenke forretningsmessig i stedet for å slåss med hverandre om hvem som startet hva, i form av ideologien. Penger og forretninger er det universelle språket. Hvis vi ser hva som faktisk skjer, har vi en sjanse til å få satt en stopper for «transbevegelsen». Hvis vi ikke benytter anledningen til å presse hardt mot denne ideologien nå, med Trump som leder, så vil situasjonen være marerittaktig for alle de nye ofrene om få år fra nå.
Fra Kolozeg.org, publisert 15. februar 2025.
Oversatt av Southern Comfort fra engelsk og lettere forkortet. Linker i originalartikkelen.
Originalartikkel: The Dark Money Behind The Trans Movement – Jonathon Van Maren
