Derimot: Arbeid er grunnlag for verdighet. Når markedet svikter, rammes hele samfunnet. – Derimot
derimot.no:
Arbeidsmarkedet er ulikhetsmaskin nr. 1
Av Terje Alnes
Arbeidsmarkedet er en kynisk ulikhetsmaskin som stenger folk ute og skaper sosial nød. Hvorfor er det ingen som stiller spørsmål ved selve fundamentet: Kjøp og salg av arbeidskraft?
13. august meldte VG at Nav-kontor måtte sette øyeblikkelig stopp for arbeidsmarkedstiltak fordi pengene var brukt opp. Oppslaget ble møtt med «sjokk og vanntro» i tiltaksbedrifter som Nav bruker for å gi arbeidssøkere jobbtrening, oppfølging og kurs. I et døgn rådet det stor forvirring, før arbeidsminister Tonje Brenna kalte Nav-direktøren inn på teppet. Et par dager senere gikk Arbeids- og velferdsdirektoratet ut og korrigerte nyheten. Det var ikke snakk om full og øyeblikkelig stopp, men resten av året må mange fylker skjære kraftig ned på tiltaksbruken.
Bruken av arbeidsmarkedstiltak så langt i 2025 har nemlig vært svært høy. Tiltakene koster milliarder. I 2024 fikk Nav bevilget 8 milliarder kroner for å få arbeidssøkere i jobb, men overskred likevel budsjettet med 315 millioner. I år er det bevilget enda mer penger, men heller ikke dette er tilstrekkelig til å møte behovet. Bak overskriftene om kostnadssprekk skjuler det seg mange fortvilte historier om mennesker som gjerne vil jobbe, men som aldri får fotfeste i arbeidslivet.
Sannheten er at arbeidsmarkedet er dysfunksjonelt, det leverer ikke. Markedet makter ikke å tilby arbeid til alle som ønsker å jobbe, og de fleste av oss er tross alt avhengig av å ha en lønnsinntekt. I det kapitalistiske systemet er arbeidsmarkedet et sted der det foregår kjøp og salg av arbeidskraft. Milliardene som Nav bruker for å få arbeidsledige inn på dette markedet er i virkeligheten en kompensasjon som skal bøte på det dysfunksjonelle i markedsmekanismen, dvs. arbeidsmarkedets manglende evne til å gi jobb til alle som ønsker det.
Selv om behovet for arbeidskraft er stort i mange bransjer, er etterspørselen gjerne størst etter en type arbeidskraft som rett og slett ikke finnes. Helsevesenet mangler autorisert helsepersonell, bygg og anleggsbransjen mangler folk med fagbrev innenfor en rekke fag. Siden 2004 har Norge løst arbeidsgivernes behov ved å importere arbeidskraft fra utlandet, i hovedsak fra EØS-området. Men svakere kronekurs og økte levekostnader i Norge, kombinert med god lønnsvekst i mange østeuropeiske land, gjør det i dag langt mindre attraktivt å komme som arbeidsinnvandrer til Norge.
Vi skulle derfor tro at det åpnet seg flere muligheter for de som står utenfor arbeidslivet, når etterspørselen etter arbeidskraft er stor. Men siden inngangsbilletten gjerne er høyere utdanning eller fagbrev, vil mange ufaglærte slite med å finne jobb. I tillegg vet vi at mange arbeidssøkere ikke i stand til å jobbe i fulle stillinger pga. helseutfordringer. De er rett og slett ikke attraktive for arbeidskjøperne.
Ufrivillig arbeidsledighet er et stort problem i Norge. I en pressemelding fra Nav 8. august leser vi at 700.000 personer i yrkesaktiv alder sto utenfor arbeid og utdanning ved utgangen av 2024. Det tilsvarer 20,5 % i aldersgruppen 20 til 66 år, altså en av fem! Disse har verken arbeid eller er selvstendig næringsdrivende, de er ikke i høyere utdanning eller har gått av med pensjon.
«Et langt liv har lært meg at markedskreftene enda ikke har løst ett sosialt problem, men du verden hvor mange de har skapt.» Sitatet er fra Odvar Nordli, den siste sosialdemokratiske statsministeren. I Stortingsmelding nummer 14 fra 1977-78 sto det at «Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.» Stortingsmeldingen kom i Nordlis statsministerperiode, og det er ikke mulig å tenke seg at dagens sosialdemokrater kunne sagt noe tilsvarende.
På 1980- og 90-tallet skjedde nemlig en ideologisk høyredreining. Myndighetene frasa seg mye av ansvaret og skjøv det over på den enkelte arbeidssøkeren. I politiske kretser ble det populært å hevde at arbeidsledige foretrakk å gå på trygd, heller enn å ta de jobbene som fantes. Disse trygdede trengte åpenbart et spark bak. Dermed ble «arbeidslinja» offisiell politikk, med slagordet «Det skal lønne seg å arbeide», en rent thatcheristisk frase. Nyliberalismens ikon Margaret Thatcher hadde jo sagt «Work shall pay more than benefits».
Av de 700.000 som står utenfor, mottar 67% (466.000 personer) en ytelse fra Nav. Det er i stor grad uføretrygd, men også arbeidsavklaringspenger (AAP), dagpenger og sosialhjelp. 33% mottok ingen ytelser fra Nav. 1 av 3 som ikke er i noen form for aktivitet mottar altså ingen økonomisk støtte fra Nav. Hva lever de av? Ikke alle kan være rentenister. Av de 700.000 er hele 114.000 mellom 20 og 29 år, unge voksne som verken deltar i arbeidslivet eller er under utdanning. Bare halvparten av disse mottok en nytelse fra Nav. Den andre halvparten blir trolig forsørget av familien.
Vi snakker om et gedigent sløseri med menneskelige ressurser. Istedenfor å produsere varer eller tjenester blir hundretusener holdt passivt på sidelinjen. Hva gjør ufrivillig arbeidsledighet med et menneske? Det bygger ikke akkurat selvtillit, men er en kilde til både fysiske og psykiske plager. De holdes ute fra arbeidsfellesskapet, de er parkert på sidelinjen. I tillegg til en prekær økonomisk situasjon blir de også fratatt muligheten for læring og personlig utvikling som en god arbeidsplass kan tilby.
En arbeidsgiver som skal ansette er opptatt av å minimere risiko. Det betyr å velge vekk de det hefter usikkerhet med. Arbeidssøkeren konkurrerer med andre om jobben, men forutsetningene er veldig ulike. Vi kan tenke oss en konkurranse der alle stiller seg på linje og så skal de løpe 100-meteren så fort de klarer. Vinneren får jobben. Allerede på startstreken får vi en god indikasjon på hvem vinneren vil være, det er den unge atleten.
En sosialistisk arbeidsmarkedspolitikk må se annerledes ut. Vi kan f.eks. opprette en ny type stillinger i offentlig regi, der de som ikke når frem i konkurransen garanteres lønnet arbeid. Dette bør være en stillingskategori for personer som ikke kan konkurrere på det ordinære arbeidsmarkedet, enten pga. manglende kvalifikasjoner, eller fordi de ikke kan yte på et nivå som kreves på det ordinære arbeidsmarkedet. Til disse stillingene kan det knyttes opplæringsansvarlige, slik at det arbeid som utføres kan kvalifisere til det ordinære arbeidsmarkedet på sikt. Uten nye virkemidler er sjansen overhengende for at hundretusener aldri vil få noe varig innpass på arbeidsmarkedet.
Innlegget er hentet fraSpartakus
Forsidebilde: KI-generert
