Derimot: Anarki i Levanten: Drømmen om fremtiden er fylt med kaos. – Derimot
derimot.no:
Av Pepe Escobar
Teheran og Moskva har ingen illusjoner – og forbereder seg deretter. Krigen mot BRICS er så vidt i gang.
Syria slik vi kjente det blir fjernet i sanntid – i geografiske, kulturelle, økonomiske og militære termer – av et forferdelig sammenløp av leiesoldater fra «Lei-en-Jihadi-soldat» og psykopatologiske folkemordere som ber ved alteret til Eretz Israel.
Alt dette støttes fullt ut av rabiate NATOstan-hyener – mestere i narrativ kontroll – og er fullstendig sammenvevd med utryddelsen av Palestina.
På tvers av det erklærte globale flertallet er det en følelse at den midlertidig slitne motstandsaksen må ta en turbo-Sisyfos for å omorganisere, forsyne og rekalibrere forsvaret av Palestina.
Forutsigbart er det ikke et pip over NATOstan-sfæren om Tel Avivs ville, vilkårlige bombing og okkupering av suverent syrisk territorium. Det representerer en iøynefallende illustrasjon av den «regelbaserte internasjonale orden» i aksjon. Hyklersk!
Kollektive vestlige tenketanker er i begeistring. Chatham House forkynner en syrisk gjenoppbygging i dette «vannskille-øyeblikket» ledet av USA, EU, Qatar, Saudi-Arabia og Tyrkia, og i stand til å «skape en konsensus rundt Syria» som «kan tjene som grunnlaget for en ny regional orden».
Det rasende anti-BRICS-senteret for en ny amerikansk sikkerhet (Center for a New American Security -CNAS) krever å «utvise Russlands militære tilstedeværelse» fra Syria og «lukke landet som en vei for Irans maktprojeksjon».
Den dypere betydningen av «våpenhvilen» mellom Israel og Hizbollah er at de psykopatologiske (Israel altså), for alle praktiske formål, ble beseiret, selv om de forårsaket fryktelig ødeleggelse i Sør-Libanon og i Beirut.
Å endre narrativet – og fokuset – til «Greater Idlibistan»-offensiven tillot en erklært massiv taktisk seier, ikke bare for Eretz-israelske bøller, men også for den samlede NATOstan/Tyrkia-kombinasjonen. Likevel starter den virkelige jobben nå, selv om delingen av Syria allerede er i gang.
«Lei-en-Jihadi-gruppe», kan før eller siden vende seg mot Eretz Israel-prosjektet, med tanke på de har koselige forhold til Hamas i Gaza. I teorien er de under kontroll av den aspirerende kalifen av Al-Sham, den saudiske al-Jolani, det virkelige navnet Ahmad Ibrahim al-Sha’a.
I det minste for øyeblikket er alt bare toppers for Oded Yinon og/eller Bernard Lewis planlegger å underlegge Vest-Asia via tids-testede «Divide and Rule». Dette går ikke bare tilbake til Sykes-Picot i 1917, men enda tidligere, til 1906, da den britiske statsministeren Henry Campbell-Bannerman hevdet at;
«Det er mennesker [arabere] som kontrollerer store territorier som myldrer av åpenbare og skjulte ressurser. De dominerer skjæringspunktene mellom verdensruter. Landene deres var vugger for menneskelige sivilisasjoner og religioner.»
«Så hvis disse «folkene» forenes, ville de «ta verdens skjebne i dens hender og skille Europa fra resten av verden».
«Ergo, nødvendigheten av «et fremmedlegeme» [senere konstituert som Israel] for å bli «plantet i hjertet av denne nasjonen for å forhindre konvergens av dens vinger på en slik måte at den kunne tømme sine krefter i uendelige kriger. Det kan også tjene som et springbrett for Vesten for å få sine ettertraktede objekter.»
Levantens pirater
Eretz Israel-hallusinasjonen blander seg ikke akkurat med Sultan Erdogans ny-osmanske drøm, selv om de sammenfaller i den bredere trangen til å tegne kartet over det østlige Middelhavet og Vest-Asia på nytt.
Når det gjelder eksepsjonalistene (i USA), kan de knapt tro lykken deres. På et blunk slukte de det strategiske nøkkelpunktet til en nå nedgravd idé: Arabisme eller anti-imperialisme i Levanten.
Helt siden Barack Obama, på begynnelsen av 2010-tallet, erklærte krig mot Syria på ordre fra Tel Aviv, hadde «Empire of Chaos» kastet alt og mer til mot Damaskus i minst 13 år: den lengste og dyreste regimeskiftekampanjen i USAs historie, komplett med giftige, tvungen sult-sanksjoner – helt til plutselig den store premien falt på fanget deres.
Premien innebærer – i teorien – å knuse en alliert av tre topp BRICS, Russland, Iran og Kina, med den ekstra bonusen å gjøre det om til et geo-økonomisk svart hull mens man behandler narrativet for å selge «slutten på diktatoren» til den globale majoriteten, som forutsetningen for fremveksten av et nytt Dubai.
Vi vet fortsatt ikke hvordan Syria vil se ut – og til og med hvor lenge det vil bli styrt av en gjeng med nyliberale salafi-jihadister med trimmet skjegg og billige nye dresser.
Faktum er at USA allerede kontrollerer minst en tredjedel av syrisk territorium og har gjort det i minst et tiår – og de vil fortsette å stjele syrisk olje og hvete med absolutt straffefrihet: Levantes pirater i full mundur.
I rollen som medhjelper, vil Storbritannias MI6 fortsette å utmerke seg ved å tilby PR-operasjoner, lobbyvirksomhet og våpensmugling for det godtroende, brokete mannskapet til leiesoldatene som er Salafi-jihadister.
Når det gjelder Tel Aviv, de ødelegger Eretz Israels største gjenværende arabiske militære opposisjon; sDe tjeler/annekterer land uten stans; og drømmer om total dominans, luft og sjø, i tilfelle Russland mister sine baser i Tartus og Latakia. For ikke å nevne at de litt indirekte kontrollerer den nye kalifen al-Jolani, som saktmodig har bedt dem om å behage, ikke erobre for mye syrisk land.
Oppdelingen vil fortsette langs tre hovedvektorer
1. Hegemonkontrollert land og militærbaser – som kan brukes til å angripe Irak. Glem et falskt suverent Syria som gjenvinner oljefeltene sine.
2. Tyrkia-annektert land som uunngåelig vil føre til full absorpsjon av Aleppo (allerede proklamert av sultanen på protokollen).
3. Damaskus vil bli drevet av en ISIS-avlegger direkte manipulert av tyrkisk etterretning.
Alt det ovennevnte kan føre, allerede i første kvartal av 2025, til en slags salafi-jihadistisk sioniseringsordning med bare ett mål: å lette sanksjonene fra USA og EU.
Når det gjelder al-Jolani, det virkelige navnet Ahmad Ibrahim al-Sha’a, til tross for all hans omprofilering, var han Al-Zarkawis løytnant og emir av Nineveh under al-Qaida i Irak (AQI, senere omgjort til ISIS) i Mesopotamia . Det er ingen grunn til å tro at Bagdad vil ha politiske forbindelser med en salafi-jihadist som er på Iraks mest ettersøkte liste.
En ekstra hodepine er EUs betingelser for normalisering av Syria, som beskrevet av den ikke-valgte, gale estiske fruetimmeret Kaja Kallas som er ansvarlig for sin utenrikspolitikk (og representerer nesten 500 millioner europeiske borgere): Brussel vil bare oppheve sanksjonene hvis det ikke er russiske baser og «russisk innflytelse»” igjen i kalifatet al-Sham.
I mellomtiden vil «Empire of Chaos» (USA) fortsette sin plyndring – i samarbeid med Israel. Den syriske oljen stjålet av amerikanerne selges av kurderne til Israel i Erbil med en enorm rabatt. Tross alt er denne oljen «gratis» – som i stjålet. Minst 40 % av Israels olje kommer fra Erbil-svindelen.
Og det blir verre
Israel har annektert Al-Wahda-demningen til Yarmouk-elven, nær byen Al-Qusayr i Dara’a-guvernementet, og nær den jordanske grensen. Denne demningen gir minst 30 % av Syrias vann og 40 % av Jordans vann.
Alt er så forutsigbart: Det NATOstan/Israel-kombinasjonen virkelig ønsker er et amputert og sårbart Syria.
«Empire of Chaos» (USA) går i full anarki-modus
Likevel er hele denne farlige ligningen langt fra over. Aspirerende kalif al-Jolani kan bli fristet til å la Russland beholde sine baser – og å transportere våpensystemene deres ut av landet intakte. Han er i nær kontakt med Moskva, og HTS beskytter de facto russiske eiendeler i Syria.
Parallelt signaliserte Hizbollah at de er villig til å «samarbeide» med HTS, som for øvrig også beskytter den iranske ambassaden i Damaskus.
Det er ingen bevis overhodet på at «Greater Idlibistan»-invasjonen var en trojansk hest som ble avtalt ved forhandlingsbordet av den – døde – «Astana-prosessen» selv før det skjebnesvangre Doha-møtet for en tid tilbake.
Det som er sikkert er at analysen i Moskva og Beijing privilegerer Det Store Bildet. Kineserne er foreløpig ekstremt forsiktige når det gjelder hele det syriske dramaet, bortsett fra at de erklærer seg «klare til å spille en konstruktiv rolle». Beijing og Moskva ser på Syria som et midlertidig tilbakeslag for BRICS påført av et «Empire on Desperation Row» (igjen, USA), sammen med dets like desperate Eretz Israel-allierte og en sultan (Erdogan) som biter mer enn han kan tygge.
Demente Biden er helt uten peiling på fremveksten av en – mulig – israelsk-tyrkisk hegemonisk partnerskap i en nøkkelrolle i Vest-Asia. Det eneste som betyr noe for amerikanske neo-cons og deres Tel Aviv psyko-apokalyptiske venner, når det kommer til oppløsningen av Syria, er muligheten for Israel til å angripe Iran.
«The Times of Israel» er i begeistring: «Mens tidligere «IAF ikke ville fly direkte over Damaskus når de utførte angrep på Iran-tilknyttede mål i hovedstaden, så kan de det nå.»
Nøkkelen til å låse opp hele gåten kan nok en gang ligge hos al-Jolani. Alt i Vest-Asia er alltid i evig forandring. Bare noen få dager etter Damaskus fall har sultan Erdogan så vel som NATO nektet å hjelpe al-Jolani mot det israelske angrepet i Syria.
Det aspirerende kalifatets «suverenitet»
Så hvor kan al-Jolani henvende seg i en søken etter mulige allierte? Og hvem kan han stole på for å innføre litt orden i et totalt oppløste Syria – inkludert luftmakt for å bekjempe ISIS-lommer i grisgrendte strøk?
Kan det være duket for Teheran og Moskva. Ergo kanaliserer bak-kanaler. De ville ikke nøle når det gjelder å «samarbeide» med det spedbarnskalifatet – så lenge deres nasjonale interesser ikke er truet.
The Empire of Chaos (igjen, USA) vil forbli uovertruffen når det gjelder narrativ kontroll, P.R.-stunts, monopolisering av sosiale medier og non-stop psy-krig. Alle hybridfronter. Men det er også alt.
Imperiet ble smertefullt beseiret i både Afghanistan og i Irak. Og de fortsetter å bli ydmyket av houthiene i Rødehavet. Washington har ingen fordel over Russland i den militære sfæren – bortsett fra på elektronisk krigføring, i det minste på det vestasiatiske krigs-teatret, og etterretning , som umiddelbart brukes til å påføre mer og mer terror.
Når det gjelder Iran, er de ikke svakere nå enn før Damaskus fall. Det er et imperialistisk narrativt spinn, innebygd i den selvtrøstende eksepsjonalistiske mekanismen, å hevde dette. Ayatollah Khamenei, en god strateg, og han sier ikke mye. Teheran vil etter hvert utvikle en alternativ forsyningskjede til Hizbollah og Vestbredden.
Dessuten, følg pengene. Det er alltid smart. Det iranske utenriksdepartementet har allerede merket seg at «den nye syriske regjeringen vil påta seg alle Syrias økonomiske forpliktelser overfor Iran». Det er mye penger – som al-Jolani ikke har.
Michael Hudson er steinhard: «Anarki er hva USAs plan går ut på.» Når dette er Vest-Asia, hvor knivstikking i ryggen er en kunst, vil det komme tilbakeslag. Teheran og Moskva har ingen illusjoner – og de forbereder seg deretter. Krigen mot BRICS er så vidt i gang.
Hentet fra Kolozeg.org, publisert 19. desember 2024.
Oversatt av Southern Comfort fra engelsk.
Originalartikkel: Anarchy In The Levant: Your Future Dream Is A Chaos Scheme
