Derimot: Allsidighet. Er det nøkkelen til et rikt liv? – Derimot
derimot.no:
Vi har fått tilsendt denne teksten fra en gammel skolekamerat i USA som er professor i fysikk og har jobbet for NASA. Vi vet ikke hvem som har skrevet den, men publiserer den til ettertanke og som inspirasjon for alle som tenker på at de kanskje skulle gjort noen forandringer for å få det bedre. Naturligvis er ikke alt mulig hele tiden og for alle. På den andre siden er det alltid en fordel å høre noe annet enn det vanlige.
Knut Lindtner
Redaktør
Overraskelse: Den virkelige hemmeligheten bak et ungdommelig liv er kompleksitet
Gamle ideer:
“Enkelhet, enkelhet, enkelhet!” oppfordret Henry David Thoreau i sin memoarbok Walden fra 1854, hvor han fremhevet dydene ved et «spartansk» liv. Den hellige Thomas Aquinas forkynte at enkelhet bringer oss nærmere Gud. Isaac Newton trodde det førte til sannhet. Vi har blitt fortalt at forenkling kan avdekke skjønnhet, fjerne unødvendig rot og stress og hjelpe oss med å fokusere på det som virkelig betyr noe.
Nye ideer:
Det kan også være et tegn på aldring. Ungdommelig helse og vitalitet avhenger på mange måter av kompleksitet. Knokler får styrke fra kompliserte nettverk av bindevev. Mental skarphet oppstår fra sammenkoblede nettverk av nevroner. Selv tilsynelatende enkle kroppsfunksjoner som hjerteslag avhenger av samspillende nettverk av metabolsk kontroll, signalveier, genetiske brytere og døgnrytmer. Når kroppene våre eldes, mister disse anatomiske strukturene og fysiologiske prosessene kompleksitet, noe som gjør dem mindre motstandsdyktige og til slutt fører til skrøpelighet og sykdom.
For å forstå dette tapet må vi først definere hva vi mener med «kompleksitet» i vitenskapelig forstand. Tenk på en Rube Goldberg-maskin, der én handling leder til en annen og deretter en tredje, og så videre i en lineær rekkefølge for å for eksempel klø deg på ryggen eller bringe en serviett til munnen. Selv om denne overkonstruerte innretningen kan se komplisert ut, er den faktisk ganske enkel: En bestemt input gir alltid den samme output. Dens enkelhet gjør at oppførselen er lett å forutsi. Det gjør også systemet sårbart, fordi et enkelt brudd i kjeden undergraver hele funksjonen.
En kompleks prosess, derimot, involverer flere ulike komponenter som samhandler på tvers av flere tidsskalaer og rom. Fordi disse interaksjonene er ikke-lineære, er output ikke proporsjonal med input og derfor mer uregelmessige og uforutsigbare. Tenk for eksempel på hva som kreves for å løfte foten din. Elektriske, kjemiske og mekaniske deler må kontinuerlig samordnes på molekylære, cellulære, organ- og systemnivåer. Genetiske mekanismer i cellene genererer proteiner som driver musklene; mage-tarmorganer fordøyer og metaboliserer sukker for å gi energi; motoriske sentre i hjernen planlegger og beordrer bevegelse, mens nerver sender disse signalene til muskelfibre og gir tilbakemeldinger til hjernen om fotens plassering i rommet. Som helhet er prosessen mer enn summen av delene.
De fraktallignende nettverkene av vev i hjernen, knoklene, nyrene og huden mister strukturell kompleksitet med alderen. Det skjer med mindre vi handler nå…
Vi kan kvantifisere kompleksiteten til biologiske systemer ved å låne matematiske ideer fra kaosteori og feltene for ikke-lineær dynamikk og statistisk fysikk. Ett av disse konseptene er fraktaler. En fraktal er et uregelmessig geometrisk objekt hvis form følger et underliggende mønster: Det ser likt ut på flere målestokker. Skyer, kystlinjer, trær, elver, fjellkjeder og forkastningslinjer er alle eksempler på fraktallignende strukturer. Enten de betraktes fra et fly eller på bakken, med et forstørrelsesglass eller mikroskop, forblir utseendet generelt det samme.
Inne i kroppen er arterier, nevroner, knokler og bronkier organisert på lignende måte. Og hvis vi måler over tid i stedet for rom, ser vi også fraktalmønstre i øyeblikksvariasjoner i fysiologiske signaler, inkludert hjerte- og pustefrekvens, blodtrykk, hjernebølger og hormonsekresjoner. I motsetning til hva du kanskje forventer, følger ikke disse svingningene regelmessige, periodiske mønstre, men viser i stedet en kompleks form for variasjon kjent som «deterministisk kaos». Selv om oscillasjonene er uregelmessige, ser de selv-lignende ut når de observeres over sekunder, minutter, timer eller dager.
Fraktaldimensjon:
En måte å måle kompleksiteten til en fraktallignende struktur på er å beregne dens «fraktaldimensjon.» Fraktaler viser en egenskap kalt «potenslovskalering»: Jo mindre måleskalaen er, desto større blir objektets lengde. Fraktaldimensjonen, som stammer fra dette omvendte forholdet, forteller oss hvor mye plass objektet fyller. Mer plass tilsvarer mer kompleksitet. En relativt tett (mer kompleks) forgreiningsstruktur som et tre, for eksempel, vil ha en høyere fraktaldimensjon enn en slankere (mindre kompleks) struktur.
Entropi:
En annen vanlig måling av kompleksitet, kjent som «multiskala entropi,» gjelder vanligvis prosesser, som variasjonen i hjerteslag eller små skift kroppen gjør for å holde balansen når du står. Multiskala entropi beregner sannsynligheten for at et målt mønster gjentar seg over ulike tidsskalaer.
Enkelhet er dårlig for deg:
Forskning viser at biologisk kompleksitet reduseres med alderen, etter hvert som vev, organer og deres kommunikasjonsveier gradvis brytes ned. Dette tapet gjør kroppen mindre tilpasningsdyktig og mer utsatt for sykdom.
Gode nyheter:
Vi kan bremse, eller til og med reversere, noe av kompleksitetstapet. Aerob trening, styrketrening og praksiser som tai chi har vist seg å øke kompleksiteten i hjerteslag og balanse. I tillegg kan det å opprettholde sosial kompleksitet og lære nye ferdigheter beskytte mot kognitiv nedgang og demens.
Konklusjon:
For et langt og interessant liv, hold deg travel. Lær noe nytt og spennende hver dag. Besøk bibliotek, museer og universiteter. Reis med fly eller tog, kanskje uten mål og mening. Besøk en venn eller et familiemedlem. Analyser nyhetsmedier og still spørsmål ved propaganda og konformitet. Vær unik…
