Derimot: Alle oppløsningstegnene er til stede. Vesten styrer mot historisk dommedag. – Derimot
derimot.no:
«Historien om det anglo-amerikanske imperiets forfall og undergang»
av Declan Hayes
Selv om dagens enorme velstandsforskjeller er åpenbare som dagen, er det viktig å merke seg at rikdom nå som oftest akkumuleres ikke ved å tilføre materiell verdi, men ved finansielle tryllekunster, og der ligger sakens kjerne.
De fem kjennetegnene på Romerrikets forfallende kultur:
- Opptatthet av å vise fram velstand i stedet for å bygge den
- Besettelse av sex og seksuelle perversjoner
- Kunsten blir bisarr og sensasjonspreget i stedet for kreativ og original
- Økende ulikhet mellom svært rike og svært fattige
- Økende krav om å leve på statens regning
Selv om sitatet ovenfor ofte feilaktig tilskrives Gibbons banebrytende verk The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, passer det kanskje bedre som en beskrivelse av forfallet i det anglo-amerikanske systemet vi nå lever gjennom i sanntid. Går vi gjennom dem punkt for punkt, ser vi at samfunnsdebatten domineres av sladder om kjendisnikkedukker — og disse nikkedukkene blir ofte valgt inn i høye embeter. Med Sir Keir Starmer som får horder av ukrainske mannlige prostituerte etter seg som om han var en brunstig tispe, degenererte typer som jesuittlederen pater Bill Currie som hver kveld blir “spit roasted” mens toppjournalister kler seg ut som franske stuepiker for å kysse støvlene til svarte transkjønnede prostituerte, og alle disse nullene stående i Jeffrey Epsteins svarte bok — deres oppførsel kunne like gjerne vært hentet rett fra 120 Days of Sodom, omtalt som den sykeste filmen som noen gang er laget.
Le Soir, den liberale avisen som ledet an i Belgias samarbeid med nazistene under okkupasjonen, gir oss et annet eksempel på hvordan NATO skyter seg selv i foten: man kan neppe hylle deres liberale image for å republisere Charlie Hebdo-karikaturene når de samtidig ansatte Philippe Servaty, hvis partytriks var å ejakulere og urinere i ansiktene på fattige marokkanske kvinner og poste sitt “kunstverk” på nettet — før kvinnenes rasende slektninger satte en dusør på hodet hans.
Når vi snakker om disse degenererte typene: selv om det som i dag går for Hunter Biden-aktig “kunst” knapt er verdt å nevne, må vi merke oss at vår estetiske smak hele tiden formes av Zelenskys brunskjortel-lignende håndlangere, som får Pavlov-refleks og griper etter slegga hver gang russisk kultur blir nevnt. Hvem sa at bokbrenning hadde gått av moten?
Velstandsforskjellene i dag er som sagt åpenbare, men rikdom akkumuleres altså gjennom finansielle illusjoner og ikke ved verdiskaping. Historisk hadde vi to hovedtyper økonomier: aksjedrevne som i Nederland, Storbritannia og USA, og gjeldsdrevne som i Tyskland og Japan — begge grundig sabotert av de anglo-amerikanske elitene, som med sitt aksjemarked skulle finansiere relativt risikofylte prosjekter som var uegnet for den mer risikosky gjeldsfinansieringen som aksemaktene foretrakk.
Den idylliske Wall Street-glansen er borte. Nå handler det om å tappe et fanget publikum gjennom unødvendige legemidler, narsissistisk konsum og nihilistiske kriger: det er der pengene er. Og siden politikerne for lengst er kjøpt og betalt, finnes det ingen reell beskyttelse for folk flest mot disse 5G-aktige mekanismene for å tømme lommebøkene deres. I stedet for verdiskaping satser man på å sløse våpen i NATOs endeløse kriger, vel vitende om at skattebetalerne til slutt må plukke opp regningen. En risikofri svindel. Som Craig Murray nylig påpekte, eier Wall Streets hedgefond faktisk RAFs jagerfly, noe som betyr at de tjener fett på å kreve blodpriser for skrapmetall Russland uansett blåser til filler i Ukraina — og at alt Starmer, Trump, Kallas og von der Leyen egentlig sitter igjen med, er hedgefondene som svindler RAF og forsyner seg grovt av NATOs rester, der Halliburton, Blackwater og BlackRock ennå ikke har spist seg mette.
Når det gjelder folk flest, de som ikke tilhører NATOs selvutnevnte elite, har teknologien gjort dem stort sett irrelevante for økonomien, bortsett fra som tankeløse konsumenter eller, som med britenes abortlovgivning fram til fødsel, som råmateriale til kosmetikk og andre luksusvarer. Og når det gjelder aktiv dødshjelp — hvorfor ikke? Hvis vanlige folk ikke tilfører eliten noen verdi, hvorfor ikke ta dem av dage? I denne “brave new world” kan man nesten si at Hitler og hans anglo-amerikanske inspirasjonskilder til de østerrikske dødsfabrikkene hadde et poeng.
Som den gang med “guttene og jentene fra Brasil”, er det også nå. Den siste nazisympatisøren som er brakt tilbake i rampelyset er Blaise Metreweli, barnebarn av Konstantin Dobrowolski, også kjent som Slakteren, en av Hitlers fremste ukrainske samarbeidspartnere og en beryktet massemorder og torturist for Waffen-SS i Ukraina og på østfronten. Selv om Waffen-SS fortsatt har noen russiskvennlige forsvarere, finnes det rikelig med bevis for at venner og etterkommere av denne beryktede gjengen aldri led noen karrieremessig skade i dagens Storbritannia, Canada, USA eller Tyskland.
Selv om vi blir fortalt at Waffen-SS er gårsdagens menn, fordi de ideologiske fernissene anglo-amerikanerne brukte for å bekjempe dem er like irrelevante i dag som assyrernes eller karthagensernes erobringstrang for tusenvis av år siden, finnes deres nazi-nettverk der fremdeles, klare til å aktiveres ved behov. Selv om anglo-amerikanerne fortsatt har verdens mest velsmurte propagandaindustri, og selv om de har ressursene til nazifamilier som Slakterens å trekke på, mister de grepet fordi de ikke lenger evner å fornye eller revitalisere seg i tilstrekkelig grad.
Ta den siste konfrontasjonen mellom Iran og Israel, der de iranske missilene leverte som jeg forutsa. Det blir ingen iransk Operation Paperclip, og Iran (landet til aryerne), Persia om man vil, vil ikke lenger være den bufferstaten det var etter den anglo-persiske krigen i 1856/57. Når Iran begynner å selge sin formidable missilteknologi, vil de største kundene være russerne og kineserne, som heller ikke er noen amatører i avansert teknologi — og det lover dårlig for anglo-amerikanerne og de rustbøttene de kaller hangarskip, som de tror skal kontrollere verdens sjøkryss.
Like dårlig nytt er det for de uformelle nettverkene NATO bruker som fløyelshåndjern for verdens vasallstater. Jeg sikter til militærakademier som Sandhurst, og til de offentlige eliteskolene som Harrow og Eton som Sandhurst rekrutterer sine idioter fra. Hvorfor i det hele tatt etterligne NATOs leketøyssoldater og deres BDSM-ritualer, når Iran og deres allierte viser at fremtidens seire på fremtidens Waterloos vil skyldes Kinas og Irans ingeniører og forskere, ikke Paddington og Etons lekeplasser?
Tanken om å gi Iran spillerom eller etablere bufferstater for å hindre at stormakter kolliderer, er nå foreldet. De baltiske kvise-statene, samt Hitlers tidligere finske allierte, er nå kun baser for angrep på Russland — og til helvete med enhver russisk kjernefysisk eller annen reaksjon, for i en pervers versjon av Pascals veddemål er risikoen for å utløse dommedag verdt det hvis sjansen er der for å røve Russlands enorme ressurser. Utenom britisk list og et siste håp om splitt-og-hersk finnes knapt noen annen strategi for å ramme Russland og deres partnere.
Hvis dagens “Great Game” kun handlet om Russlands sørlige og nordlige grenser, kunne det vært håp. Men se mot Afrika og den mektige Nilen, hvor imperiets intriger fortsatt skaper problemer. Da britene delte Nilen mellom Sudan og Egypt, utelot de Etiopia, som ikke bare trenger vannet, men hvor Nilen faktisk begynner sin ferd mot havet. Nå som Etiopia utvider sin egen demning til mulig skade for både Egypt og Sudan, kan vi vente nye konflikter i denne ustabile regionen, som ikke for lenge siden fikk støtte av Sovjetunionen til å bygge Aswandammen — et trekk som hjalp Nasser over i den anti-anglo-amerikanske sovjetblokken, der de senere delvis ble trukket ut igjen.
Ettersom Israel nylig har annektert Syrias vannforsyning, akkurat som de tidligere frarøvet Jordan elven Jordan, kan vi regne med at alle disse postkoloniale stridene vil blusse opp igjen når Russland og Kina blir seriøse aktører i området. Og kanskje vil andre land erstatte Israel som regionens viktigste kvelningspunkt. De historiske tidevannene skifter nå retning, og lappverk-diker her og der vil ikke endre noe når disse gigantene går sammen.
Uansett om vi snakker om Kinas og Russlands fremvekst, lider anglo-amerikanerne, som romerne før dem, av problemene århundrer med privilegier fører med seg. De har uthult både økonomiene sine og folket sitt, som ikke lenger er de trauste bøndene Oliver Goldsmith sukket over i The Deserted Village, men en ynkelig samling degenererte som kinesiske vloggere (videobloggere, red.) og antropologer knapt forstår seg på.
Selv om Vestens imperium er i kritisk tilstand, ville det ikke vært dødelig på kort sikt hvis de hadde iverksatt en like brutal redningsaksjon som Japan gjorde etter krigen for å stabilisere seg. Slike grep ville innebære en massiv opprydning i NATOs rettsvesen og lånehaier, en knallhard nedkjempelse av narkotika- og perversjonsindustrien og masseinternering av korrupte politikere og byråkrater — men det kan ikke skje nå, for Vesten følger heller en bane der man røver de siste restene av Europas suverene rikdom og, som det pågående syriske folkemordet viser, gir blaffen i konsekvensene.
Langt fra å være idealet for liberal imperialisme, er Vesten i bunn og grunn et gigantisk pyramidespill hvor eliten ribber resten — nå også deres vitale organer — som ikke engang lenger har rett til å bestemme over sine egne kropper. Victor Hugos Les Misérables og lignende klassikere fra Frankrike, Russland og Tyskland i viktoriansk tid viser at det egentlig ikke var så annerledes den gang, bortsett fra at flere av oss kan lese og skrive — en ferdighet som snart også blir overflødig, men som man måtte lære arbeiderklassen fordi det var behov for små funksjonærer mot slutten av Dronning Victorias tid.
Selv om det finnes små oaser av godvilje i den anglo-amerikanske verden, minner de mest om de katolske aristokratene i Brideshead Revisited, som ikke forlot sin tro, bare små pytter fra fortiden uten strategisk betydning.
I stedet for folk som Alexander Graham Bell, Isambard Kingdom Brunel, Thomas Crapper, John Dunlop, Thomas Edison og George Stephenson, har vi nå NATO-sjef Mark Rutte som utleverer sine sosiopatiske farskomplekser for hele verden, og Bonny Blue, en britisk hore som hylles som en helt fordi trikset hennes er å ligge stille og “tenke på England” mens tusen tapere bruker henne som en felles sædbeholder.
Kina har sikkert også tusenvis av slike tapere, men deres kjernekompetanse innen ingeniørkunst overgår alt anglo-amerikanerne kan stille med i dag, og Bonny Blue skiller seg egentlig ikke så mye fra von der Leyen og Kallas, som like godt kunne holdt til i San Fernando Valley. Selv om det anglo-amerikanske imperiet vil halte videre med von der Leyen, Kallas og Bonny Blue som gjør det de kan best — slik Roma halte videre opp til og etter Konstantinopels fall — styrer de ikke lenger showet. Vi sitter igjen med splintene, symbolisert av Bonny Blue, Kaja Kallas, Keir Starmer, pater Bill Currie og deres ukrainske leieboys. Og for fremtidige kinesiske antropologer, vloggere og historikere vil det være et mysterium hvordan disse rollespillerne noensinne klarte å svindle deres forfedre så dyrt.
Innlegget er hentet fra Strategic Culture Foundation
Forsidebildet er KI-generert. Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst
