Den lille piken i Gaza

Nyhetsspeilet.no:

Skrevet av Jakob Nilsen

En julefortelling fra 2023

Det var så fryktelig bråkete. Bombene eksploderte, og det begynte å bli mørk. Det var julaften i Gaza.

I gatene, som for det meste var dekket av ødelagte betong fra sprengte hus, gikk en redd liten pike. Hun var kledd i en fillete kjole og på føttene hadde hun altfor store sko. De hadde piken fått overta etter at mammaen døde i et angrep noen uker tidligere.

Flyene kom ikke lenger så ofte som de hadde gjort da konflikten startet for snart tre måneder siden. Men lasten de slapp over byen fikk den fortsatt til riste, og bygningene som ble rammet ble omgjort til hauger av stein og grus. Den tette røyken som fulgte satte seg i lungene og skapte en stygg hoste blant de som var igjen i området og som ikke var døde eller hadde flyktet.

Mens piken langsomt beveget seg framover tenkte hun på det pappaen hadde sagt om at kirken ville bli spart for det ødeleggende sprengstoffet som ble sluppet fra de støyende stålmonstrene under himmelen.

Men han tok feil, da hun kom til stedet der kirken var bygget, oppdaget hun at den var like destruert som de andre bygningene rett i nærheten.

Hun kjente at tårene presset på for hun hadde alltid likt seg så godt i den lille kirken som hun og de andre unge besøkte hver julaften. Da fikk de høre om det lille barnet som kom for å redde dem. Det siste passet godt nå for mange, også venner og slektninger, var døde, hadde mistet lemmene sine eller var skadet på en annen måte. Så trist det var.

I starten av konflikten hadde de hatt strøm og da så de på tv lederne som var ansvarlig for angrepet på dem. Disse lederne fortalte at de var blitt angrepet først, så de slo tilbake for å forsvare seg. Pappaen hennes kalte dem djevler. Hvem kunne være sikker på at de som begynte virkelig var det de sa de var? Kunne det ikke til og med være en provokasjon?

Pappaen stod der med knyttede never og var så sint som hun aldri hadde sett ham tidligere. Hun hadde blitt redd, men ikke så redd som da hun hørte den skarpe og voldsomme lyden fra flyene. Det fikk det til å gå kaldt ned over ryggen hennes og magen ble som et stort hull. Lyden når bombene traff var fryktelig og var så høy at ørene pep flere timer i etterkant.

Det var noen som ropte etter henne. Hun snudde på hodet og så flere menn som stod under et av de få takene som fortsatt var på plass. Det virket som om det kunne kollapse når som helst. Mennene virket skumle. Piken skyndte seg videre.

Lenger fram la hun merke til at noe beveget seg inne i mellom ruinene. Det tok litt tid for hun skjønte at det var en katt. Den haltet på det ene beinet og så syk ut. Hun forsøkte å lokke den til seg, men katten forsvant så fort den kunne med sin reduserte gange.

Den var vel blitt menneskesky etter alle eksplosjonene.

Hun hadde ikke spist på flere dager og hadde heller ikke fått vann, for det var stengt av. Pappaen hadde ikke kunnet hjelpe henne, for han lå utslått med høy feber på madrassen i kjelleren der skolen hennes tidligere hadde vært.

Tørsten var gradvis blitt verre og nå rev og slet den i henne, det var som å ha sandpapir i halsen og kreftene forsvant. Hun kjente at hver steg gjorde vondt. Mørket hadde senket seg, og for å kunne se bedre tok hun fram et lite stearinlys og en fyrstikkeske hun hadde i lommen på kjolen. Med skjelvende hender tente hun lyset og holdt det i hendene, og det gjorde dem mindre kalde. Og lyset gjorde at hun kunne se hvor hun skulle sette føttene uten å snuble.

Piken gikk et stykke til, og de utbombede bygningene som ikke var jevnet med jorden framstod som tre i en dyster skog. Planker stakk ut noen steder og virker å være grener. Men til slutt ville ikke beina bære henne, og hun gikk i bakken mellom ruinhauger som bar på lukten av døde kropper og brent inventar. Det var til å bli kvalm av. Og det ble om mulig enda mørkere, selv om stearinlyset ikke hadde slukket. Hun stønnet og lukket øyene. Tårene rant ned over kinnene hennes.

Med ett stod mamma der. Hun kom mot piken med åpne armer og omfavnet henne: «Lytt til meg min kjære jente, så skal jeg fortelle deg historien som du pleide å høre i kirken hver juleaften».

Og mamma fortalte den vakre historien som ble levende for den lille piken, om reisen til Betlehem, fødselen i stallen og de vise mennene som fulgte stjerna og lurte den onde kongen.

Flammen som holdt stand rett ved siden av henne blafret i noen heftige vindkast som kom fra havet utenfor, men den slukket ikke. Også da et kort snøfall meldte sin ankomst holdt lyset stand, for pikens skjelvende hender hindret snøfnuggene å nå fram til veken.

Da så hun at barnet fra mammas fortelling var blitt til voksen skikkelse som stod i lyset og med vennlig røst sa: «Kom, bli med meg. Vi reiser bort herfra til et mye bedre sted. Den lille piken smilte forsiktig og tok ham i hånden. Så var de på vei.»

Da jagerflyene fyrte av enda flere prosjektiler traff de den lille piken, men det var bare kroppen igjen, sjelen var fløyet. Og da soldatene kom var bare deler av den lille kjolen igjen. En av dem innså at den hadde tilhørt et barn, og han tenkte at det var bra det ikke var en hans egne. Litt senere kom han til plassen der kirken var jevnet med jorden, men da reagerte han ikke, for den var bare en av de mange bygningene som hadde blitt truffet. Soldaten la ikke merke til at korset ved alteret fortsatt stod hugget i stein og at de dystre skyene med ett var borte. Hadde han vært mer våken, hadde han sett den lysende stjerna på himmelen og hørt englesang til ære for Gud og fred på jorden for både de onde menneskene og de gode.