Blindveien til sanksjons politikken
Å ekskludere uvelkomne stater gjennom sanksjoner har aldri gjort noe tidligere – det er alltid menneskene i landet som lider.
Sanksjoner ikke bare glipper, men slår også tilbake. Isolasjonen av et land har aldri gjort noe positivt. Det er lite sannsynlig at den respektive regjeringen vil bli tvunget til å gi etter ved slike tiltak. Snarere kan de til og med fremme stabilitet hjemme, fordi skylden for sosioøkonomiske omveltninger da legges på sanksjonslandene i utlandet. Regjeringen som skal settes under press kan til og med komme sterkere ut. Dette gjelder spesielt Russland. Den nåværende vestlige innsatsen for å isolere Russland – et dristig foretak gitt størrelsen på den kontinentale landmassen – er, som i tidligere år, på vei mot en politisk blindgate. På slutten av denne prosessen er det ingen politisk retningsendring, men en fattig og avmagret befolkning. Og det på begge sider.
USA og dets allierte er rapportert å følge en “langsiktig strategi” rettet mot å “isolere og svekke” Russland som svar på krigen i Ukraina. Som andre «strategier» som tar sikte på å isolere stater gjennom sanksjoner og trusler, vil dette straffetiltaket bruke det til å påføre økonomisk smerte for sin egen skyld. Vestlige regjeringer later ikke lenger som om Russland kan gjøre noe for å få slutt på den økonomiske krigen mot landet deres; de forbereder grunnen for at denne økonomiske krigen kan bli permanent. Dette lover ikke godt for muligheten for et forhandlet oppgjør og er en praktisk garanti for at krigen i Ukraina vil trekke ut.
USA har tidligere ikke lykkes med å overtale andre stater til å innrømme eller kollapse gjennom isolasjons- og tvangspolitikk. Det er derfor høyst usannsynlig at en slik politikk vil gjøre noe for Russland bortsett fra å øke menneskelig lidelse der og andre steder i verden.
En politikk med isolasjon fra Russland er en politikk som uunngåelig fører til en økning i mat- og energipriser i verden. Hundrevis av millioner mennesker i fattigere land vil føle effekten av forsøket på å kvele Russland mens de står overfor stadig dypere humanitære kriser preget av fattigdom og sult. Kostnadene ved en isolasjonistisk politikk vil ikke være begrenset til disse fattigere landene. Amir Handjani forklarte :
«Mens USA og dets allierte trøster seg ved å «koble» Russland fra den globale økonomien på grunn av deres aggresjon i Ukraina, øker risikoen for å kaste verden inn i en global resesjon, matkrise og sosial uro.»
En politikk med isolasjon og straff provoserer vanligvis frem uønsket og destruktiv oppførsel fra den berørte statens side. Det gjør åpenbart ingenting for å gjøre en regjering mer medgjørlig og fredelig. I tiden etter andre verdenskrig har det aldri vært en samlet innsats for å “avskjære” en stormakt fra resten av verden, og årsaken til dette burde være klar. Den iboende faren er at forsøk på å kvele en stormakt for å svekke den vil resultere i at den berørte staten provoserer til å kjempe og i verste fall starte en storkrig. Selv om dette ikke skjer, gir ikke en isolasjonistisk politikk en løsning, men lar snarere eksisterende meningsforskjeller og konflikter ulme i år eller tiår.
Kollektive straffer er alltid feil, og å ilegge slike straffer for å oppnå dårlig definerte eller uoppnåelige mål er enda verre. Det russiske folket står ikke fritt til å endre lederskap, og deres ledelse startet denne krigen uten deres viten eller samtykke. Når russere sier at de støtter denne krigen, bør vi innse at de sier det fordi straffene for enhver kritikk av regjeringen eller krigen er strenge.
En useriøs snakk om «kollektivt ansvar» for krig er en rasjonalisering som en unnskyldning for uskyldige mennesker til å lide.
Selv sanksjonerte og isolerte land lider av økende undertrykkelse og autoritarisme. Den politiske eliten og deres allierte utnytter knappheten skapt av den økonomiske krigen for å berike seg selv mens resten av befolkningen står overfor økende deprivasjon. Like vanskelig som innenrikspolitisk endring var før sanksjonene, blir det desto vanskeligere når landet er under beleiring. En isolasjonspolitikk oppmuntrer forutsigbart nasjonalistiske følelser og gjør det lettere for regjeringen å flytte skylden for landets problemer. Akkurat som andre «Maymal Pressure»-kampanjer har styrket målrettede herskere i deres posisjoner og økt innflytelsen til harde linjer i deres regjeringer og politikk.
Siden målet som skal oppnås ved å isolere Russland ikke er klart definert, blir en isolasjonspolitikk permanent på grunn av treghet og mangel på politisk mot til å endre den. Langvarig isolasjon vil ikke føre til noe annet. Det blir isolasjon for isolasjonens skyld. Hvis USAs politikk overfor Cuba eller Iran gir noen indikasjon på hva vi kan forvente, kan Russlands isolasjon fortsette lenge etter at Putin er borte. USA og dets allierte følger en kurs som vil fryse forholdet mellom Russland og Vesten i flere tiår framover, og de vil være usedvanlig vanskelig å omforme senere når vår administrasjon gjenoppdager eller skal snu.
Med alt snakk om å utvikle en “langsiktig strategi”, er det kortsiktig å isolere Russland. Tilsynelatende har det ikke blitt gjort noen seriøse tanker om hvor isolasjonen av Russland vil føre til Europa og USA. Det er så mye konsensus blant vestlige regjeringer akkurat nå at nesten ingen tenker på hvordan alt dette kan gå galt og slå tilbake på USA og dets allierte. Den gjentatte fiaskoen til en isolasjonspolitikk bør tjene som en advarsel til USA og dets allierte om ikke å gå dypere inn i denne blindveien.
