Binders.info:
Dette innlegget er skrevet av overlege Halvor Næss
Ifølge Wikipedia er ekstremisme ytterliggående politiske retninger som ikke tar hensyn til alvorlig negative konsekvenser og med intoleranse for andre meninger som gjerne beskyldes for å være høyreekstreme. Den vanlige oppfatningen i lang tid har vært at ekstremisme finnes på ytterste høyre og venstre fløy. Slik er det ikke lenger. Ekstremismen har nå etablert seg i det politiske sentrum. Over tid har ekstremister infiltrert alle partier på Stortinget og dominerer den politiske diskusjonen.
Hvis vi tar utgangspunkt i samfunnssynet på 1960 -1970 tallet, er det ikke vanskelig å se at den politiske debatten nå er ekstremistisk. Den gang var folk opptatt av demokrati, frihet, likhet, sosiale rettigheter og ikke minst plikter forankret i et sunt forhold til virkeligheten.
En gjennomgang av media viser ekstremismen i fri utfoldelse. Wokeismen sprer seg som ild. Roald Dahls barnebøker omskrives for å tilpasses våre barns sarte sinn. Christian Kroghs kjente maleri av Leiv Eiriksson som oppdager Amerika plasseres i Nasjonalmuseets kjeller da maleriet er «kolonialistisk». Etter kritikk har museet foreløpig snudd.
Universitetet i Oslo har utlyst doktorgradsstipendiat for studium med utgangspunkt i feminisme, queer-teori og post-kolonial teori. Den engelske regjeringens anti-ekstremisme program, Prevent, advarer at blant annet Shakespeares skuespill, Orwells 1984 og komedien «Yes, minister» er røde flagg for høyreekstremisme. Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon måtte gå av etter at hennes autoritære transekorstog innebar at voldtektsforbrytere som identifiserer seg som kvinner, kunne sone i kvinnefengsel.
Ovenstående er eksempler på vår tids ekstremisme fra den siste uken. Man kan le, og jeg tror at de fleste i Norge ser galskapen i wokeismen. Wokeismen har kanskje ikke alvorlige langtidskonsekvenser for samfunnet vårt. Verre er det med den ekstremismen som har fått innpass på Stortinget og byråkratiet.
Håndteringen av Covidpandemien er et eksempel på denne ekstremismen. Regjeringen og helsebyråkrater innførte drakoniske tiltak som nedstengninger av skoler og «ikke-essensielle» virksomheter, munnbindpåbud, grensestengninger og vaksinering med en dårlig utprøvd vaksine stikk i strid med etablert folkehelsekunnskap fra før pandemien. I samsvar med ekstremistisk tankegang ble det ikke gjort konsekvensvurdering av disse tiltakene.
Vi vet nå at tiltakene har hatt en enorm pris i form av konkurser, inflasjon, psykiske belastninger, redusert opplæring i skolen og økt overdødelighet slik folkehelseeksperter advarte mot før pandemien. Sverige, med få pandemitiltak, har lavest overdødelighet i Europa fra mars 2020, og det har ikke vært reduksjon i elevers evnenivå der. Men for ekstremister er det viktig å kneble kritikere og beskylde dem for feilinformasjon. Ekstremistene Solberg og Høie ble anklaget av ekstremistene i Arbeiderpartiet for ikke å innføre strenge nok tiltak.
Covidpandemien er over, men ekstremistene på Stortinget er ikke arbeidsløse. En fanatisk tro på klimamodeller koblet med verstefallstenkning har resultert i målsettingen om nullutslipp av CO2 i 2050. Dette krever en revolusjonerende omstilling av samfunnet i en grad vi aldri har opplevd før. Denne omstillingen mangler fullstendig realistisk forankring i virkeligheten. Men ekstremistene bryr seg kanskje ikke om at nullutslipp vil føre til fattigdom, nød og sult og ikke bare for den fattigste delen av verdens befolkning.
Den nåværende energikrisen er sterkt knyttet til den øvrige klimapolitikken og viser ekstremistenes manglende evne til å se konsekvensene av sin politikk med mindre de ønsker den prisøkningen som nå skjer. All historisk erfaring og økonomisk teori tilsier at en sentralstyrt omstilling mot nullutslipp vil få enorme negative konsekvenser for verdens befolkning.
Den viktigste lærdommen fra det 20. århundre var at det finnes ekstremister som er villige til å føre sine land i avgrunnen, og hvis vi ikke er på vakt, vil det skje igjen hvis ekstremister som Espen Barth Eide eller Klaus Schwab får ture fram. I tråd med ekstremistisk tankegang blir motargumenter møtt med intoleranse. Kritikere av klimapolitikken blir latterliggjort, hånet som uvitenskapelige og utestengt fra hovedstrøms media.
Erfaringen fra Covidpandemien viser at ekstremistene har overtatt Stortinget og at det ikke finnes politikere som tør stå imot. Ekstremismens karakteristika i form av manglende hensyn til negative konsekvenser og intoleranse for motargumenter fikk fritt utløp under pandemien.
Vi gjenfinner de samme ekstremistiske karakteristika i dagens klimapolitikk. Det finnes mange godt skolerte fagfolk og forskere som er sterkt uenige i klimapolitikken. Stortinget er derimot infiltrert av ekstremister med kun et syn og det er nullutslipp politikken. Det er derfor åpenbart at politisk ekstremisme har erobret det politiske sentrum.