Argument: Gasslekkasjen i Østersjøen

argumentagder.no

Argumentagder.no:

Analyse 30.09.2022: Sabotasjen mot gassrørledningene i Østersjøen i nærheten av den danske øya Bornholm er en ny omdreining på konfliktskruen mellom Russland og EU/NATO. Slik bruk av fysisk makt i den økonomiske sone til skandinaviske land (Sverige og Danmark) har ikke vært utført siden den andre verdenskrig.

Av Bernt H. Utne, publisert 30.09.2022

Ny og alvorlig vending

De vel planlagte og profesjonelt utførte aksjonene mot gassrørledningene fra Russland gjennom Østersjøen til Tyskland, de såkalte Nordstream 1 & 2, åpner en ny front i konflikten mellom Russland, Ukraina og resten av den vestlige verden. Mens det til nå har dreiet seg om Ukrainas status som en selvstendig nasjon, har konflikten nå tatt en ny og langt mer alvorlig vending. Nå dreier det seg ikke lenger bare om Ukraina. Det dreier seg like mye om energiforsyningen i Europa, og hvordan den demokratiske verden skal forholde seg til Putins regime.

I perioden fra 1975 og frem til den kalde krigs slutt gjorde jeg lite annet enn å forberede meg på krig med den sovjetiske nordflåten. Ubåtkrig. Da muren falt høsten 1989 var jeg som driftsleder (skvadronssjef) for ubåtene i Emden, helt nordvest i Tyskland, for å forberede overtakelsen av den splitter nye norske ubåten KNM Uredd. Og den kalde krigen var for meg ingen “dans på roser”. I denne tiden var jeg altså sterkt involvert i alle aspekter vedrørende bruk av undervannsvåpen, og jeg har derfor relevant kompetanse innenfor det som nå har skjedd.

Statlig aktør

I følge Wikipedia er godstykkelsen i rørledningen mellom 27 og 45 mm høykvalitetsstål dekket av 150 mm stålbetongkappe. For å slå gjennom et slikt skall snakker vi trolig om en stor rettet ladning av størrelse som et torpedokrigshode eller en sjømine. Typisk mengde sprengstoff for denne type våpen ligger rundt 300 kg.

I tillegg kommer vekten av mantelen rundt sprengladningen med tilhørende utstyr. Altså en vekt i luft på 500 til 700 kg. Hvis minen har egenfremdrift for selv å legge seg i riktig posisjon øker vekten til det dobbelte og mer. I vann vil minen ha noe negativ oppdrift for å sikre at den ligger stabilt på bunnen uten fare for at den drifter med havstrømmen. Det er altså profesjonelt og høykompetent ekspertise som nøye har planlagt og utført aksjonene. Alt tyder derfor på at en statlig aktør står bak.

Stor ladning

Grovt sett kan aksjonen være utført enten ved hjelp av ubåt, eller av et overflatefartøy kamuflert som et sivilt fartøy. Fra ubåten eller overflatefartøyet har da store rettede ladninger vært lagt helt inn mot gassrørene. Sprengladningene har enten vært plassert ved hjelp av styrbar miniubåt (ROV), eller som presisjonsstyrte miner.

Etterforskning av maritim trafikk

Disse gassrørledningene ligger på sjøbunnen, og er med moderne elektroniske hjelpemidler lette å finne. Den danske øya Bornholm var under den kalde krigen en viktig base for overvåking av aktiviteten til Sovjetunionen og deres Øst-Europeiske allierte. Øya struttet formelig av elektroniske overvåkingsmidler. Denne kapasiteten har trolig Danmark på grunn av øyas beliggenhet beholdt. En nøye analyse av historiske radardata, eller visuelle observasjoner i kombinasjon med maritime trafikkdata (AIS) fra den siste uken før eksplosjonene vil kunne avdekke om det dreier seg om et overflatefartøy. Disse sprengladningene/minene kan være utstyrt med tidsarmering, og det er derfor nødvendig å gå minst en uke tilbake i tid, kanskje også noe lenger.

Ubåt kan ha vært brukt

Hvis ingen aktuelle overflatefartøyer, eller annen mistenkelig aktivitet kan fastslås ved nøye gjennomgang av all tilgjengelig informasjon, er det sannsynlig at sprengladningene/minene er lagt ut fra ubåt. Ubåter trenger betydelig vanndybde for å operere neddykket. Vanndybden i Øresund og de danske belter er altfor liten til at ubåter kan transittere neddykket inn og ut av Østersjøen. Danmark vil derfor enkelt kunne følge med på trafikken av ubåter, og dersom det dreier seg om ubåtlagte sprenglegmer/miner må ubåten altså befinne seg i Østersjøen. Kun fire Østersjønasjoner har ubåter. Det er Polen, Tyskland , Sverige og Russland.

Russland kan stanse gassutstrømmingen

De som er ansvarlig for denne aksjonen har vist evne og vilje til å bruke fysisk makt uten hensyntaken til følgene. Gassen vil fortsette å strømme ut av rørledningene til de er tømt for gass. Hvis det passer Putin. For det er Russland som sitter på kranen for å stoppe gassgjennomstrømningen i rørledningen. Hvis Putin ønsker å la gassen fortsette å strømme ut i fjæresteinene til Danmark og Sverige kan han gjøre det. Han kan så gar tenne fyr på den hvis han skulle se seg tjent med det.

Norske gass – og oljeinstallasjoner

Hvis de som står bak dette har vilje og evne til å utføre slike operasjoner i Østersjøen kan de også aksjonere i Nordsjøen/Norskehavet. Norske olje – og gassinstallasjoner er derfor nå direkte truet hvis de ansvarlige skulle se seg tjent med det. Overflatefartøyer er lettere å holde oversikt over og aksjonere mot. Ubåter derimot har man ingen muligheter til å følge bevegelsene til, og bare i begrenset grad evne til å reagere mot. De har lang rekkevidde, stor utholdenhet og kan settes inn mot alle deler av infrastrukturen til norsk olje – og gassvirksomhet. Beskyttelse mot ubåtangrep mot norske olje – og gassinstallasjoner er derfor i beste fall illusorisk.

Energiforsyningen til Europa truet

Nå har Norge, i motsetning til i Østersjøen, full kontroll på egne rørledninger. Skulle et angrep mot olje og gassvirksomheten true, eller vi skulle bli utsatt for et angrep som fører til lekkasjer, kan vi derfor selv stenge av produksjonen. Men det vil kvele Europa i en tid der kontinentet allerede har mangel på energi. Det truer sosial stabilitet og grunnleggende behov til mange millioner innbyggere, og samtidig undergraver det støtten til Ukraina. Ingen tjener mer på det enn Putin og hans regime.

Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no

Les artikkelen direkte fra kilden