Argumentagder.no:
Kronikk 03.08.2022: Deler av kunstmiljøet i Kristiansand har fjernet skylappen som har skygget for kunstneriske hensyn og integritet. Men fortsatt lukker mange øynene for hvitvaskingen av Nicolai Tangens sorte kapital hentet fra skatteparadiser hevder Terje Dragseth i denne kronikken.
Illustrasjon: T. Vestaas
Av Terje Dragseth, publisert 03.08.2022
Jan Freuchen har med sin kronikk i Fædrelandsvennen 13. juli fått de sløveste knivene i skuffen til å reagere. Endelig må vi kunne si, ettersom budskapet har vært presentert før, om enn ikke i Fædrelandsvennens spalter. Jubelen over artikkelen er berettiget, men vi merker oss at det kun er den ene skylappen som nå er fjernet. Det gjelder skylappen som har skygget for kunstneriske hensyn og integritet, og hva som egentlig er på spill. Nemlig de kommersielle interesser, som ser på kunstnere som oppfinnsomme entreprenører med fokus på egen konto som hovedsak.
Kunsten er den nye investeringskapitalen de luxe
Den andre skylappen er ikke berørt. Det gjelder Nicolai Tangen og hans pengemaskin med hans sorte kapital hentet fra skatteparadiser, og som hvitvaskes i Kristiansand til stående applaus fra kjente og kjære lyrikere, komponister, billedkunstnere og andre. Og selvsagt næringslivet. Kunsten er den nye investeringskapitalen de luxe. Den svarte, ubeskattede kapitalen har nemlig blitt forvandlet til “gaver” og hensikten helliger middelet.
Om kunstnerne i Kristiansand og omegn faktisk har våknet, fra sin døs med tean i tanga, er ikke godt å vite. De må nok rammes ekstra kraftig igjen av et sånt kaliber som Jan Freuchen har fyrt av. Klakørene er ikke klakører for ingenting, de skal belønnes når tiden er inne, etter at de har kommet ut av skapet og tilsluttet seg “de andre” i menigheten, for så igjen å lukke seg inne i enigheten de tidligere var så uenige om. Tangens kapital er fortsatt like så betent og skitten som den alltid har vært, og blir ikke ren av at den hvitvaskes av såkalt kunstnerisk integritet.
Kapitalismens stimulering av begjæret etter besittelse er dypt fundamentert i vår postkapitalistiske sivilisasjon; å eie, eie mennesker, å få uberettiget berettigelse til alle behov, kapital, eiendom, kunst, kultur, – og ikke minst – den betydningsfulle sosiale relasjonskapital, som kan kjøpes av hvem som helst som lar seg kjøpe.
Dette samarbeidet med superrike utgjør også fundamentet for Kunstsiloen og Tangens såkalte gave til befolkningen i Kristiansand.
I Morgenbladet nr 28/ 22. – 28 juli 2022, skriver George Blichfeldt, statsviter og medlem av kunstnerkollektivet Kypros, i en kommentar til et essay i samme avis 11. juli, og som problematiserte Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksen-søstrenes suspekte forretninger. Om nettopp blandingen av kapital og kunst i det nye Nasjonalmuseet. George Blichfeldt skreiv følgende, og hvor han legger til grunn, at det samarbeidet Nasjonalmuseet har med Fredriksen Family Art Company (FFAC) inngår i en frakoblingsstrategi med hensyn til økonomiske transaksjoner. At FFAC skal forbindes med døtrene og kunsten, og slik lede oppmerksomheten bort fra Johan Fredriksen og pengene som utgjør fundamentet for samarbeidet. Sitat: “Strategien har som mål å unngå diskusjon om hvor dypt inne i den etiske gråsonen pengegaven kan hentes”…(…) og -“ved at den norske stats nasjonalmuseum opptrer som asyl for penger fra avansert skatteflukt…”
Dette samarbeidet med superrike utgjør også fundamentet for Kunstsiloen og Tangens såkalte gave til befolkningen i Kristiansand. Undertegnede har alltid vært lykkelig opptatt av billedkunst, og billedkunsten og dens persepsjonslære har vært inngangen til kontemplasjon og konsentrasjon. Derfor ønsker jeg selvsagt en velfungerende Kunstsilo velkommen i Kristiansand.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
