Derimot: En slutt på USAs hegemoni? Vladimir Putins visjon om en multipolar verden

derimot.no:

Av Philip Giraldi
Oversatt Hans Borge

I historiebøkene så vel som i politikken er enhver fortelling formet av hvor man velger å begynne historien. De nåværende kampene i Ukraina, som mange observatører mener allerede er i det som kan betraktes som åpningsfasen av 3. verdenskrig, er nettopp en slik utvikling. Oppstod kimen til konflikt etter den russiske lederen Mikhail Gorbatsjovs samtykke til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 etter å ha mottatt en forpliktelse fra USA og dets allierte om ikke å fremme Vestens militærallianse NATO inn i Øst-Europa? Det var et løfte som raskt ble ignorert av president Bill Clinton, som grep militært inn i det tidligere Jugoslavia før han la til nye NATO-medlemmer fra ruinene av Warszawapakten.

Siden den gang har NATO fortsatt sin ekspansjon på bekostning av russiske nasjonale sikkerhetsinteresser. Ukraina, som en av de største av de tidligere sovjetrepublikkene, ble snart samlingspunktet for en potensiell konflikt. USA blandet seg åpent inn i ukrainsk politikk, med hyppige besøk av krigshauken senator John McCain og utenriksdepartementets monster Victoria Nuland, som rapporterte investeringer på 5 milliarder dollar for å destabilisere situasjonen, noe som førte til et regimeskifte for å fjerne den pro-russiske regjeringen til Viktor Janukovitsj og erstatte den med et regime som støttet USA og dets europeiske allierte. Da dette skjedde førte det uunngåelig til en invitasjon til Ukraina om å bli NATO-medlem, et trekk som Moskva gjentatte ganger advarte om ville utgjøre en eksistensiell trussel mot Russland som stat.

Til slutt prøvde Moskva iherdig å forhandle frem en løsning på Ukraina-krisen som utviklet seg i 2020-2021, men USA og dets allierte var ikke interessert, og tillot den korrupte ukrainske regjeringen til Volodymyr Zelensky å nekte enhver fredelig overenskomst. Så Russland har selv oppfattet at det har blitt villedet eller til og med løyet for gjentatte ganger av USA og dets allierte. Russerne har vært spesielt irritert over plyndringen av naturressursene av for det meste vestlige oligarker som opererte under beskyttelse gitt av den svake presidenten Boris Jeltsin mellom 1991 og 1999. Jeltsin var en marionett som ble installert og opprettholdt gjennom amerikansk og europeisk innblanding i det russiske valget. Akkurat da Russland som nasjon lå på kne, kom den tidligere KGB-offiseren Vladimir Putin inn i 1999 som statsminister og senere som president, og satte i gang med opprydning etter Jeltsin’s misere. Helt siden den gang har Putin vært svært nøye med å begrunne sine handlinger , og gjort det klart at han ikke er noen fiende av Vesten, men snarere en partner i et forhold som respekterer interessene og kulturene til alle aktører i en global økonomi som maksimerer frihet og individualitet.

Eskaleringen av konflikten har i den senere tid utgjort en alvorlig fare for at en storkrig bryter ut, spesielt siden begge parter i konflikten har gjort overveielser rundt en førstebruk av atomvåpen. Derfor burde Vladimir Putin’s tale 27. september på det 19. møtet i Valdai’s internasjonale diskusjonsklubb være obligatorisk lesning for denne verdens Jens Stoltenberg’er og Joe Biden’er.

Temaet for møtet var «A Post-Hegemonic World: Justice and Security for Everyone». Den fire dager lange sesjonen inkluderte 111 akademikere, politikere, diplomater og økonomer fra Russland og 40 andre land, inkludert Afghanistan, Brasil, Kina, Egypt, Frankrike, Tyskland, India, Indonesia, Iran, Kasakhstan, Sør-Afrika, Tyrkia, Usbekistan og USA. I talen sin la Putin frem sin visjon om en multipolar verden der det ikke finnes noe konsept om en politisk hegemonisk «regelbasert verdensorden» som erstatter «regler for internasjonal lov». Og, observerte han, reglene har selv regelmessig blitt diktert av ett land eller en gruppe av land. Putin oppfordret i stedet til en overgang til en vilje til å akseptere at alle land har interesser og rettigheter som bør respekteres.

Hvis du sier «demokrati» ofte nok, vil velgerne belønne deg

Interessant nok har Putin, siden han overtok ledelsen av landet sitt, vært urokkelig i sitt krav om at alle land i verden skal gis respekt for egen suverenitet. Han han mener at lokale interesser og kulturer må anses som legitime og verdig aksept av alle så lenge de tillater individuell frihet og respekt på for andres interesser og nasjonale særegenskaper.

En avslappet og spøkefull Putin snakket i over en time i åpningsinnlegget og tok deretter spørsmål i ytterligere to og en halv time fra salen. På spørsmål fra salen om hvorfor rådgivere i Det hvite hus ville «ødelegge forholdet til Kina samtidig som de leverer milliarder verdt med våpen til Ukraina i en kamp mot Russland..» svarte han; «Ærlig talt, jeg vet ikke hvorfor de gjør dette…Er de tilregnelige? Det ser ut til at dette strider fullstendig mot sunn fornuft og logikk… Dette er rett og slett sprøtt!»

Den russiske presidenten la vekt på flere punkter som utdypet hans synspunkter. For det første observerte han at amerikansk/vestlig hegemoni «fornekter suvereniteten til land og folk, deres identitet og unikhet, og ser bort fra andre staters interesser … [Den] regelbaserte verdensordenen «styrker bare de som lager «reglene.» Alle andre må adlyde eller ta konsekvensene».

Putin fordømte også Vestens tendens til å lage regler og deretter ignorere dem når omstendighetene endrer seg. Han la merke til hvordan økonomiske sanksjoner og kanselleringskultur blir brukt kynisk for å svekke lokale økonomier, samtidig som de fornekter kulturer og nasjonale egenskaper til utenlandske motstandere. Han observerte for eksempel hvordan russiske forfattere og komponister blir forbudt utelukkende for å sende et politisk budskap og straffe Moskva for utenrikspolitikken.

Putin forklarte at Russland er en «uavhengig, original sivilisasjon» som «aldri har ansett seg som en fiende av Vesten». Moskva «forsvarer ganske enkelt sin rett til å eksistere og utvikle seg fritt. Samtidig søker vi ikke selv å bli en slags ny hegemon.» Han ga deretter sin analyse av hva som utvikler seg, og sa at verden står overfor en global storm som ingen kan ignorere.

Vi står ved en historisk milepæl, foran det som trolig er det farligste, mest uforutsigbare og samtidig viktige tiåret siden slutten av andre verdenskrig. Vesten er ikke i stand til å styre menneskeheten på egenhånd, men prøver desperat å gjøre det, men de fleste av verdens folk vil ikke lenger godta det. «Vi kan bestemme «enten å fortsette å samle en byrde av problemer som uunngåelig vil knuse oss alle, eller å prøve sammen for å finne løsninger som selv om de er ufullkomne, fungerer, og derfor som er i stand til å gjøre vår verden tryggere og mer stabil».

Så Vladimir Putin oppfordrer til å jobbe for en overgang til en multipolar verden,noe som uunngåelig vil endre spillereglene både i internasjonale relasjoner og i den globale økonomien. Da vil vil USA og dets allierte ikke lenger kunne kreve en regelbasert orden når de bruker sanksjoner og økonomisk utpressing for å straffe konkurrenter. Skiftet fra å bruke dollar som verdens reservevaluta, mest for energitransaksjoner, finner allerede sted ettersom store handelspartnere som India, Kina og NATO-medlemmet Tyrkia har nektet å gå med på restriksjoner mens de på samme tid fortsetter å kjøpe opp russisk energieksport, noe som til en viss grad motvirker sanksjonene som ble innført av Washington og Europa.

Putin kan selvfølgelig ta feil; det nåværende globale systemet kan godt være i stand til å halte videre i overskuelig fremtid. Men hvis han har rett, vil denne utviklingen som går over i en multipolar verden bety en de facto nedgang og et fall av USA som verdenshegemon, mens alt som kan minne om en dollarkollaps vil ha en katastrofal effekt på den amerikanske importdrevne økonomien, så vel som på vanlige amerikanere. En slags delvis mislighold av amerikanske statsgjeld er ikke utenkelig. Og Putin kan godt ha rett i sin spådom om at endringen kommer og at det derfor ikke er noe USA og dets venner kan gjøre for å stoppe den.

Uansett vil de ventede politiske og økonomiske tilpasningene på en eller annen måte utspille seg mens Ukraina-konflikten fortsetter å ulme. Tragedien er at det som utvikler seg er selvforskyldt, fullstendig unngåelig og ikke står i forhold til faktiske amerikanske interesser, men det er en annen historie. Hvis Ukraina vender seg til åpen krigføring med mer direkte amerikansk involvering og ytterligere økonomisk forverring , vil internasjonalt press for å avvikle status quo etter andre verdenskrig uunngåelig øke. Uansett hvordan det utvikler seg, vil det som skjer akkurat nå tvinge de evigvarende tonedøve politikerne i og rundt Det hvite hus til å begynne å revurdere USAs plass i verden og dets muligheter som stormakt. Ingen kan forutsi hvordan det vil gå, og prosessen vil ganske så sikkert bli spektakulær når USAs to store politiske partier inntar teatralske posisjoner for å argumentere for at den andre parten utelukkende har skylden. Det er umulig å forutse hvor langt denne politiske årelatingen vil gå.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på The Unz Review.
Philip M. Giraldi, Ph.D. , er administrerende direktør for Council for the National Interest, en utdanningsstiftelse som søker en mer interessebasert amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten. Nettstedet er Councilforthenationalinterest.org

Post Views: 12

Les artikkelen direkte på derimot.no