Derimot: Klima-alarmister «glemmer» hvor viktig CO2 er for oss! Hvordan er det mulig å være så ignorant? – Derimot
derimot.no:
Av Erik Bye
Introduksjon
Hvordan kan «hele vesten» overse CO2s livsviktige globale funksjon? En hel verden, med FN og IPCC i spissen, er livende redd for for mye CO2 i atmosfæren. Det kan føre til at deler av kloden blir ubeboelig, pga. en ukontrollert global oppvarming. Og dette budskapet har de fått nær 190 medlemsland hos FN med på. Men, allerede her er det nødvendig å stille spørsmålet i overskriften.
Fotosyntesen
CO2 er livsnødvendig for alt liv på jorda. I fotosyntesen produseres det oksygen ved hjelp av CO2, vann og solenergi. Det høres ikke særlig smart ut å redusere oksygenproduksjonen, den gassen som holder liv i oss?
I fotosyntesen produseres det også sukker (glukose) som er matgrunnlaget for alt liv på jorda. Fjernes CO2 fra atmosfæren, fjernes altså maten vår. Det høres ikke særlig smart ut. Dessto mer CO2 i atmosfæren, desto grønnere. Skulle nesten ha trodd at de «grønne» ville gå inn for en grønnere klode?
Her er det åpenbart at svært mange mangler grunnleggende kunnskaper om den naturprosessen som holder alt liv i gang på kloden. Det er egentlig påfallende at en slik prosess er så dårlig forstått og erkjent.
Men den manglende forståelsen og erkjennelsen stopper ikke der. Reduksjonen av mengden CO2 i atmosfæren er foreslått gjennomført på minst tre ulike måter: a. Reduserte utslipp; b. Innfanging av CO2 (CCS) i prosessene; c. Direkte utsuging av CO2.
Reduserte utslipp
Det mest drastiske tiltaket er å redusere utslipp ved å fase ut kull-, olje- og gassproduksjonen så raskt som mulig. Det er den fossile andelen av CO2-utslippet som er plukket ut som den store stygge ulven. Denne CO2’n er resultatet av energiproduksjonen, basert på kull-, olje- og gass. Dette er et drastisk tiltak, bl.a ved at det aldri opereres med noen anvisning for hvordan og hvor fort denne utfasingen skal skje. Dessuten er det stadig et skrikende behov for mer energi i verden. Det er mange land som ønsker å komme opp på vestens levestandard. Et konkret bevis på dette er jo at Paris-avtalen tillater en lang rekke land å slippe ut mer CO2, fram til 2030: «Dette er klima og CO2-tallene som sjelden blir snakket om».
Grunnen er landenes behov for mer energi, noe som oppfylles med utbygging av flere kullkraftverk, bl.a. i Kina. Det er mulig at mange tenkte på noe annet enn kull, da de tillot fortsatt økte CO2-utslipp?
CCS
En annen måte å få ned CO2-utslippene på er ved «Carbon Capture and Store», dvs. å fange opp utslippene, og lagre CO2’n langt nede i undergrunnen, med nedføring, i rør, langt ute til havs.
Her er Norge i front med utviklingen, som i øyeblikket er særdeles kostnadskrevende, krever enorme oppsamlingsanlegg og mangler interessenter. «Langskip» er et kostbart eksempel på noe som sliter med å komme i gang. Forbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo-området er et annet eksempel på et anlegg med en trang fødsel. Byggestart er utsatt i flere år pga. budsjettsprekk. Begrensninger i omfanget og nedskalering er gjennomført, men kostnadsrammen er på mange milliarder. Og spørsmålet er stadig: Blir dette bærekraftig? Mer om dette i avsnittet Bærekraftig?, litt lenger ned.
Direkte utsuging
Den mest spektakulære reduksjonen skal skje ved direkte utsug av CO2 fra atmosfæren. Men dette er ikke bare spektakulært, det er direkte naturstridig. Hvordan er det mulig å glemme Henrys lov? Den sørger for likevekten mellom CO2 i luft og i havet. Fjernes CO2 fra atmosfæren ved utsug, sørger havet for å utjevne situasjonen ved å slippe ut tilsvarende mengde CO2. Det er forholdet 1:50 mellom konsentrasjonen i luft og hav. Dessuten er havet nærmest et uendelig reservoar av CO2. Dette er ikke bare galematias. Det er direkte kunnskapsløst, og tegnet på at Norge er på helt ville veier. Hvorfor er det ingen som har pekt på Henrys lov i denne sammenheng, av Regjeringens mange «rådgivende eksperter»? Loven er pensum i kjemistudiet, det er bare å ringe!
Bærekraftig?
Spørsmålet om bærekraftighet knyttet til målet om å oppnå 100% kutt i CO2-utslippet innen 2100 er ikke bare relevant. Det er tvingende nødvendig. Rett og slett fordi CO2 ikke har noen målbar effekt på temperaturen overhode.
Hvordan kan jeg være så sikker på dette? Det er jo tusenvis av klimaforskere og andre «eksperter» som hevder det motsatte? Konsensus hører ikke hjemme vitenskapen, «sannheten» blir ikke avgjort ved en demoktatisk avstemming. FN, Kimapanelet og dets våpendragere tar feil:
* Arrhenius’s varmeteori er falsifisert.
* Klimafølsomheten blir beregnet til en verdi svært nær 0˚C.
* Den globale temperaturen finnes ikke.
* Klimamodellene er feilkonstruert og overdriver effekten av bl.a CO2
* Uten CO2-utslipp i perioden 2025-2050 ville vi fått en temperaturøkning på 0.07˚C: «Math Confirms Foolishness of Climate Alarmism».
Den siste beregningen er gjort ut fra alarmistenes forutsetninger for klimaendringer. Beregningene er gjort for å illustrere de enorme kostnadene, og med en effekt «next to nothing».
Samfunnskostnadene
Men den katastrofen som FN og klimapanelet med dets medsammensvorne klimaforskere har påført verdenssamfunnet stopper ikke ved kostnadene rundt overholdelsen av klimamålene og den direkte CO2-reduksjonen. Det hele er viselig samlet i fenomenet: Det Grønne Skiftet.
Det Grønne Skiftet
Dette betegner overgangen fra fossil virksomhet (kull, olje og gass) til ny fornybar energiproduksjon. Dette omfatter: solenergi, vann- og vindkraft, atomkraft, grønt hydrogen og bruk av batterier til lagring av elektrisk energi. Også her er det noe i maskineriet som svikter. Den industrielle utviklingen styres av et politisk makttrykk, der politikerne langt på vei har overtatt gründernes rolle: å plukke ut de virksomheter som har en økonomisk drivverdig framtid. Men er det noe politikerne ikke kan, så er det å drive industriutvikling. Nå er det nok ikke slik at vi ville unngått alle feilinvesteringer innen Det grønne skiftet dersom det hele var overlatt til industrien. Men, vi ville i det minste sluppet all politisk skjønnmaling av umulige prosjekter. Det er ikke lett å være familien Stockmann i denne brottsjøen. Ola Borten Moe kalte det «Galskao i system» og Sylvi Listhaug karakteriserte det hele som: «Selvskading på høyt nivå». Men Det grønne skiftet lever stadig i beste velgående.
Elektrifisering av sokkelen
En annen måte å redusere utslipp av CO2 på var å elektrifisere sokkelen. Tidligere ble plattformene drevet med gassagregater som produserte energi til driften. Som en del av det grønne skiftet ønsket «de grønne» å gå over til å drive plattformene med elektrisk strøm, f.eks. fra havvind. Dette ble ansett for å være et godt klimatiltak, fordi facklingen ble unngått og utslippet av CO2 fra selve driften ble unngått.
Men nok en gang ser vi hvor korttenkte aktivistene var. Den gassen som ikke ble brukt på sokkelen ble solgt til naboen, som fikk det samme CO2-utslippet Norge slapp. Og ikke bare overlot vi bokføringen av CO2-utslippet til naboen. Norge skrøt på seg verdens reneste olje- og gassproduksjon, med lavt CO2-utslipp. Men, brutto utslipp ble det samme, intet var vunnet i kampen om reduserte CO2-utslipp. Derimot får Norge en enorm kostnad ved produksjon av energi fra havvind. I tillegg ble det raskt et spørsmål om kapasiteten ved strømforsyningen, På Melkøya konkurrerte innbyggerne i Harstad om strømmen til husholdningene. Plattformene var storforbruker av strøm, og slutten på den kampen har vi vel ikke sett ennå? Men det er ingen tvil om konklusjonen:
Elektrifisering av sokkelen er ikke noe klimatiltak. Nok en gang bommer de grønne.
Kvotekjøp
Gang etter gang blir det påpekt at Norge ikke klarer å nå sine klimamål. Etter Paris-avtalen endte Norge med å ville kutte CO2-utslippet med 55% i 2030. I Arendalsuka i 2024 var det bare Jonas Gahr Støre som trodde på dette målet. Selv ikke regjeringspartneren Trygve Slagsvold Vedum trodde på dette. Kuttet skulle være i forhold til utslippet i 1990. Ved slutten av 2024 hadde Norge kuttet ca. 12%. I 2022 hade Norge kun kuttet 5% siden 1990, så innsatsen har ikke vært voldsom. Dette førte til en ny målsetting, ned 75% i 2035. Og stadig så strides myndighetene om dette er mulig. Et grovt overslag gir ca. 6% pr år, fram til år 2035. Nivået ligger på det vi har klart pr år siden 2023. Noe ganske annet er kostnadene. Det har ikke Regjeringen lagt fram noe overslag over. Men vi snakker visstnok om 170 milliarder pr. år.
Kvotekjøp i utlandet
Hvis det blir problemer med målet, har Regjeringen kriseplanen klar: Kvotekjøp i utlandet.
Kort fortalt: De land som har sluppet ut mindre enn antatt kan selge restene til land som ikke klarer å nå sine mål. Det er bare det, at dette er ikke noe klimatiltak, utslippet blir det samme, det er bare noen milliarder shilling som bytter eier. Norge vil f.eks. slippe ut like mye, mer enn kvoten. Shillingene i kisten klinger, og ansvaret ut av skjærsilden springer. Men CO2-nivået er det samme. Snakk om eventyr og trylleri.
Sluttkommentarer
Dette er historien om det uhåndterlige klimaet, som Ole Humlum hadde som tittel på boka si. En hel verden er skremt av 0.04% CO2 i atmosfæren. Men det er vist at CO2 ikke har noen målbar effekt på temperaturen. Men denne kunnskapen nekter FN, Klimapanelet og de trofaste klimaforskere å forholde seg til. Og strengt tatt hadde jo dette vært greit, de måtte jo gjerne gå rundt å tro at mennesket kunne styre klimaet ved hjelp av gassen CO2. Problemet er kostnadene, knytte til alle de uvirksomme tiltakene som settes igang.
Konklusjonen gjelder stadig:
Vi må øke tempoet på noe som aldri har fungert, for å løse et problem som ikke eksisterer og slett ikke haster, for å oppnå noe som er umulig.
Så umulig er et massehysteri, for menneskene i klimatåka!
Dette er en eventyrfortelling som savner sidestykket i historien. Og husk, det hele skyldes at noen kom på den ville ideen at den livsviktige gassen CO2, som det bare er 0.043% av i atmosfæren, skulle utgjøre en trussel mot menneskehetens overlevelse og gjøre kloden ubeboelig!
Sistemann slår av lyset!
