Derimot: Hva er valg-demokratiet verdt? Du stemmer for en politikk men får det stikk motsatte. – Derimot
derimot.no:
Bernard i Moon of Alabama kommenterer situasjonen i UK.
De stemte for Brexit for å stoppe innvandringen – men fikk bare mer av den
Hva er demokratier egentlig verdt når valgresultater gir det stikk motsatte av hva velgerne ønsket?
I juni 2016 stemte Storbritannia for Brexit:
Folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EU i 2016, ofte kalt EU-avstemningen eller Brexit-avstemningen, ble avholdt 23. juni 2016 i Storbritannia og Gibraltar i henhold til European Union Referendum Act 2015. Spørsmålet var om landet skulle fortsette å være medlem av EU eller forlate unionen. Resultatet ble et flertall for utmelding, noe som utløste prosessen med å trekke Storbritannia ut av EU – populært kalt «Brexit».
Et hovedtema i forkant av avstemningen var innvandring:
Brexit-avstemningen vil bli diskutert i mange år. Men historien er enkel: Budskapet «Take Back Control», fremført av en uvanlig men effektiv duo av talspersoner, fanget opp den sterke drivkraften innvandring representerte – et følelsesladet spørsmål som hadde ligget i britenes psyke lenge før avstemningen. Frykten for innvandring – ikke abstrakte bekymringer om et «demokratisk underskudd» og behovet for å redde britisk suverenitet fra Brussel – forklarer i stor grad hvorfor Storbritannia stemte for Brexit.
Demagoger som Nigel Farage spilte en sentral rolle i dette:
Fremveksten av Nigel Farage og UK Independence Party (UKIP) bidro sterkt til å dyrke frem denne bekymringen blant økonomisk «etterlatte» velgere. Mellom 2013 og 2015 mobiliserte UKIP disse velgerne politisk, og overbeviste dem om at spørsmålene om innvandring og EU var tett sammenvevd. Under folkeavstemningen i 2016 var Brexit-støtten sterkest i de områdene som hadde gitt UKIP stor oppslutning to år tidligere. Hadde ikke disse velgerne blitt mobilisert av UKIP, ville de neppe møtt opp i de tallene vi så 23. juni 2016. Faktisk viser analyser at hvis en person både følte uro over innvandring og økonomisk marginalisering, var vedkommende betydelig mer tilbøyelig til å stemme i folkeavstemningen.
Det tok tre og et halvt år før Brexit faktisk ble gjennomført. Resultatet ble imidlertid ikke det folk hadde forventet:
Som Wall Street Journal skrev:
Til tross for gjentatte løfter om lavere innvandringsnivå, mistet de konservative raskt kontrollen over systemet de selv hadde utformet, noe som utløste den største bølgen av lovlig innvandring landet noen gang har sett. Bare innenfor ett arbeidsfelt – omsorgsarbeidere som tar seg av syke og eldre – hadde regjeringen antatt at rundt 6 000 migranter ville komme årlig. I løpet av fire år ankom i stedet 679 900 omsorgsarbeidere og deres familier.
Totalt kom 4,5 millioner mennesker til Storbritannia mellom 2021 og 2024, primært fra India, Nigeria og Kina. Én av 25 personer som bor i Storbritannia i dag, kom i løpet av disse fire årene.
Til sammenligning tar USA imot rundt én million nye «green card»-innehavere per år – i et land med fem ganger så stor befolkning som Storbritannia.
Etter at Boris Johnson, en frontfigur for Brexit-kampanjen, ble statsminister, innførte han en næringsvennlig og svært liberal innvandringspolitikk. Arbeidere fra Europa ble avvist, mens resten av verden var velkommen:
Arbeidsgivere trengte ikke lenger å forsøke å rekruttere britiske arbeidere før de hentet arbeidskraft utenfra. For å få et visum som «skilled worker» trengte utlendinger ikke en universitetsgrad – de måtte bare ha et jobbtilbud med minimumslønn på £25 600, som da var 23 % under medianlønn for heltidsansatte i Storbritannia.
Det fantes også unntak: Bedrifter kunne sponse visa i visse sektorer med akutt arbeidskraftmangel, som bygg og anlegg, og betale ned til £20 400 i året. Studenter kunne komme med familien for et ettårig masterstudium, og bli værende i to år etterpå. Nettoinnvandringen fra EU gikk i revers, mens tilstrømmingen fra resten av verden økte kraftig. I 2021 ankom 93 000 personer fra India; i 2024 var tallet 240 000. Antallet nigerianske migranter økte fem ganger i samme periode.
Mange kom sammen med familiene sine. I 12-månedersperioden frem til mars 2024 ble nesten halvparten av alle visa utstedt til familiemedlemmer, ikke arbeidere.
Det er derfor ikke overraskende at Farage nå er tilbake på banen:
Denne plutselige demografiske endringen – som har kommet midt i økonomisk stagnasjon og økt press på Storbritannias allerede overbelastede offentlige tjenester – skaper politisk uro. Innvandring er nå velgernes viktigste bekymring. Reform UK, som vil fryse mesteparten av innvandringen og deportere personer som ankommer ulovlig, fikk flest stemmer av alle partier ved de siste lokalvalgene. De konservative, som mistet makten til Labour i fjor, ligger nå på en fjern tredjeplass på meningsmålingene.
Den 61 år gamle Farage, lenge avfeid i Westminster som innflytelsesrik, men «uegnet til å bli valgt», blir nå tatt på alvor som en mulig statsminister, selv om det neppe blir nyvalg før 2029.
Jeg tviler på at en stemme på Farage vil endre noe.
Forsidebilde: KI-generert
