Derimot: Når ordene betyr noe. Hungersnød høres bedre ut enn folkemord. – Derimot
derimot.no:
Hvorfor de foretrekker at vi sulter i hjel
Synspunkt: Hvordan verden lærte å sørge over palestinsk død uten å nevne palestinsk mord.
av AHMAD IBSAIS 6. AUGUST 2025
Stillheten brytes, men ikke fordi institusjoner plutselig har oppdaget sin samvittighet. Endringen i språkbruk kommer ikke fra moralsk oppvåkning, men fra kalkulert sikkerhet: Hungersnød høres ut som ulykke, folkemord høres ut som skyld. Hungersnød lar dem sende hjelp uten å innrømme skade, sørge offentlig uten å rope ut utøverne. Folkemord krever sannhet og ansvarlighet. Folkemord truer imperiet. Hungersnød bevarer det.
I to år bønnfalt palestinere om vann, mat og medisin – og ble møtt med stillhet, med eufemismer. Amerikanske medier, spesielt The New York Times, nektet å kalle Gaza det det var. Redaktører lærte journalister å unngå ord som «folkemord» eller «okkupert territorium» – inntil volden ble så ekstrem, motsetningene så sterke, at selv de mest sofistikerte illusjoner ikke lenger kunne holde tilbake sannheten. Nå vakler overskrifter mot ord som en gang var forbudt: sult, hungersnød, folkemord. Storbritannia signaliserer anerkjennelse av palestinsk statsdannelse, Verdens helseorganisasjon (WHO) erklærer det som utspiller seg som en menneskeskapt massehungersnød, og plutselig taler politikere som var stille mens deres egne bomber falt, for Gaza.
Men dette skiftet avslører noe mer uhyggelig enn en forsinket oppvåkning. Retorikken endres ikke fordi lidelsen har forverret seg, men fordi ingeniørene bak denne katastrofen har funnet tryggere grunn. Flere palestinere har dødd i søken etter hjelp siden mai enn det ble israelere drept den 7. oktober 2023. Gaza Humanitarian Foundation, opprettet i februar 2025 og støttet av amerikanske og israelske myndigheter, har overvåket distribusjonssteder der mer enn 1054 palestinere ble skutt og drept mens de søkte mat. Likevel, nå som noen er villige til å si sult høyt, blir vi fortalt at dette representerer fremgang.
The Intercepts analyse av over 1000 artikler fra store aviser i løpet av de første seks ukene etter 7. oktober 2023 avslører hvor dypt dehumaniseringen opererer i vestlige medier. Humaniserende språk var nesten utelukkende forbeholdt israelsk lidelse: «slakt» dukket opp i et 60:1-forhold som favoriserte israelske over palestinske dødsfall, «massakre» ved 125:2 og «grufullt» ved 36:4. Dette var ikke partiskhet. Dette var systematisk forberedelse til folkemord, drapet på metafor, attentatet på analogi, folkemordet på selve språket.
I to år bønnfalt palestinere om vann, mat og medisin – og ble møtt med stillhet og eufemismer (forskjønnende omskrivinger, red.). Nå snubler overskrifter mot ord som en gang var forbudt: sult, hungersnød, folkemord. Dette skiftet avslører noe mer uhyggelig enn forsinket oppvåkning. Retorikken endres fordi ingeniørene bak denne katastrofen har funnet tryggere grunn.
Selv når hungersnøden blir ubestridelig, tilpasser fornektelsens maskineri seg med fantastisk kynisme. Da fotografier av ekstremt tynne barn i Gaza begynte å sirkulere, fant pro-israelske stemmer nye måter å avvise palestinsk lidelse på. Bildet av 18 måneder gamle Mohammed al-Mutawaq, skjelettaktig av underernæring, gikk viralt i internasjonale medier. Da det ble avslørt at barnet har cerebral parese, erklærte spaltister at sultnarrativet var «en løgn» og kalte slike bilder for «propaganda». En programleder antydet at palestinske mødre, som virket «ganske lubne», burde «gi litt av maten din til barnet ditt».
Men medisinske eksperter er tydelige: barn med tilstander som cerebral parese krever spesialisert ernæring og konsekvent helsehjelp. Under normale forhold trenger de flere kalorier, ikke færre. Deres underernærte utseende er ikke til tross for deres tilstand, men på grunn av at Israel bevisst nekter dem mat og medisiner. Som en barnelege forklarte: «Du vil ikke se barn så tynne eller skjelettaktige noe sted i den vestlige eller utviklede verden, selv med slike tilstander.» Sult er som et isfjell, og de mest synlige ofrene er alltid de mest sårbare: barn med sykdommer, barn som ikke kan svelge, barn med medisinske tilstander. De er de første som går, etterfulgt av de sårede, deretter sunne barn, deretter syke voksne og til slutt sunne voksne.
The New York Times, som raskt faktasjekket og korrigerte et bilde av et sultende palestinsk barn for å ha en allerede eksisterende tilstand, lot sin «Skrik uten ord»-historie gå ukorrigert i over 500 dager, og bidro til å lansere folkelig støtte til folkemordet. Da Israels offisielle X-konto la ut at «41 år gamle Mohammad al-Hasanat ikke døde av sult – han led av ubehandlet diabetes,» avslørte de sin strategi: vi sultet ham ikke i hjel, vi bare gjorde det umulig for ham å få behandling før han døde. Dette avslører den sanne funksjonen til deres selektive journalistikk: å skape tvil om palestinsk lidelse mens de forsterker begrunnelsene for israelsk vold. Nå, i 2025, mens verden ser på at Israel begår direktesendt folkemord, publiserer senior-spaltisten Bret Stephens stykker med titler som «Nei, Israel begår ikke folkemord i Gaza,» og argumenterer for at ødeleggelse av 95 % av Gazas jordbruksland, 92 % av hjemmene og 70 % av infrastrukturen ikke er «metodisk» nok. Han forsøker å få 60 000 dødsfall til å virke «for lite» for folkemord, og ignorerer at den juridiske definisjonen spesifikt avviser enhver numerisk terskel.
Hva betyr det å «anerkjenne Palestina» når palestinere i flere tiår systematisk er blitt frarøvet land, liv og suverenitet? Disse diplomatiske uttalelsene er teater designet for å distrahere fra pågående folkemord og fremtidig landtyveri de har til hensikt å tillate. Palestina eksisterer allerede. Falsk anerkjennelse av statsdannelse, når loven allerede har vist seg meningsløs i møte med folkemord, utretter ingenting. Palestinere må ha full tilgang til landet sitt, full frihet i det landet og verdigheten til å bestemme sin fremtid på sine egne premisser.
Luftdropping av hjelp er et PR-stunt når du helt enkelt kan åpne portene. Det humanitære teateret fortsetter mens beleiringen strammes. Ved Wafa Hospital, Gazas nevrorehabiliteringsfasilitet, og Rantisi Hospital, den spesialiserte pediatriske enheten der spedbarn ble behandlet, ødela israelske styrker bevisst infrastrukturen som holdt de mest sårbare i live. Fra og med denne måneden er hele befolkningen under fem år i Gaza – mer enn 320 000 barn – i fare for akutt underernæring, med færre enn 15 % av viktige ernæringsbehandlingstjenester funksjonelle. Netanyahu erklærte «ingen sult i Gaza» tidlig i juli, bare for å straks bli motsagt av FN og WHO: 147 sultrelaterte dødsfall rapportert den måneden, 88 barn blant dem. Å sulte i hjel er ikke naturlig; det administreres. Ingeniørene bak sulten visste nøyaktig hva de drev med.
Den sanne funksjonen til vestlige mediers selektive journalistikk er å skape tvil om palestinsk lidelse mens de forsterker begrunnelsene for israelsk vold. Narrativbuen endrer seg nå, presset frem av sult som ikke kan ignoreres, men den moralske feigheten består: ingen arrestasjoner, ingen rettsforfølgelser, ingen reell ansvarlighet.
Hver redaktør som kansellerte historier om Palestina bragte oss hit. Den strukturelle stillheten de siste to årene er den virkelige forbrytelsen. Ord mater ikke Gazas barn, gjenoppbygger ikke sykehus, vil ikke erstatte mødre som holder rundt bein der fremtiden skulle ha vært. Narrativbuen skifter nå, presset frem av sult som ikke kan ignoreres, men moralsk feighet består: ingen arrestasjoner, ingen rettsforfølgelser, ingen reell ansvarlighet.
Palestinske stemmer bryter gjennom – ikke til tross for undertrykkelsen, men på grunn av at vi nekter å akseptere at noen historier ikke kan fortelles, noen dødsfall ikke kan sørges over, noen sannheter ikke kan uttales. Selv om media ønsker å forvrenge sannheten, kan vi skjære gjennom den: Israel begår folkemord i Gaza, den vestlige verden har støttet dette, profittdrevne medier har hvitvasket det, og det er ingen unnskyldninger for det. Ingen. Ikke en. Aldri.
Vi vil aldri glemme de som forble stille og solgte en okkupasjonsmakts rett til å «forsvare seg» mens den samme okkupasjonen undertrykte den menneskelige naturen i oss som føler raseri når vi ser skjelettbarn. Hvordan føles det, som palestiner, å se verden kreve at vårt folk sørger på en høflig måte? Å se våre døde tvunget til å diskutere hvordan de døde, som om måten de ble myrdet på på en eller annen måte bestemmer deres verdi? Å være vitne til vold mot oss unnskyldt fordi vi, som Edward Said ville erkjent, blir sett på som beist i et menneskeskapt bur, vår motstand stemplet som terrorisme mens vår utryddelse kalles selvforsvar.
Vi blir bedt om å være takknemlige for smuler av anerkjennelse mens barna våre tæres bort. Vi blir bedt om å bevise vår menneskelighet gjennom vår lidelse, å fremføre vår smerte på måter som gjør andre komfortable, å oversette vår frigjøring til våre undertrykkeres språk. Mødrene våre blir latterliggjort for å virke «for sunne» mens babyene deres sulter, som om palestinsk kjærlighet burde manifestere seg som delt avmagring. Våre funksjonshemmede barn brukes som bevis på at vi lyver om vår egen sult, som om cerebral parese fritar et barn fra å trenge mat.
Lyden av stillhet, viser det seg, er øredøvende. Men den er ikke ubrytelig. Og når den først er brutt, avslører den noe som ingen mengde propaganda kan ødelegge: det vedvarende, kraftfulle, ubestridelige faktum at palestinere, som alle mennesker, fortjener å leve med verdighet, å snakke sin sannhet og å forestille seg frihet uten å måtte oversette sin frigjøring til sine undertrykkeres språk.
De kan kontrollere overskriftene, men de kan ikke kontrollere sannheten. De kan produsere samtykke, men de kan ikke produsere vår overgivelse. De kan våpenisere språket, men de kan ikke drepe den realiteten at vi eksisterer. Palestina er ikke et spørsmål som venter på deres svar. Palestina er ikke et problem som krever deres løsning. Palestina er ikke en tilstand avhengig av deres anerkjennelse.
Palestina er det som skjer når et folk nekter å bli spøkelser i sin egen historie. Palestina er barnet som tegner huset sitt med nøkkelen fortsatt i døren, bestemoren som redder frø fra et tre som ikke lenger eksisterer, faren som lærer sønnen sin å lese et kart som andre har tegnet om. Palestina er minnet som gjør eksil til retur, navnet som gjør fordrivelse til tilhørighet, kjærligheten som gjør okkupasjon umulig selv når den virker komplett.
Dette er vårt testamente: vi vil ikke forsvinne inn i deres eufemismer. Vi vil ikke sulte stille i deres fotnoter. Vi vil ikke dø beleilig for deres narrativer. Vi er palestinere, og vi er fortsatt her, og vi vil ikke bli flyttet.
Dette essayet ble opprinnelig publisert i nyhetsbrevet State of Siege.
Forsidebilde: Siegfried Poepperl
Ahmad Ibsais er palestinsk-amerikaner av første generasjon og jusstudent som skriver nyhetsbrevet State of Siege.
Oversatt av ChatGPT/Monica Sortland
