Derimot: Putin-Trump møtet i Alaska. Dreier seg om langt mer enn Ukraina-krigen. – Derimot
derimot.no:
Denne artikkelen er skrevet før møtet som nylig ble avholdt i Alaska, men jeg tror innholdet gir et dekkende bilde av hva møtet dreide seg om. I USAs ledelse begynner man å forstå hvor langt egne krefter faktisk rekker. Man kan ikke fortsette med propagandaleker og en oppblåst selvfremstilling som uunngåelig krymper inn i det uendelige. Før eller siden blir man innhentet av virkeligheten.
For det første har USA ingen våpen å sende til Ukraina. Industrien er flyttet til Kina (og ellers til Østen), og det som står igjen har begrenset kapasitet. Skjorten rekker ikke til knærne, uansett hvordan man drar i den. Landet har en enorm gjeld som truer hele samfunnsstrukturen. Og selv om enkelte europeiske land, som Norge, er villige til å betale for å holde liv i Ukrainakrigen, blir dette bare småtterier i forhold til hva som egentlig trengs.
Truslene mot andre land virker ikke – og noen svarer nå med samme mynt. Ikke EU riktignok, som opptrer like lydig som Norge i rollen som vasall. Men vasaller er ikke venner, de er undersåtter. USAs ledelse trenger derimot ekte venner, og det kan fort vise seg at Russland er en slik aktør. Russland har store muligheter for økonomisk utvikling (også for USAs industri), og i Arktis deler USA og Russland felles interesser. Men Arktis er en fryseboks, og det er bare Russland som sitter med boksåpnerne (isbryterne).
For å få til et samarbeid må det etableres en form for gjensidig forståelse om hvordan man skal forholde seg til hverandre. Det er nettopp dette artikkelen under handler om.
At EU, regjeringene i Vest-Europa, Norge og de store mediene nå er livredde for det som skjer, sier seg selv. De har frenetisk og fanatisk presset en agenda som ikke kan holde, og nå møter de seg selv i døren. Alt de har skrevet og kjempet for risikerer å bli redusert til støv i prosessen som er innledet. Ukrainakrigen er bare én brikke i et mye større bilde.
Men ennå er mye uklart. Alt kan fortsatt skje. Møtet fortelle også at Russland nå har status som en likeverdig partner i forhold til USA sml. med EU. Kinas posisjon er tilsvarende sterk. Det sier også sitt om dages maktforhold.
Knut Lindtner
Redaktør
En ny sikkerhetsorden ligger på bordet i Alaska
Putin–Trump-møtet minner om innsatsene ved Tysklands gjenforening
Det er lenge siden en diplomatisk hendelse har fått så mye global oppmerksomhet som fredagens møte mellom den russiske og den amerikanske presidenten i Alaska. Når det gjelder betydning for den internasjonale balansen, kan det bare sammenlignes med forhandlingene om Tysklands gjenforening for 35 år siden. Den prosessen la grunnlaget for politiske utviklinger i tiårene som fulgte. Samtalene i Alaska kan vise seg å bli en lignende milepæl – ikke bare for Ukraina-konflikten, men for prinsippene som en bredere oppgjørsordning mellom verdens ledende makter kan oppnås på.
Ukraina har blitt den mest synlige arenaen for historiske skifter som går langt utover dets grenser. Men dersom den tyske analogien holder, bør ingen forvente et gjennombrudd fra ett enkelt møte. Maratonet av diplomati på høyt nivå i 1990 varte i mange måneder, og stemningen da var langt mindre akutt og langt mer optimistisk enn i dag.
Den tette tåken av lekkasjer og spekulasjoner rundt Alaska understreker dets betydning. Mye av denne «hvite støyen» kommer fra to kilder: kommentatorer som ønsker å virke informerte, og politiske aktører som søker å forme opinionen. I realiteten ser den substansielle forberedelsen til samtalene ut til å ha lite å gjøre med propaganda-innrammingen. Dette er grunnen til at offisielle kunngjøringer så ofte overrasker utenforstående.
Det kan være et godt tegn. I de siste tiårene, særlig i Europa, har diplomati ofte blitt ledsaget av et jevnt drypp av konfidensielle detaljer til pressen – en vane som kan tjene taktiske formål, men som sjelden gir varige resultater. I dette tilfellet er det bedre å vente på utfallet, eller mangelen på sådan, uten å gi etter for fristelsen til å gjette hva som vil skje bak lukkede dører.
Hav, is og imperium: Russisk Alaskas oppgang og fall
Det finnes også en bredere bakgrunn som ikke kan ignoreres: skiftene i den globale orden katalysert av Ukraina-krisen, selv om den ikke ble forårsaket av den. I årevis har jeg vært skeptisk til påstander om at verden deler seg ryddig i to motstående leirer – «Vesten» mot «resten». Økonomisk gjensidig avhengighet forblir for dyp til at selv skarpe politiske og militære konflikter kan rive båndene fullstendig. Likevel vokser motsetningene mellom disse blokkene, og de er i økende grad materielle snarere enn ideologiske.
En viktig utløsende faktor var USAs president Donald Trumps nylige forsøk på å presse de største statene i det såkalte «globale flertallet» – Kina, India, Brasil og Sør-Afrika – til å rette seg etter Washingtons instruksjoner. Den gamle liberale ordenen lovet universalitet og noen fordeler for deltakerne. Nå dominerer rent amerikanske merkantile interesser.
Som før, kler Washington sine krav i politiske begrunnelser – kritiserer Brasil og Sør-Afrika for deres behandling av opposisjonen, eller angriper India og Kina for deres bånd til Moskva. Men inkonsekvensene er åpenbare. Trump, i motsetning til sine forgjengere, foretrekker tollsatser fremfor sanksjoner. Tollsatser er et eksplisitt økonomisk verktøy, men de brukes nå for politiske formål.
Forsøket har mislyktes i å gi det utfallet Det hvite hus ønsket. USAs president er vant til at allierte inngår kompromisser for å bevare sitt forhold til Washington. BRICS-land har også ofte unngått konfrontasjon for sine egne økonomiske interesser. Men den amerikanske pådrivingens bråhet denne gangen tvang dem til å skjerpe sine posisjoner.
Ukraina, i seg selv, har lite å gjøre med dette skiftet – men det er saken som kommanderer global politisk oppmerksomhet. I forkant av Alaska-toppmøtet har Russlands president Vladimir Putin personlig orientert BRICS og andre nøkkelpartnere om forberedelsene. De legger merke til det, og uttrykker i mange tilfeller støtte til prosessen.
Hvorfor Trump vil ha Putin i Alaska – og ikke noe annet sted
Over Atlanteren er konsultasjonene like intense, men preget av uro og begrenset tillit. Vest-Europas angst for at Trump kan «gjøre en avtale» med Putin er talende. Verden deler seg fortsatt i grupper, men mens én gruppe beveger seg mot større koordinering, blir den andre mindre sammenhengende.
Selv om Alaska gir seriøse diskusjoner, finnes det ingen garanti for at det vil gi fred. Det kan til og med hende at det ikke er det siste møtet. Det som er bekymringsfullt er at den offentlige debatten fortsatt er fokusert på territorielle oppdelinger – hvem får hva, og hva gis i bytte. Dette overser kjernesaken. Den akutte fasen av Ukraina-krisen ble ikke utløst av en hunger etter territoriell ekspansjon. Den begynte da Moskva utfordret sikkerhetsordenen som vokste frem etter den kalde krigen – en orden bygget på NATOs åpne utvidelse som den antatte garantisten for europeisk stabilitet.
Dette er der Tysklands gjenforenings-analogi vender tilbake. Den planen, selv om den løste et territoriell spørsmål, nedfelte også de politiske prinsippene som formet systemet etter den kalde krigen. De samme prinsippene, og ubalansen de skapte mellom Moskva og Washington, lå ved roten av eskaleringen i 2022. Grenser og territorier er bare en del av bildet. Det virkelige spørsmålet er grunnlaget for fredelig sameksistens fremover.
I 1990 skapte et oppgjør mellom Øst og Vest arkitekturen for europeisk sikkerhet. Men måten den kalde krigen endte på – og mangelen på å gi Moskva en likeverdig rolle – plantet frøene til dagens konfrontasjon. I den forstand er Alaska-møtet et forsøk på å løse uoppgjort virksomhet fra fortiden. Uten et endelig oppgjør av denne historiske ubalansen vil det være umulig å skape et stabilt nytt system av relasjoner, ikke bare mellom Russland og Vesten, men globalt.
Hyppigheten av Putins møter med BRICS-ledere viser at Moskva forstår denne virkeligheten. Om Washington gjør det, gjenstår å se.
Denne artikkelen ble først publisert i avisen Rossiyskaya Gazeta og ble oversatt og redigert av RT-teamet.
https://www.rt.com/op-ed/authors/fyodor-lukyanov
Forsidebildet er KI-generert
