Derimot: Når skal hodet tildekkes? Refleksjoner fra Peterskirken til synagogen. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Sørensen
Forleden kveld tittet jeg kort innpå en episode av TV-serien «Familien Shtisel», en israelsk dramaserie om en ortodoks jødisk familie i Jerusalem. Tittingen var lang nok til at jeg la merke til at mennene alltid hadde på seg hodeplagg, selv innendørs, også når de bad. Det fikk meg til å tenke tilbake til slutten av 1960-årene da jeg selv sto foran Peterskirken i Roma – iført kortbukse – og ble høflig, men bestemt nektet adgang.
Men det var ikke bare bena som måtte skjules i den katolske kirkens hovedsete. Jeg husker at menn med hodeplagg, som jeg så i porten, ble bedt om å ta det av før de gikk inn. Uten hodeplagg og med lange bukser slapp jeg etter hvert inn. Nå, mange år senere, slår det meg hvor ulikt dette er i forhold til det jeg så i Familien Shtisel, og det fikk meg til å stille spørsmålet: Hvorfor krever Peterskirken bart hode, mens synagogen krever tildekket hode?
Og enda mer slående – det er for meg ganske utrolig at vi, på denne lille planeten vi kaller Jorden, kan ha to så vidt forskjellige meninger om et spørsmål som begge parter anser som høyst vesentlig. Når man vet at det visstnok finnes like mange planetlignende enheter i universet som det finnes sandkorn på Ipanema-stranden i Rio de Janeiro, kan man ikke la være å undre seg: Hvis det finnes tenkende vesener der ute – strides de også om slike ting?
Den kristne skikken – å ta av seg hatten
Den kristne praksisen med å ta av seg hatten eller annet hodeplagg i kirker har røtter både i antikken og i Bibelens tolkning. Apostelen Paulus skriver i 1. Korinterbrev 11,4–7 at en mann vanærer sitt hode hvis han ber eller profeterer med noe på hodet. Hodeplagget ble sett på som noe som kunne stå i veien for det direkte forholdet mellom Gud og mennesket. Å ta av hatten ble derfor et uttrykk for respekt, ærbødighet og åpenhet.
I middelalderens og renessansens Europa ble det etter hvert alminnelig skikk blant kristne menn å blottlegge hodet i kirken, og dette videreførte seg i kleskodene for kirkelige rom – spesielt i Peterskirken og andre katolske helligdommer. Kvinner, derimot, skulle lenge dekke håret som et tegn på ærbarhet og underordning, en skikk som gradvis ble tonet ned etter 1960-årene.
Den jødiske skikken – å dekke hodet
I jødedommen er det motsatt. Mannen skal dekke hodet, både ved bønn, bibelstudier og når han oppholder seg i synagogen. Den lille runde kalotten, kippa, er det mest kjente symbolet, men hatter og andre hodeplagg kan også brukes. Skikken er ikke direkte påbudt i Toraen, men stammer fra talmudiske og rabbinske fortolkninger.
Hodeplagget er et symbol på at det finnes noe «over» mennesket – Gud – og at mennesket aldri er helt uavhengig. Det er en visuell påminnelse om å vise ydmykhet for det guddommelige. Derfor vil en ortodoks jøde aldri be uten hodeplagg, og i mange miljøer bæres det også i dagliglivet.
To religioner, to uttrykk for respekt
Begge skikkene har altså det til felles at de handler om respekt for det hellige rom og for Gud – men de uttrykkes ulikt. Der hvor jødedommen fremhever dekning av hodet som et symbol på underkastelse og respekt, ser kristendommen i Paulus’ ånd det bare hodet som et uttrykk for ydmykhet.
Så min opplevelse som ungdom uten langbukse i Peterskirken var ikke unik. Den var del av en århundrelang tradisjon der det ytre, kropp og klær, skulle speile det indre – respekt for det hellige.
Ettertanke
Når jeg nå sitter i godstolen og titter hen på Familien Shtisel, slår det meg at det kanskje ikke er så avgjørende hva man gjør – om man dekker hodet eller avdekker det – men at man gjør det med ærbødighet. Uansett om man står i Peterskirken, i en synagoge i Jerusalem eller under en stjernehimmel et sted ute i universet blant planetene, er det kanskje følelsen av å stå overfor noe større enn seg selv som er det egentlige poenget.
Og hvem vet? Kanskje sitter det et annet sted i universet en skapning med hode eller antenner og grubler over akkurat det samme.
