Derimot: Det befolkningen trenger er lav fastpris på strøm. Politikerne tør ikke gi oss det fordi det bryter med EØS-avtalen. – Derimot
derimot.no:
Ikke Strømstøtte. Ikke Makspris. Men Fastpris!
Av Jan Christensen
Strøm er en viktig del av norsk infrastruktur. Våre husstander bruker mesteparten av strømmen til oppvarming og matlaging. For folk flest er det viktig med lave priser og sikker forsyning. Nærmere 90% av norsk strømproduksjon eies av det norske folk. Hvordan kan dette eierskapet forvaltes på beste måte? Gjennom at folkevalgte på riks- og lokalplan oppnevner «eksperter» til å finne gode løsninger? Sånn som det gjøres i dag: Ansiktsløse byråkrater i kraftselskapenes og nettselskapenes styrer som synes mest opptatt av overskudd framfor rimelige strømpriser?
Eller: Gjennom direkte politisk styring med krafta?
Formelen for størst mulig overskudd er velkjent: Eksporter mest mulig strøm til utlandet, håp på nok nedbør og mye vind når det røyner på, og la en spekulativ kraftbørs og et krafthungrig europeisk strømmarked bestemme prisene her hjemme! En sånn løsning betyr jo-jo-priser og usikkerhet.
Politisk styring derimot: Våre folkevalgte fastsetter selv prisen på strøm og nettleie, ikke selskapenes styrer. All strømeksport underlegges politisk kontroll.
Mens vi tidligere hadde et utall av mindre kommunale kraftselskaper, er de siste årene kjennetegnet av stadige sammenslåinger. Forretningsområdene strekker seg utover både kommunegrenser og fylkesgrenser.
Politisk styring i dagens situasjon, bør derfor bety at våre rikspolitikere på Stortinget bestemmer hva strømmen skal koste.
Denne prisen må omfatte hva du totalt må betale for kilowatt-timen. Det vil si for både strøm og nettleie.
Hva strømmen til enhver tid selges for på strømbørsen, blir da underordnet. Er strømbørs-prisen dyrere enn fastprisen, betaler staten mellomlegget. Er den lavere, går mellomlegget inn i statskassa.
En sånn ordning vil gjøre strømprisen til en valgkampsak.
Hvilke partier vil garantere strømprisen for den kommende valgperioden?
Hva skal strømmen koste? For eksempel for årene 2026-2030?
Pengene finnes. Bare i 2022 fikk staten over 60 milliarder kroner i økte strøminntekter. Under halvparten ble tilbakebetalt i form av strømstøtte.
At Stortinget binder opp bevilgninger for flere år framover, er ikke uvanlig.
Det såkalte «Nansen-programmet» til Ukraina er lovt 135 milliarder kroner fram til 2030.
I det såkalte «Forsvarsforliket» forplikter stortingspartiene seg til å bruke 1624 milliarder kroner på Forsvaret fram til 2036.
Foruten kravet om rimelige og forutsigbare strømpriser, er det viktig at folk flest skjønner sine strømregninger, og med enkle hjelpemidler kan kontrollere sitt forbruk.
Med egen måler til å avlese strømforbruk i sanntid – jamfør tidligere tiders analoge wattmetre – kan energisparing stimuleres. Dessverre virker sånt ikke å være i kraftselskapenes interesse. De bruker heller milliarder på tapsbringende batteri-, vindkraft- og hydrogenprosjekter.
Hva bør en sånn garantert alt-i -ett-pris ligge på for de kommende fire årene?
For normalforbruk bør prisen ta utgangspunktet i produksjonskostnadene pluss rimelig vedlikehold pluss kostnader ved modernisering/utbygging av mer vannkraft.
40-50 øre kilowatt-timen for både strøm og nettleie?
For forbruk utover «normalen», overforbruk/luksusforbruk, bør satsen være høyere. Dobling?
Det må også være aktuelt å dele landet inn i ulike prissoner. For eksempel: Billigere normalstrøm for å styrke distriktene – eller der det er kaldest.
Er det da bare å innføre en sånn fastprisordning?
Ja! Om de folkevalgte vil ta ansvar – ikke fortsette med å unndra seg ansvar.
Samtidig skal vi ikke glemme behovet for god navigering. Det er mange skjær i sjøen.
EØS-avtalen og ACER er farligst. Tør våre politikere å utfordre EU-systemet?
Å gi fastpris til husstandene strir neppe mot EØS-avtalen.
Å gi fastpris til næringslivet, spesielt eksportindustrien, er vanskeligere.
Her kan EU/ESA* hevde at vår industri får fordeler gjennom lave strømpriser. Subsidier strir mot EU-prinsippene om markedsøkonomi og såkalt like konkurransevilkår.
Selv om det kan være nødvendig for å hindre nedleggelser, utflytting og masseoppsigelser.
Hva gjør vi da?
Følger EU-landet Frankrikes eksempel, og lar nasjonale hensyn veie tyngst?
Men: Vi er ingen stormakt. Om fastprisen utvides til eksportindustrien, risikerer vi sanksjoner. Tør våre ledende politikere stå imot EU-byråkratiet? Jeg tviler.
Og vi EU/EØS-motstandere?
Bruker vi anledningen til å slå nok en spiker i EØS-kista?
Reiser vi – med stadig større tyngde – kravet om folkeavstemning om EØS: Likeverdig handelsavtale med EU, eller fortsatt EU-underkastelse gjennom EØS-avtalen? Dagens strømpriskrise må ikke bli en tapt mulighet!
Forsidebildet er KI-generert
