Derimot: Klima er påskuddet. Målet er penger. – Derimot
derimot.no:
Tiggerkonferansen i Baku:
Også Jens Stoltenberg: Det dreier seg ikke om klima, men om karre til seg penger
Det har i noen tiår nå pågått en religiøs vekkelse i verden. Som alltid før i historia er det den snart kommende flomkatastrofen vi skal reddes fra, men da må vi våkne, våkne! De utkalte går i spissen.
Som alltid før — katastrofene inntreffer ikke. Men det viktigste skjer likevel: Pengene i kisten klinger.
Det er ikke bare de utskjelte «populistiske høyreekstreme demagogene» som sier dette. Allerede i sjølbiografien sin fra 2016, Min historie, skriver Jens Stoltenberg om dette. Stoltenberg skriver rett ut at det dreier seg om et miljøindustrielt kompleks som «har én felles interesse: å få fellesskapet til å betale.»
Av Ove Bengt Berg
Redaktør Politikus
Det er i boka til Finn Olstad — Hvordan havnet vi her? — at Olstad kommer inn på Stoltenbergs synspunkter. Under kapitlet Kalde skyer skriver Olstad om de globale utopiene. Olstad tar utgangspunkt i Terje Tvedts analyse av det humanitær-politiske komplekset som har oppheva det flytende skillet mellom staten og de frivillige organisasjonene som blir betalt av staten i en elitesirkulasjon. «Disse nettverkene og personene har framstått som profesjonelle fortolkere overfor det norske folk, mens mediene har opptrådt som lojale propagandister og garantister», skriver Olstad.
Så fortsetter Olstad:
På tilsvarende måte har Jens Stoltenberg advart mot det han som statsminister opplevde som «et miljøindustrielt kompleks: et interessefellesskap mellom industri, næringsorganisasjoner og deler av miljøbevegelsen».
Med klimapolitikkens paradokser er det blitt et stadig mer synlig skille mellom miljlinteressene og de rene klimainteressene. Jeg vil heller snakke om et klimaindustrielt kompleks, som har vokst seg stadig sterkere og nå også har fått med seg deler av fagbevegelsen på laget, med visjoner om «grønn industri» og «grønne arbeidsplasser» blant annet knyttet til enorme prosjekter for flytende havvind. Som Stotenberg skrev: «De har én felles interesse: å få fellesskapet til å betale.»
Tiggerkonferansen i Baku
Og da er vi straks på plass på klimatoppmøtet i Baku. Trass i at det er gjort gode forsøk på skjule det: Oppgaven på årets toppmøte er ikke klima, men penger. Klimatoppmøtet er verdens største tiggekonferanse. Mange vil finne noe å peke på som «nok» en seier videre da utvalgte mennesker skal ta styringa over vær og klima.
Men tida for almisser er borte. De som har betalingsvillighet vil ikke lenger betale for Kina, India, Saudi-Arabia med flere velstående land, det vil si at land med betalingsvillighet vil ikke betale for at Kina med flere skal regnes som underutvikla land.
Senatet i USA har forlengst sagt nei til å fortsette å betale Kina for å danke ut USA. Heller ikke EU vil betale Kina lenger.
Når lommebøkene tømmes, blir det alltid spørsmål om hva de får for de penga de har igjen. Alle de titusener av milliarder av dollar som skulle gått til redusert CO2-utslipp, har ikke ført til noen reduksjon. Klimapenger er derfor bare tull, det ser de som disponerer den minkende pengesekken.
Grønt linjeskift
Krig viktigere
Entusiasmen for å fange CO2-molekyler synker dessuten. De grønne politikerne har gjennomført et politisk linjeskift, krig er viktigere enn CO2-fangst. De grønnes moralske fordømming i pengeinnkrevinga brukes nå til å finansiere kriger. Sånn enes de med Jens Stoltenberg.
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidefoto: KI-generert
