Derimot: Når mediehøvdinger i Norge blir bekymret. Men «demokratiet» leverer ikke det som loves, men noe annet. – Derimot
derimot.no:
Stanghelle røyklegger fra maktas tinder. «Demokratiet» leverer bare bestillinga fra de mektige.
I Aftenposten den 11.11.2024 bekymrer en av Norges mediehøvdinger, Harald Stanghelle, seg. Under tittelen «Demokratiske solnedgangstider» med at «Demokratiet er på vikende front.» Stanghelle er ikke opptatt av at «demokratiet» hans ikke «leverer» det det lover ved hvert valg, og i stedet leverer varer som velgerne ikke har spurt etter.
Innlegget er skrevet av Ove Bengt Berg og hentet fra Politikus
Stanghelle er bekymra fordi hans «Sannheten» ikke får nok gjennomslag. «Sannheten» er menneskehetens histories mest autoritære og undertrykkende begrep.
Allerede i 2016 oppsummerte Wolfgang Streeck protestene i Vesten mot det «demokratiet» serverer oss som «De utstøttes tilbakekomst». Øyvind Østerud kalte det tilsvarende i Norge for «en advarsel til de styrende».
Åtte år seinere ønsker mektige krefter i «demokratiets navn» i Tyskland å forby partiet til fler enn hver tredje velger.
Stanghelle ser med bekymring på at de «varene» hans «demokrati» «leverer», ikke får tilslutning verden over. Men vi er mange i verden som er glad for at«demokratiet» møter helt nødvendig motstand.
Stanghelle skriver:
Det er mange tråder som former en pil som peker i feil retning. Men aldri tidligere i menneskehetens historie har det eksistert et så effektivt lavterskelvåpen for propaganda, påvirkning, konspirasjonsteorier og dyrking av alternative virkeligheter.
Det er å snu det på hodet. Det avgjørende er at det aldri tidligere i historia har vært en mer ensretting fra dem som har den politiske, økonomiske og militære makta i Europa og USA. Den offentlige «samtalen» preges av nær totalitær ensretting der opposisjon ikke er et tema. I følge dem med makt finnes det verken legal eller legitim opposisjon. Enhver motforestilling møtes med uimotsigelig moralsk forakt og utstøting med hjelp av betydelige statlige midler inkludert statsfinansiert mediestøtte for ensretting. I hovedsak er situasjonen i dag at det er et samarbeid mellom dem makt og et ytterliggående aktivistisk sjikt. En allianse som nå møter motstand fra de som utgjør flere enn eliten og aktivistene.
Det er rett at også vi som er uenige med de statsfinansierte mediene har fått mulighet til å ytre oss gjennom «lavterskelvåpen» på tvers av ensrettinga i mediemonopolet med Aftenposten, Klassekampen, VG og NRK i spissen. Det som før blei værende rundt ølbordene blir nå spredd til flere hoder og lepper. Det er interessant at de styrende i Vesten ikke er i stand til å takle motstanden de møter fra lavterskelmotstanden.
Stanghelle skriver også:
I mer eller mindre robuste demokratier — som Ungarn, Polen, USA, Brasil, Israel, Tyrkia, kanskje også Italia — er det valgt ledere som drar samfunnet i autokratisk retning. Oppskriften er den samme over alt: kontroll over mediene, uthuling av rettsstaten og effektiv propaganda.
«Kontroll over mediene»
Stanghelle er helt sikkert fornøyd med norske medier. De mener det samme om de viktigste globale spørsmåla, om nødvendigheten for Norge å delta i USAs kriger, for Norge å være med i EU, nødvendigheten av å minske verdens fattigdom ved å hente dem til Norge og forsørge dem her og at tanken om at det bare er to kjønn nærmest er kriminell.
Mediene er samla mot frihet og debatt. All uenighet som i tiåra etter siste verdenskrig blei stempla som kommunistisk blir nå stempla som konspiratorisk.
Staten sørger med mediestøtte for at denne ensidigheten opprettholdes. Hvorfor er ikke Stanghelle fornøyd med denne mediekontrollen? Er det ikke den norske kontrollen det de autokratiske lederne drømmer om? I Tyskland — og i Danmark — gjør de mer enn å drømme. De kaster kritikerne av Israel i fengsel.
«Uthuling av rettsstaten»
Maktfordeling er i utgangspunktet noe fornuftig, men vanskelig å praktisere på demokratisk vis. «All makt i denne sal», det vi si den folkevalgte forsamlingas makt, parlamentarismen, er mest demokratisk. Å utnevne dommere som dømmer i samsvar med lovene og generell samfunnsoppfatning er demokratisk, men dommerne er da ikke uavhengige og sjølstendige, noe som egentlig er udemokratisk.
Gro Harlem Brundtland bøyde seg for kravet fra feministene om at hun også måtte utnevne kvinnelige høyesterettsdommere. Det blei tre kvinner etter det politiske kravet. Hvor mange snakka da om uthuling av rettsstaten? Hvorfor er det galt når Trump foreslår høyesterettsdommere som Senatet må godkjenne, men rett når statsministre som Gro Harlem Brundtland utnevner kvinnelige høyesterettsdommere etter politiske krav? Brundtland har jo, som Trump, fått dommere som hun vil; for Brundtland svært EU-underdanige.
Det er ingen prinsipiell forskjell på politiske krav til utnevning av høyesterettsdommere i Norge, i USA eller i Polen og Ungarn. Høyesterett i Norge fylles opp av lojale høyreorienterte jurister som omtolker og tilsidesetter Grunnlovens helt klare bestemmelse om at Norge ikke kan gi fra seg suvereniteten uten tre fjerdedels flertall i Stortinget.
Effektiv ensretta propaganda
Har Stanghelle noen gang kritisert det ensretta budskapet med kritikk av motstandere som konspiratorikere enten det gjelder krigsiveren, koronatiltak og klimatiltak som «det grønne skiftet»? Stanghelle slår fra maktas tinder nedover mot de nederste for «demokratiet».
Avviser maktkritikk
Stanghelle peker sjøl på mulige forklaringer på demokratiets synkende oppslutning:
«Økonomisk utenforskap, identitetskamper, innvandring og eliter uten øret til bakken er bare noen av dem.»
Og avviser disse nevnte innvendingene med:
«Men all konflikt rundt disse stridsspørsmålene forsterkes av de verktøyene vi bruker for å kommunisere.»
Det er uvisst hvilken forskning som Stanghelle legger til grunn for å skylde på «verktøyene for kommunikasjon». Uansett er hans påstand i realiteten sutring for at de autoritære «redaktørstyrte mediene» ikke lenger kan hindre at saker og innlegg de avviser «som saker som ikke passer», «har ikke nyhetens interesse» eller «diskusjonen er over» (NRKs klimaredaksjon/kringkastingssjefen).
Egentlig burde jo alle tilhengere av demokrati være glad for at flere stemmer kom til orde lettere. Men i stedet klager de som har makta at deres medie- og kommunikasjonsmonopol blir utfordra.
«Sannheten»
«Sannheten er i ferd med å miste sin særstatus», skriver Stanghelle. Særstatusen gikk nok tapt lenge før det. Ikke minst når paven gjorde forsøk på å hindre motforestillinger til Bibelens «sannhet» om at det er sola som går rundt jorda. Kjetterne, de som imøtegikk pavens «sannhet» om dette og annet bibelsprøyt, blei behandla med pinsler og død.
«Sannheten» er et tvers gjennom uvitenskapelig og autoritært undertrykkingsbegrep. Hva sannheten er, er det de mektige som bestemmer. Alle andre har feil. Det er nærmest ufattelig at Stanghelle kan skyve det autoritære begrepet «sannhet» foran seg for det styresettet han hyller som demokrati.
Sveriges Radio har som målsetting å fortelle «sannheten». Svenske journalister læres visst opp til det. NRK har som målsetting å propagandere for en økonomisk særinteresses «etablerte vitenskap» for kommende klimakatastrofer. (Alle katastrofene kommer alltid ti år fram i tid.) Statskanalen NRK har vedtatt at den skal være et propagandistisk talerør for den mektige statsfinansierte klimaindustrien. Det har NRK strengt regulert i en egen detaljert vedtatt «plattform» for journalistenes arbeid for denne ensidigheten. Har noe tidligere og nåværende kjent autoritært diktatur funnet det nødvendig å nærmest bokstavstyre sine statlige «kritiske» journalister?
Er det mer «sannhet» Stanghelle lurer på, så kan han jo spørre sin tidligere sjef i Aftenposten, redaktør Ole Mathismoen. Han er en sentral aktør i klimaindustrien med betydelig ensrettingsmakt i mediene.
«Samfunnets felles faktagrunnlag»
Når hadde et samfunn, eller ulike sosiale grupper, felles faktagrunnlag? De rike skattes ned i fattigdom er deres faktagrunnlag, og de lavtlønna holdes nede med lave lønninger er arbeidernes fakta. Felles faktagrunnlag? Definert av lederartikler i Aftenposten?
Hvorfor skal et samfunn ha «et felles faktagrunnlag»? Er det ikke en grunnleggende demokratisk verdi at det er en diskusjon om hva som er fakta? Har doktor Stockmann rett i at badevvanet er forurensa? Eller: Er Norge et reelt medlem av EU? Reelt det mest lojale og ukritisk underdanige? Er det i strid med «demokratiet» å si det? Fordi det er i strid med maktas felles faktagrunnlag?
I Norge er det med statspenger oppretta såkalte faktasjekker, en penere form for sensur enn i mer autoritære regimer. Faktisk.no kommenterer bare påstander som dem med makt misliker. Alt det vrøvlet som mediene har skrivi om valgkampen i USA, eller de ørten mislykte katastrofevarslene om klimakatastrofer tier Faktisk.no om. Sjølsagt. For faktisk.no sin oppgave er ikke å finne fakta, men delta i den politiske debatten under falsk kamuflasje.
Staten i Norge har også oppretta et eget statlig forskningstiltak som avslører dem som ikke er enig i den «demokratiske» politikken og karakteriserer dem som høyreekstreme. Der har (den tidligere?) lederen av forskningsenheten med statens skattepenger kommet fram til at «Det er en glidende skala fra Frp …til høyreradikale og åpenbart rasistiske og fascistiske (Jobbik, Daggry)». Hvordan forholder forskningsenheten seg til at Listhaug kan bli statsminister fra 2025? Organiserer væpna motstand fra skogen i Holmenkollåsen for «demokratiet»? Og hva mener Stanghelle om det?
Fylle fengslene for uønska ytringer
Stanghelle nevner ikke at vi nå i Norge med straffelovens § 183 kan fylle fengslene med begrunnelse som alt fra tåpelige til hjelpesløse uttalelser, riktignok også utvalgte ytringer som subjektivt kan omtales som hatefulle. Hvorfor er det en demokratisk kampsak, i tillegg til fjerning av uønska statuer, å fengsle folk for uakseptable ytringer? Merkelig er det at de som er prinsipielt mot fengselstraff for tradisjonell kriminalitet er de ivrigste for å fengsle folk for ytringer de ikke liker.
Hva leverer demokratiet?
Demokrati er bare et ord. Andre er opptatt av om vi har nok mat på bordet, om rentene øker boutgiftene og om det blir penger til ferie i år. Noen blir opprørte over trakasseringene fra MDG, SV og Rødt om at de fleste andre enn dem er rasister og for anklager som under Sovjetunionen på 1930-tallet om at vi lider av allverdens psykiske lidelser som ender på fobier.
Teoretiske spørsmål om styreform som ikke tar hensyn til hva styreformen leverer, er vel knapt nok interessant sjøl for «de spesielt interesserte»? Ikke kan demokratiet lenger levere en jernbane som fungerer, sjøl ikke hvor mange kringkastingssjefer som blir satt inn i ledelsen av norsk jernbanedrift. Heller ikke i Tyskland greier de lenger å drifte jernbanen. I Norge har «demokratiet» servert oss fallende realinntekt per innbygger med 0,5 prosent årlig i snitt fra 2007 til 2020. Hvem har valgt det utenom «demokratiet», Stanghelle?
Uten at det har vært mobilisert noen folkelig støtte for det, har «demokratiet» vedtatt at noen spekulanter i Europa skal bestemme prisen på strømmen vår. Uten noen folkeavstemning eller folkelige krav har vi fått en innvandring på 20 prosent som samtidig gir innvandrerne religiøse og samfunnsmessige og økonomiske særrettigheter.
«De fortrengtes tilbakekomst»
Knapt noe av politikken gjennomført i Vesten de siste tiåra er gjennomført etter politiske krav fra en organisert massebevegelse. Politikken i Vesten er pressa gjennom av en liten aktiv minoritet uten folkelige krav, men med medienes støtte. Og det har ikke vært grenser for hva de ulike minoritetene har fått gjennom. Stortinget har vedtatt at det ikke finnes grenser for antall kjønn og hva helsevesenet skal betale for å prøve skjære ut og operere inn nye kjønnsorgan etter krav fra forvirra barn.
Minoritenes suverene makt kan ikke holde i all evighet, det burde Stanghelle skjønne at innbyggerne ikke vil finne seg i. Og når overkjøring er praksis, så blir motstanden desto voldsommere. Rettferdigheten seirer alltid til slutt. Når galskapen er som verst, trengs det drastiske tiltak som Brexit og Trump. Wolfgang Streeck har skrivi om dette i artikkelen fra 2016 «De utstøttes tilbakekomst». Øyvind Østerud avslutta sin beskrivelse fra 2019 i talen «Europeisk krise, norsk skjelv» med «Et lite jordskjelv er en advarsel til de styrende». Som ikke blei tatt til følge.
Jon Naustdalslid har skrivi boka Klimatrusselen, Krise for demokratiet. Der skriver han han hvordan drømmen om Paradiset truer demokratiet med at drømmen om paradiset vil kreve en global despot. Hva mener Stanghelle om den trusselen?
Hvorfor bruker ikke Harald Stanghelle sitt stort sett gode navn og rykte til å slå et slag for mer demokrati framfor mindre? Å lytte mer til motstanden mot det stadig mer autoritære styresettet i Norge og i Vesten?
Stanghelle kunne spandert seg tid på å lese Finn Olstads bok Hvordan havnet vi her? Om hvordan utopiske og virkelighetsfjerne minoriteter uten folkelig støtte har fått pressa gjennom masse politikk som verken er rasjonell eller som det finnes penger til. Men viktigst: Det finnes ikke politisk oppslutning for elitens og de statsbetalte moralistiske aktivistenes felles politiske krav.
Men da måtte Stanghelle måtte regne med ikke så reint lite kjeft og moralsk utstøting. Alle de statsbetalte ikke-valgte politikerne ville ikke gitt seg uten bruk av alle sine statsfinansierte skjellsord og sine voldelige steiner, malingsspann og superlim.
Forsidebilde: Ove Bengt Berg/Politikus. Fra Tysklands høyeste tinder.
