Derimot: Hvorfor forstår en ikke det som ligger rett foran nesa? Trump-seieren er en protest mot globalisering og uhemmet innvandring. – Derimot
derimot.no:
av Øystein Steiro Sr:
Bernie og Mimir har skjønt det; Sylvi henger etter
Det nye First House-marinerte Frp og det nye krigs- og Nato-marinerte Rødt har mye grunnleggende politikk sammen. De deler begge aktivt det vestlige styringssjiktets avsky for den gjenvalgte presidenten Donald Trump. Hva er Frp og Rødt egentlig enige om da?
Dette tar Øystein Steiro Sr opp i denne artikkelen. Innlegget er henta fra hans hjemmeside Alternativt Forum, og det ble også lagt ut på Document.no 11.11.2024.
Politikus
North Carolina. Det vestlige demokratiet har forvitret. Det har utviklet seg en politisk elite nasjonalt og globalt, og på tvers av den tradisjonelle venstre- og høyreaksen. Den har klare autokratiske trekk.
Presidentvalget i USA avspeiler en bred folkelig protest mot den politiske elitens globaliserings- og innvandringspolitikk. Denne grasrotprotesten vokser seg stadig sterkere, ikke bare i USA, men i hele den vestlige verden, også i Norge.
Grasrota er i harnisk over en politikk som har ført til overføring både av politisk makt og statlige finanser, fra demokratisk valgte nasjonale beslutningsorgan til internasjonale konføderasjoner som EU og FN, ikke-valgte organisasjoner som EU-kommisjonen, IMF og Verdensbanken og til private fora som World Economic Forum og NGO-er som Gates og Clinton Foundation samt store internasjonale kapitalforvaltere som BlackRock, Vanguard og Fidelity.
Overføring av beslutningsmyndighet til overnasjonale organer, liberaliseringen av verdenshandelen, åpning av grensene for en massiv velferdsmigrasjon fra sør til nord samt en vedvarende amerikansk og vestlig støttet intervensjonisme i form av en «regelstyrt liberal verdensorden», som langt fra har vært regelstyrt, forklarer mye av den frustrasjonen som gjør seg gjeldende i de brede lag av befolkningen, hos dem som har måttet betale prisen for globaliseringspolitikken.
Den ultraliberalistiske handelspolitikken Vesten iverksatte i euforien som fulgte i kjølvannet etter Sovjetunionens kollaps i 1990, hovedsakelig tiltrukket av lavkostlandenes billige arbeidskraft, førte til avindustrialisering og overføring av store deler av industribasen fra USA og Europa til Kina og andre lavkostland. Det medførte økonomisk vekst i Kina og de øvrige BRICS-landene og billigere, men dårligere importprodukter til Vesten, samtidig som det innebar store omfordelingseffekter og voksende inntektsforskjeller i Vesten.
Ledsaget av en ultraliberal innvandringspolitikk og en innvandringsbølge med lavt utdannet arbeidskraft fra landene i sør uten sidestykke i historien, har det satt de vestlige landenes statsfinanser og den vestlige velferdsstaten under press. Det har forsterket omfordelingseffektene, til ulempe for arbeiderklassen, store deler av middelklassen og selvstendige i konkurranseutsatt sektor. Mange har ikke opplevd reallønnsvekst på over tretti år.
Den politiske eliten, ansatte i offentlig forvaltning, akademia og høyinntektsgruppene i skjermet sektor og kompetansekrevende virksomhet har imidlertid unngått de negative sidene ved denne utviklingen. De har nytt godt av vedvarende reallønnsvekst, jobbsikkerhet og har med solide forsikrings- og pensjonsordninger begrensede økonomiske bekymringer.
Til forskjell fra arbeiderklassen og store deler av middelklassen har de tilstrekkelig kjøpekraft til å motstå økonomisk press. Det så vi under covid-pandemien. De kunne i all makelighet jobbe hjemmefra samtidig som lønna fortsatte å komme inn. Det samme har vi sett med vedvarende prisstigning og høye renter siden. De er skjermet og derfor mindre opptatt av økonomi, og mer opptatt av liberal verdipolitikk og postmodernistisk woke– og identitetspolitikk.
Fange opp protestene
Men det er denne brede folkelige protesten fra arbeiderklassen og store deler av middelklassen, de som har måttet betale kostnadene for globaliserings-, innvandringspolitikken og de utallige krigene, Donald Trump har fanget opp.
Det er det få på venstresiden som har fått med seg. I USA bare Bernie Sanders (D), som omsider, og riktig nok etter valget, har uttalt at «det ikke er arbeiderklassen som har forlatt Det demokratiske partiet, men Det demokratiske partiet som har forlatt arbeiderklassen». Det har han helt rett i. Demokratene ivaretar ikke lenger arbeider- og middelklassens interesser.
Det er likedan få i Norge som skjønner hva som foregår i amerikansk politikk, hva som forklarer velgermassens endrede demografi og Trumps valgseier. Det er ikke rart med den propaganda- og narrativstyrte pressedekningen av det amerikanske presidentvalget som norsk presse og statskanalene NRK og TV 2 har stått for.
75 millioner idioter?
Det klare flertallet av amerikanske velgere, nesten 75 millioner, fremstilles som idioter som ikke vet sitt eget beste. Valgutfallet fremstilles som et resultat av høyrepopulisme og et skifte mot det ekstreme høyre. Trump brunbeises av norske politikere og norske avisredaksjoner som fascist. Det er en skam!
Bred folkelig reaksjon
Trumps klare valgseier representerer i realiteten en bred folkelig og fullt forståelig reaksjon mot den donorstyrte amerikanske politiske elitens globaliseringspolitikk. Det er akkurat de samme underliggende strukturelle forholdene og den samme frustrasjonen i velgermassen som forklarer Arbeiderpartiets tilbakegang og den økte oppslutningen om Fremskrittspartiet i Norge.
Mimir har skjønt det
Man kan si mye rart om Mimir Kristjánsson (Rødt), men han synes å være en av de få i Norge som har skjønt tegninga. Han uttaler til Aftenposten at «Vi må slutte å behandle folk som stemmer på FrP, eller Trump for den del, som romvesener eller en slags kjønnssykdom. Vi må heller forstå hva de er bekymret for.» Kristjánsson tror at mange i Norge er misfornøyde med den retningen landet går i.
Det han har helt rett i. Det paradoksale er at selv ledelsen i FrP, som har tatt aktivt avstand fra Donald Trump, ikke skjønner at partiets velgergrunnlag er akkurat det samme som Donald Trump har i USA, som AfD har i Tyskland, som Fratelli d’Italia i Italia, som Rassemblement National i Frankrike, VOX i Spania, PVV i Nederland, Frihetspartiet i Østerrike og Sverigedemokraterna i Sverige.
De er alle opptatt av det samme: De ønsker de selvoppnevnte og illojale politiske elitene dit pepperen gror. De vil ha demokratiet og det lokale selvstyret tilbake. De ønsker ikke politikere som skalter og valter med skattebetalernes penger til håpløse og destruktive klimatiltak eller til alle mulige «gode» formål over bistandsbudsjettet som kommer helt andre enn dem som har slitt for pengene til gode. De ønsker reindustrialisering og å få arbeidsplassene tilbake. De ønsker å stoppe velferdsinnvandringen og ivareta egen kulturell identitet.
De ønsker med andre ord å snu skuta 180 grader, slik Trump har lovet de amerikanske velgerne å gjøre. Så får vi se hvordan det går i USA. Og så får vi håpe at Norgesdemokratene og Konservativt vokser seg sterke nok til å holde FrP i ørene.
For i Frp synes den nåværende partiledelsen å ha tapt sin egen velgerbase av syne i den kortsiktige jakten på Høyre-velgere og det forlokkende baksetet i de sorte limousinene. FrP bør passe seg, og ikke gå i den samme fellen som Det demokratiske partiet i USA.
Mellomtitler satt inn av Politikus.
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidebildet er KI-generert
