Derimot: Omskrivingen av historien i vesten fortsetter. Nok en gang er befrierne av Auschwitz utestengt fra markeringen. – Derimot
derimot.no:
Hvorfor det er galt av Vesten å ekskludere Russland fra Auschwitz-minnesmerket.
Av Ian Proud
Det er nok en gang tid til å komme sammen og snakke sammen om fred og forsoning, uansett hvor vanskelig det må være.
Den 27. januar 2025, for tredje år på rad, er ikke Russland invitert til den årlige minnemarkeringen for frigjøringen at konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Dette er en beslutning av direktøren for leir-museet, Piotr Cywinski. Det skal være et signal som følger av utbruddet av krigen i Ukraina. I en større sammenheng passer det inn i den etablerte planen om å utelukke Russland fra den internasjonale scenen.
Akkurat denne spesielle fornærmelsen blir enda mer bemerkelsesverdig på grunn av Russlands rolle i frigjøringen av Auschwitz. Den 27.januar 1945 ankom Den Røde Hærs 332. geværkompani til nazistenes konsentrasjonsleir nær den polske byen Oswiecim, på tysk Auschwitz, Der fant de 7000 avmagrede fanger, for det meste middelaldrende voksne og barn som var for syke til å gå. Det var restene av de 1,3 millioner menneskene som hadde passert gjennom portene der, for aldri å komme tilbake.
1,1 millioner helt uskyldige menner – for det meste jøder – døde der. For det meste i gasskamrene. Dette er kanskje den mest avskyelige forbrytelsen mot menneskeheten som er begått i moderne historie. Enhver person som påstår han er diplomat bør arbeide natt og dag for å hindre muligheten av at et slikt folkemord, eller tap av liv, i en slik skala på grunn av krig, skal skje igjen. Det som skjedde var avskyelig.
Det er derfor ironisk, etter mitt syn, at en hendelse som minnemarkeringen i Auschwitz, som skal minne oss om prisen for et umenneskelig hat mot menneskeheten, får følger i en tid hvor det hersker krig. Og likevel har de vestlige maktene støttet Russlands eksklusjon fra minnemarkeringen i Auschwitz, som en protest mot krigen i Ukraina.
Og de, som med vitende og vilje holder krigen gående. Ikke bare viser det Vestens utrolige dobbeltmoral. Det stiller også spørsmål om hvor denne utelukkelses-politikken kommer fra, og om det er et utenrikspolitisk verktøy. Et slikt mål har aldri blitt tydelig artikulert, bak de rasende intensjonene de har, når de innfører uspesifiserte kostnader for Russland, tiltak som de vestlige lederne ikke en gang er enige om.
Men vil denne utestengelsen av Russland fra minneseremonien i Auschwitz forhindre flere tap av liv i Ukraina, etter hvert som krigen fortsetter?Nei.
Vil det hjelpe til å få slutt på konflikten eller begynnelsen på en prosess med fredssamtaler? Nei.
Vil det uroe Russlands lederskap og skape et politisk opprør som vil underminere Russlands evne til å kjempe? Nei.
Det har ingen utenrikspolitisk fordel å ekskludere Russland fra minnemarkeringen på denne måten. Krigsminner gir oss en sjanse til å reflektere over fortidens feilgrep, feilgrep som førte til den avskyelige ondskapen som fantes i nazistenes dødsleire. Og også hvor meningsløst det er å ofre millioner av soldater og sivile, som må dø på grunn av krig.
Heller bør krigsminnesmerker gi mulighet til at mennesker fra begge sider i en konflikt kan komme sammen i en ånd av fred og forsoning. Det kan gi en sjanse til å minnes, og å si: Aldri igjen.
Å ikke invitere Russland fjerner enhver mulighet til å diskutere de forferdelige tingene som skjer i dag og å si: Ikke mer slåssing. Å ekskludere Russland øker bare landets hat mot de vestlige maktene, som falskt klynger seg til vrangforestillingen at Ukraina en dag kan vinne over Russland. Det oppmuntrer bare Russland til å fortsette kampene. Dessverre har britisk diplomati vært fokusert på aktivt å utelukke Russland fra internasjonale hendelser helt siden 2014.
Denne diplomatiske utelukkelsen hindrer enhver mulighet til å få i gang en dialog med russiske ledere, det være seg i bilaterale møter, ved minnesmerke-tilstelninger, eller i multilaterale samlinger som FN. Det eneste unntaket er FNs sikkerhetsråd, der britiske og amerikanske representanter er tvunget til å sitte i samme rom som deres russiske motparter.
Når det gjelder markering av minnes-tilstelninger så har britiske og amerikanske representanter helt siden 2014 nektet å delta på Russlands feiring av fredsdagen i Moskva – årsdagen for slutten på Den Store Patriotiske Krigen (eller andre verdenskrig som vi kaller det i Vesten). I 2019 ble Russland utestengt fra feiringen av 75-årsminnet for Operasjon Overlord, også kjent som D-dagen for invasjonen av Normandie, med britiske. amerikanske, canadiske soldater.
Utestengelsen var etter britisk initiativ. Denne feiringen startet i Storbritannia 5. juni 2019, der tidligere dronning Elizabeth II deltok, og andre kongelige, statsoverhoder og regjeringer. Dette er nok enn ironi: Under fredssamtaler mellom Russland og Ukraina før 2022 var også 70-årsminnet for D-dagen i Frankrike et av temaene.
Men som kjent ble disse fredsforhandlingene brutt kort tid før krigen brøt ut. Dette kunne vært den beste muligheten til å oppmuntre både Russland og Ukraina til å løse uoverensstemmelser med forhandlinger. Dessverre ble jo dette franske og tyske initiativet underminert av USA og Storbritannia, med sanksjonspolitikk, og misligholdelsen av Minsk II-avtalen.
Dette førte jo til krigen.
Vestlige ledere løy seg imellom. Ingen må narres til å tro at at de ikke spilte en rolle i utbruddet av krigen i Ukraina. Diplomater bør arbeide for å hindre krig, ikke starte dem.
Da jeg reiste fra Russland og til England stanset jeg ved Auschwitz. Det ble en skremmende påminnelse om hvor dypt menneskelig ondskap kan nås i krigstid. Jeg har også besøkt Zmievskaya Balka ved Rostov ved Don, et holocaust-minnesmerke der nazistene skjøt og gasset 27 000 uskyldige sivile ved en ravine, i løpet av et år.
I dag fortsetter europeiske borgere sitt daglige liv.For det meste blir de spart for de opprivende følgene av krig. Det har USA og EU greid ved hermetisk å lukke grensene til Ukraina. Den blinde kanselleringen av Russland er mest av alt en bekreftelse på hatet mot landet, med hjelp fra tomhjernede teknokrater som lederen for Auschwitz-museet, Cywinski. Han følger bare den snerrende holdningen til de vestlige politikerne i Brüssel, London og Washington.
Likevel er leire som Auschwitz representant for det grunnleggende hatet mot «andre». Frigjørelsen av Auschwitz ble slutten på en avskyelig periode i historien som vi aldri må glemme. Ukrainas hat mot Russland vil ikke få slutt på krigen. Nå er det nok en gang tid til å komme sammen og snakke med hverandre, uansett hvor vanskelig det må være. Samtaler om fred og forsoning.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
