Isdekket på Grønland og Sydpolen vokser, mens isen på Nordpolen holder seg stabilt.
I 2021 hevdet forskere at smeltingen av Grønlands innlandsis var irreversibel, men nå ser vi altså vekst. Samme trend gjelder Sydpolen, der isen vokser både i masse og areal.
Du husker kanskje spådommene? I 2008 sa 300 klimaforskere at Nordpolen skulle være isfri innen 2015. I NRKs dokumentar «Ei iskald verd» vandret Sir David Attenborough på smeltende is, med tårer i øynene, og erklærte at isbjørnene var på randen av utryddelse og at global oppvarming var et ubestridelig faktum.
Men her er vi, ti år etterpå. Nordpolens is dekker midtsommers fortsatt 10 millioner kvadratkilometer, isbjørnbestanden er stabil, og klimaforskerne har nå flyttet Nordpolisens forsvinning helt frem til 2050. Så hva skjedde egentlig med klimamodellene og den ufeilbarlige klimaforskningen?
Avgiftenes helende kraft
Presteskapet i middelalderen påberopte seg evnen til å kunne styre klimaet. De krevde inn skatter og avgifter for å beskytte bøndene mot frost, tørke og flom. Slik tilranet de seg store rikdommer og landområder.
Også dagens politikere tror at de kan styre klimaet på jorden med skatter og avgifter. Derfor har de utstyrt seg med klimaforskere som de hevder har evnen til å se inn i fremtiden og fortelle oss hvor ille det kan bli dersom vi ikke betaler alle avgiftene.
Tvil som forbys
I over tretti år har klimaforskerne bommet med spådommene sine. Verken polene eller Grønlandsisen har smeltet som forutsagt, og den varslede dramatiske havstigningen har heller ikke funnet sted. Men hvorfor har klimavitenskapen feilet så grundig? Kan det være at CO2-hypotesen er feil? Men slike spørsmål er uakseptable i Norge, etter at Gro Harlem Brundtland erklærte debatten for «over» og at å tvile på CO2-hypotesen var «umoralsk».
I middelalderen var presteskapets ord lov, en hellig sannhet som ingen kunne utfordre. Opplysningstiden brøt denne makten ved å sette fornuft og vitenskap i høysetet, men i dag opplever vi et urovekkende tilbakeslag: Politikere og journalister forventer blind tro på klimaforskernes modeller, uavhengig av hvilke observasjoner vi måtte gjøre.
Dette minner litt om Sovjetunionen under Stalin, der Trofim Lysenkos pseudovitenskapelige genetikk ble opphøyet til en ufeilbarlig sannhet. Lysenko lovet raske landbruksfremskritt, men teoriene hans førte til mislykkede avlinger og hungersnød som krevde millioner av liv. Alt dette fordi Stalin hadde gjort tvil til en forbrytelse.
På samme måte ser vi i dag hvordan klimaforskningens modeller heves til dogme-nivå, og hvor selve livsgrunnlaget vårt, nemlig industri og matproduksjon, trues av ødeleggelse.
Politikere og journalister undertrykker kritiske røster og krever blind tro på spådommer som ikke holder mål. Denne koblingen er tydelig: Både i Stalins Sovjet og i dagens politikk settes ideologi over vitenskapelig åpenhet, og tvil behandles som kjetteri.
Når politikere og journalister hindrer en åpen debatt, undergraver de selve fundamentet til den vitenskapelige arbeidsmetode, hvor hypoteser fritt skal kunne utsettes for meningsbrytninger, observasjoner, tester og nye hypoteser – og hvor alt som skal til for å torpedere en hypotese er en annen hypotese med samme konsekvens.
Slik ødelegger de ikke bare vitenskapen, de ødelegger også samfunnets evne til å ta informerte valg, slik deres forgjengere gjorde under Middelalderens prestestyre og Sovjetunionens kommunisme, og hvor konsekvensene var fattigdom, ufrihet og nød.
Kommenter gjerne på avdekts Facebook eller X
avdekt.no har ikke reklameinntekter. Det er derfor til stor hjelp om du har kan Vippse noen kroner til 915 81 146
