Vestmaktene ville ikke gjennomføre inngåtte avtaler. Ble Russland presset inn i Ukraina-krigen.

Ukraina-konflikten

Hvorfor?

Hvorfor gjennomfører Russland en militæroperasjon i Ukraina? Dette er et spørsmål som hele verden nå stiller seg. Her vil jeg forklare det russiske synet, for det gjør ikke vestlige medier.

Av Thomas Röper (Anti-Spiegel)

Hvorfor? Dette spørsmålet hører man overalt. Vestens rapportering om begivenhetene er et lærebokeksempel i propaganda, mens informasjonsinnholdet i de utallige artiklene som har Ukraina som tema, er enda mindre enn vanlig. Artiklene er imidlertid fulle av dømmende formuleringer og følelsesvekkende historier som er egnet til å fyre opinionen ytterligere opp mot Russland. Det finnes for tiden nesten ikke artikler i mediene uten setninger som «Russland bombarderer lekeplasser», selv om man hverken kan vise til bilder eller annen dokumentasjon for påstandene.

Jeg vil her gjøre et forsøk på igjen å bringe objektivitet inn i diskusjonen, for også hos meg har evnen til analytisk tenkning i noen dager vært fraværende den siste uken. (Artikkelen er skrevet den 28.februar, o.a.). Jeg vil her vise hvorfor den russiske regjeringen var av den mening at den ikke hadde noe annet valg enn å gjennomføre en militæroperasjon i Ukraina. Du behøver ikke å være enig i dette, men det er viktig i det minste å forstå den andre sidens standpunkter når man skal løse et problem.

Og at det her finnes et problem, er noe som alle er enige om.

NATO i Ukraina

At NATO for lengst har etablert militærbaser i Ukraina, er noe som det ikke rapporteres om i Vesten. Det har riktignok iblant blitt rapportert om det, men de vestlige mediene har da brukt NATOs formuleringer og omtalt dette som «treningsoppdrag». Dette høres jo temmelig harmløst ut, men under dekke av slike treningsoppdrag har tusenvis av NATO-soldater vært stasjonert i Ukraina, noe som forresten også er i strid med Minsk-avtalen, for i den ble man i punkt 10 uttrykkelig enig om at «alle utenlandske bevæpnede formasjoner, all militærteknologi og også alle leiesoldater skal trekkes ut av Ukrainas territorium».

Russland har i flere år ikke lagt skjul på at landet ikke kan akseptere at Ukraina blir medlem av NATO. Og det er ikke vanskelig å forstå grunnen til dette, for hvis amerikanske (atom-)missiler blir utplassert i Ukraina, vil disse kunne nå Moskva i løpet av bare noen få minutter. Jeg minner om: Under Cuba-krisen risikerte USA en atomkrig da sovjetiske atomraketter hadde blitt utplassert på Cuba. Hvorfor viser ikke USA noen forståelse for Russlands bekymringer når de i en tilsvarende situasjon til og med var villig til å risikere en atomkrig?

Sikkerhetsgarantier

Russland har i det siste året stadig oftere snakket om sine «røde linjer», og en av dem er at Ukraina ikke blir medlem av NATO, og at heller ikke noe annet påskudd blir brukt til å utplassere NATO-tropper eller amerikanske fly og missiler i landet. Det gav Russland stadig oftere og tydeligere uttrykk for i slutten av 2021. Til tross for det gikk det ikke én måned uten at det var NATO-manøvrer i Ukraina. De russiske oppfordringene om å avstå fra å gjøre disse tingene ble mot slutten av året stadig hyppigere og mer presserende, og jeg rapporterte om mange av dem, som for eksempel om Putins uttalelser om røde linjer på investorkonferansen «Russia calling» eller hans tale i utenriksdepartementet  eller Putins tale ved akkrediteringen av nye utenlandske ambassadører, hvor han krevde sikkerhetsgarantier. Det er bare noen få eksempler. Hvis du klikker deg igjennom Anti-Spiegel artiklene fra månedene oktober, november og desember i 2021, finner du mange flere. Og jeg har ikke vært i nærheten av å rapportere om alt, det har jeg ingen mulighet til i min én-manns-bedrift.

Nøyaktig hva det var som var årsaken til denne ekstreme hyppigheten av russiske erklæringer, altså hva som skjedde bak kulissene, kan vi bare gjette om. Men det er grunn til å tro at det USA-ledede NATO hadde begynt å utplassere teknologi eller å forberede en slik utplassering eller på andre måter å foreta seg ting i Ukraina, som var uakseptable for Russland.

Den 13.desember hadde USAs president Biden og den russiske presidenten Putin et videotoppmøte. I pressemeldingen fra Kreml kunne man lese:

«Joseph Biden understreket på sin side at de russiske troppebevegelsene i nærheten av den ukrainske grensen var av en angivelig «truende» karakter, og skisserte mulige sanksjoner som USA og dette landets allierte ville kunne komme til å iverksette om situasjonen eskalerte ytterligere. Vladimir Putin understreket i sitt svar at det ikke er riktig å gi Russland ansvaret for dette da NATOs forsøk på å utnytte ukrainsk territorium til å bygge ut militær kapasitet nær våre grenser, representerer en stor fare. Russland er derfor veldig opptatt av å få sikre, rettslig forpliktende garantier for å forhindre at NATO utvides mot øst, og at offensive våpensystemer utplasseres i Russlands naboland. Statssjefene ble enige om å la sine representanter gjennomføre substansielle konsultasjoner om disse sensitive spørsmålene.»

Med det vi vet i dag, er det ikke vanskelig å gjette hva som var temaet for samtalen: Putin gjorde det klart for Biden at USAs og NATOs virksomhet i Ukraina var uakseptabel for Russland. Russland handlet så raskt. Hvor alvorlig Russland anså situasjonen for å være, viser følgende faktum: For første gang i historien offentliggjorde en regjering alle detaljene i forhandlingene. Normalt er slik informasjon bare tilgjengelig bak lukkede dører.

Russland oversendte USA og NATO i midten av desember avtaletekster med sine forslag til gjensidige sikkerhetsgarantier og offentliggjorde disse tekstene få dager senere. Noe slikt har aldri tidligere skjedd.

Løgn og bedrag

En erfaring fra oktober/november 2021 kan muligens være grunnen til dette. Den gang krevde Tyskland og Frankrike offentlig et møte i Normandie-format om Ukraina, men i den diplomatiske korrespondansen med den russiske utenriksministeren Lavrov avslo de for første gang selv å forholde seg til Minsk-avtalen. Lavrov så da ingen grunn til å delta i et møte for å diskutere gjennomføringen av Minsk-avtalen når motparten åpent hadde erklært at den ikke lenger ønsket å etterleve denne avtalen.

Tysklands og Frankrikes utenriksministre møtte pressen, og kunngjorde at Russland nektet å gjennomføre samtaler om Minsk-avtalen. Lavrov offentliggjorde da den diplomatiske korrespondansen, og viste en hel verden hvem det her var som løy, og som ikke ønsket å etterleve Minsk-avtalen, detaljene finner du her.

For ikke å gi Vesten flere muligheter til på denne måten å stille Russland i et dårlig lys førte Russland forhandlingene så å si offentlig, og det første Russland gjorde var da å offentliggjøre forslagene sine. Da USA og NATO endelig svarte i slutten av januar, ble disse svarene gjort tilgjengelig for den spanske avisen El Pais (Avisen sier at den ikke har fått svarene fra Russland), slik at også svarene fra USA og NATO ble offentliggjort.

Nå er det riktignok slik at de vestlige mediene har fortiet mye av dette, men i det minste var alle lands regjeringer informert om det som hadde skjedd.

Uthaling av tiden?

USA gikk i sitt svar ikke inn på de grunnleggende spørsmålene som gjør Russland så bekymret. Russland offentliggjorde også svaret sitt på de offisielle reaksjonene som USA og NATO hadde sendt. I Russland ble Putin i mellomtiden stadig vekk sitert på at man i Moskva spør seg om USA overhodet ønsker seriøse forhandlinger, eller om de bare prøver å hale ut tiden.

Det kan se ut til – og det er naturligvis bare noe jeg tror, men det finnes mer enn nok sterke indisier for det – at NATO eller USA har gjort eller forberedt noe i Ukraina, som har gjort Putin veldig bekymret. Det er grunnen til at han i alle offentlige uttalelser siden rundt november 2021 har krevd at USA «nå straks» må gi Russland sikkerhetsgarantier. Og da forhandlingene endelig hadde begynt, og det viste seg at USA trengte mer enn en måned for å formulere et svar, stilte man seg i Moskva spørsmålet om USA prøvde å hale ut tiden.

Et eller annet gjorde at russerne plutselig fikk det veldig travelt. Hva det var, vil vi vel først få vite i en mer eller mindre fjern framtid.

Ignorerte bekymringer

Jeg vil gjøre det helt klart: Man behøver ikke å være enig i den russiske posisjonen, man trenger heller ikke å ha noen forståelse for at russerne har følt seg truet av hendelsene i Ukraina. Men det er et ubestridelig faktum at mange russere nå er svært bekymret.

Og det er nå det det handler om i internasjonal politikk, akkurat som i privatlivet: Man vil ikke være i stand til å løse problemer før man tar andres bekymringer på alvor. Hvis man ignorerer motpartens bekymringer, er det ikke til å unngå at konflikten eskalerer. I internasjonal politikk har jo det ført til kriger. Og det er også åpenbart grunnen til denne krigen.

Nøyaktig hva det var som foregikk i Ukraina, og som gjorde russerne så bekymret, vet vi ikke (ennå). Men i Moskva må de ha blitt så skremt at de anså en militær intervensjon som det minste ondet.

Sovjetisk tenkemåte

For å forstå hvor vanskelig det må ha vært for den russiske regjeringen å gå til dette skrittet, vil jeg forklare noe som ethvert menneske som kjenner Russland, anser som en selvfølge: Russere som vokste opp og ble formet i Sovjetunionen, regner ukrainere og russere for å være ett folk. At ukrainere og russere skal skyte på hverandre, er for mennesker med sovjetisk bakgrunn akkurat like vanskelig å forestille seg som det er for tyskere at personer fra Hamburg og personer fra München skulle føre krig mot hverandre.

Putin er nå en gang et menneske med sovjetisk bakgrunn, og selv om de vestlige mediene ønsker å framstille han som en ny Hitler, er forestillingen om at ukrainere og russere skal skyte på hverandre for et menneske som Putin med sovjetisk bakgrunn helt absurd. I Donbass har dette riktignok pågått i åtte år, men det forandrer ikke saken.

Jeg rapporterte om at Putin, da han i sin tale anerkjente republikkene i Donbass, var så emosjonell som jeg aldri hadde sett ham før. Og jeg har i forbindelse med arbeidet med min bok om Putin og på Anti-Spiegel sannsynligvis fulgt med på alle Putins offentlige opptredener de siste årene. Under sin tale på mandag i forrige uke var Putin forbannet, det var lett å se.

Antagelig var han allerede da klar over at en militær aksjon fra hans synspunkt var uunngåelig eller i det minste svært sannsynlig.

Naturligvis må enhver på basis av sine egne moralske standarder avgjøre om militæraksjonen i Ukraina kan forsvares eller ikke. Jeg har selv så avgjort visse problemer med det, men jeg vet heller ikke hvilket annet valg Putin hadde. NATO, som offisielt har en fiendtlig innstilling til Russland, var jo i ferd med å ta over Ukraina militært. NATO hadde avslått å føre samtaler om dette, selv om Russland hadde vist tydelig at en rød linje nettopp hadde blitt overskredet, og selv om Russland allerede stod med ryggen mot veggen, og ikke kunne ta noen flere skritt tilbake når amerikanske missiler skulle utplasseres i Ukraina.

Halshuggingsangrepet

I Russland blir det hevdet at den russiske aksjonen i Ukraina var den eneste måten å forhindre en stor krig på – den tredje verdenskrig. Det kan man oppfatte som russisk propaganda, men det er da to kjensgjerninger som man først må ta innover seg.

For det første er det såkalte kjernefysiske halshuggingsangrepet en del av USAs strategi. Denne strategien går ut på at et kjernefysisk førsteslagsangrep som gjennomføres raskt og overraskende mot de russiske kommandosentrene og atomvåpnene, vil ødelegge størstedelen av Russlands potensial. Resten vil kunne avskjæres, og bare noen få av de atommissilene som vil bli skutt ut i Russlands motangrep, vil komme igjennom.

Og da de antagelig ville slå ned i Europa og ikke i USA, er denne strategien for mange hauker i Washington en mulighet som de ofte åpent diskuterer. I Washington er det ganske mange som mener at en atomkrig kan vinnes om man bare slår til raskt nok. For at det skal kunne skje, må de amerikanske atommissilene plasseres så nær de russiske grensene som mulig, altså for eksempel i Ukraina.

For det andre er USA den eneste atommakten i verden som i sin militærdoktrine ikke uttrykkelig utelukker et kjernefysisk førsteslagsangrep. Ifølge Kinas og Russlands militærdoktriner vil disse landene bare ta i bruk kjernefysiske våpen om de selv blir angrepet, eller om de blir utsatt for en eksistensiell trussel. USA derimot utelukker ikke å gjennomføre et kjernefysisk overraskelsesangrep mot et annet land. Dette er nedfelt i den amerikanske militærdoktrinens dokumenter og blir heller ikke bestridt.

Når man vet dette, er det lettere å forstå hvorfor man er så bekymret i Russland. Amerikanske atomvåpen i Ukraina, framfor alt når USA snart vil ha sine egne kjernefysiske missiler, vil muliggjøre et kjernefysisk halshuggingsangrep da Russlands varslingstid ville falle til under fire minutter. For ikke å snakke om faren for at en misforståelse vil føre til krig, noe som f.eks. kan skje ved at et radarsignal mistolkes dithen at et missil har blitt avfyrt, og man ikke har tid til å sjekke om dette er riktig eller ikke.

Krig for å forhindre en atomkrig?

Det står enhver fritt å regne NATO for en forsvarsallianse og USAs regjering for å være fredspolitikernes høye beskytter, men at det her har blitt skapt en (for min del, gjerne bare potensiell) eksistensiell trussel mot Russland, er noe som ingen på alvor kan benekte. Ville kanskje USA tillate at et land som USA anser som sin fiende, og som også åpent sier det i sine regjeringsdokumenter, utplasserer atomvåpen som kan nå Washington, New York eller San Francisco i løpet av bare fire minutter?

Man behøver ikke å være enig i den russiske uttalelsen om man at ikke hadde noe annet valg enn å innlede en militæraksjon for å eliminere denne trusselen, men det er nødvendig å forstå at den ikke kan avfeies helt. 

USA og NATO har kategorisk avvist bare det å forhandle om spørsmålet om NATO-medlemskap eller stasjonering av NATO-tropper i Ukraina innenfor rammene av bilaterale avtaler. De har tvert imot allerede begynt å etablere baser i Ukraina, å utstasjonere soldater der og ombygd militærflyplasser og andre militære anlegg slik at de holder NATO-standard.

Min fasit

Jeg var glad for at Donbass-republikkene ble anerkjent, for jeg har venner der, og gledet meg over at jeg kunne ha et berettiget håp om at krigen, som har pågått i åtte år, nå ville være over da jeg tenkte at Ukraina ikke ville risikere noen krig med Russland. Jeg var – som også de fleste andre – veldig følelsesmessig påvirket. Hvis man – som jeg – var emosjonell fordi man gledet seg over anerkjennelsen av Donbass-republikkene, eller om man ergret seg over den, er likegyldig. De aller fleste mennesker som bare er litt politisk interessert, var for en uke siden sterkt følelsesmessig påvirket og fiksert på Donbass.

Og da Russland så på torsdag innledet sin militæroperasjon, da Kievs beskytning av Donbass etter anerkjennelsen økte istedenfor å avta, da virkelig kokte følelsene.

Jeg tenker at det var (og er) slik for de fleste mennesker at de i kjølvannet av denne sterke følelsesmessige opplevelsen koblet ut den analytiske delen av hjernen. For meg var det iallfall tilfellet, og først i helgen begynte det å bli klart for meg at det antagelig ikke handler om Donbass. Det var sikkert en positiv bieffekt for Putin og den russiske regjeringen å få avsluttet krigen, og at Kiev nektet å etterleve Minsk-avtalen og isteden hadde samlet massive troppekonsentrasjoner i Donbass, var sikkert ikke uviktig.

Men det var heller ikke egentlig noe nytt, og det har vi jo i de åtte siste årene ofte sett uten at Russland av den grunn har grepet inn militært. Derfor går jeg ut ifra at hovedgrunnen til Russlands handlemåte har med USAs og NATOs aktiviteter å gjøre. I Ukraina var det noe som hadde skjedd, som hadde skapt en helt ny situasjon, og som hadde satt Russland under press – de måtte forhindre dette, ellers ville de ikke være i stand til å forsvare seg mot en eksistensiell trussel mot sitt land. Vi vet i dag ikke hva som skjedde, men jeg antar at det ikke vil ta så altfor lang tid før Russland sier noe om det.

Den krigen som vi nå ser, kunne ha vært unngått om USA for det første hadde sluttet å involvere seg militært i Ukraina, og for det andre hadde brukt sin innflytelse til å få Kiev til å avslutte beskytningen av Donbass.

Russland visste at landet kom til å bli rammet av ødeleggende sanksjoner etter anerkjenningen av Donbass – og framfor alt etter sin militære intervensjon i Ukraina. At Russland til tross for det valgte å gå til dette skrittet, selv om landet (bortsett fra Donbass) ikke har noe å tjene på det, men at det nødvendigvis vil føre til store økonomiske tap, viser igjen at Russland er av den mening at landet bare på denne måten vil kunne forhindre noe som er langt verre.

Man kan anklage Putin og Russland for mye, men Putin og hans rådgivere er ikke dumme. Det største landet i verden vil vel neppe føre en krig bare for å erobre et par ekstra kvadratkilometer med land og å få det under sin kontroll, som det da også vil koste mye penger å bygge opp igjen. Kriger har alltid blitt og blir fortsatt ført for å oppnå konkrete mål, for å oppnå en gevinst. Men Russland kan ikke oppnå noe i Ukraina, som på noen måte vil kunne kompensere for de kommende sanksjonene.

Derfor er jeg kommet til den konklusjon at Putin ved å gripe inn militært ville forhindre noe som var langt verre enn de kommende sanksjonene. Sanksjonene kan føre til at alle (økonomiske) bånd til Vesten blir kuttet helt, det kan ikke utelukkes. Russland tok likevel denne risikoen.

Man kan være enig i det eller ikke, men for meg synes det som om man i Russland faktisk tror at man ved en militær intervensjon kan forhindre en tredje verdenskrig, som vil være en reell trussel om amerikanske missiler blir utplassert i Ukraina. Vesten kunne ha forhindret denne krigen om den hadde tatt Russlands ofte og åpent uttrykte bekymringer på alvor. Det endrer ikke det faktum at det var Russland som marsjerte over den ukrainske grensen og ikke omvendt. Men om Vesten hadde vært interessert i fred, kunne dette ha vært forhindret med noen små innrømmelser.

Jo mer jeg tenker over alt dette, desto mer kommer jeg til den konklusjon at Russland nok kan ha rett. Og jeg kan ikke se hvordan Russland kunne ha forhindret NATOs og USAs militære inkludering av Ukraina og en utplassering av amerikanske missiler uten å gripe inn militært. Vesten ønsket jo ikke å diskutere saken.

Når man også tar med i betraktningen at den ukrainske presidenten Selensky den 19.februar på sikkerhetskonferansen i München åpent truet med at Ukraina skulle skaffe seg atomvåpen, og at Putin deretter direkte anerkjente republikkene i Donbass den 21.februar og innledet den militære operasjonen den 24.februar, blir tidssammenhengen mellom disse hendelsene åpenbar. Det er ingen grunn til å tro at den russiske militæroperasjonen og framfor alt datoen da den begynte, hadde blitt planlagt lang tid i forveien, for i Ukraina er grunnen i ferd med å tine, noe som på grunn av gjørmen nå gjør en militæroperasjon vanskeligere å gjennomføre enn på noe annet tidspunkt.

Et eller annet – kanskje Selenskys kunngjøringer i München eller lasten til et eller annet transportfly som flyr våpen inn i Ukraina – sørget for at Putin bestemte seg for å gå til aksjon på det fra et militært synspunkt minst gunstige tidspunktet. Men det ser ikke ut til å være planlagt, for da hadde Russland gått til aksjon tidligere da alt fortsatt var tilfrosset, eller ventet en til to måneder til gjørmeperioden var over.

Det gjorde ikke Russland, noe som også er et tegn på at det var noe som skjedde, som gjorde at Putin vurderte det slik at han var tvunget til å ta en rask avgjørelse.

Oversatt av Rune G.

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

Forsidebilde: Renee Fisher

https://www.anti-spiegel.ru/2022/warum/

Post Views: 90

Les artikkelen direkte på derimot.no