USAs krig mot Japan: Her er mange ubesvarte spørsmål.

Derimot.no

USAs militære ødela 66 japanske byer før de planla å slette ut det samme antallet sovjetiske byer.

Av Shane Quinn

Ikke glem:
Hiroshima 6. august 1945

Nagasaki 9. august 1945.

Betimelig historisk analyse: Denne artikkelen ble først publisert i juni 2019.

Etter et atombombeangrep er det ikke mye igjen av byen.

Omfanget av ødeleggelsene påført Japan av det amerikanske militæret under andre verdenskrig er stort sett ikke kjent, ikke en gang i dag.

Som hevn for angrepet mot Pearl Harbor, som drepte neste 2500 amerikanere, begynte fly fra USA å slippe bomber over Japan om ettermiddagen den 18. april 1942.

De angrep hovedstaden Tokyo, og i tillegg fem andre store byer, Yokohama, Osaka, Nagoya, Kobe og Yokosuka.

Flyene som deltok i dette åpnings-angrepet over japansk territorium var beskjedne 16 B-25 middelstore bombefly som drepte rundt 50 japanesere. Dessuten førte det til svært liten skade.

Allikevel representerte angrepene et ubehag for lederne i Tokyo, og de kom som et kraftig psykologisk slag på japansk tankesett.

Ekstra salt i såret må det ha vært at ikke ett av de amerikanske B-25-flyene ble skutt ned.  Og dette var et tegn på det som skulle komme.

Etter hvert som månedene gikk, økte ødeleggelsene mangfoldig. Når vi kommer til juli 1945 har 66 japanske byer blitt utslettet av USAs Army Air Force. De brukte brannbomber under angrepene. Disse ble først og fremst sluppet ned av de nye B-29 – firemaskiners tunge bombeflyene.

Boeing B-29 Superfortress – Wikipedia
B-29 Superfortress

Antallet japanske byer som ble ødelagt var nøyaktig det samme antallet Pentagon hadde planlagt før de avsluttet planene.

I midten av september var det det samme antallet de hadde planer om å fjerne i Sovjet-Unionen.

Så 66 sovjetiske byer var øremerket til å bli utslettet – med 204 atombomber – mindre enn to uker etter at de japanske representantene hadde undertegnet overgivelses-vilkårene den 2. september 1945 – det som betegnet slutten på den andre verdenskrigen.

Om vi ser på forslaget om å bruke atomvåpen mot Japan, avslørte general George Marshall, USA Army Chief of Staff i 1954:

«Den opprinnelige planen for invasjonen av Japan var at vi ønsket å bruke ni atombomber i tre forskjellige angrep».

Men i tiden like før Hiroshima hadde Pentagon mindre enn et halvt dusin atombomber,

Verdens første atomangrep fant sted kl 8.15 lokal tid i Hiroshima, den 6. august 1945. Det var en 15 kilotonns bombe som falt gjennom luften etter at den var sluppet fra et B-29-fly. Etter at den hadde falt 44 sekunder detonerte atombomben «Little Boy» direkte over Shima Hospital i Hiroshimas bysenter. 

Fat man.jpg
Bomben “Fat man”. (tjukken)

Den omjorde øyeblikkelig til aske alle leger, sykepleiere og pasienter.

Det omkringliggende landskapet, dusinvis av flere sykehus, skoler og historiske bygninger ble jevnet med jorden. Titusener ble drept øyeblikkelig da bakketemperaturen øyeblikkelig steg til mellom 3000 og 4000 grader. Av de som oppholdt seg innen to kilometer fra bombenedslaget ville 12 000 være døde før det var gått ett år (10. august 1946).

Videre ble tusener også drept av giften fra den radioaktive strålingen og av alvorlige brannskader. Det skjedde også med de som hadde vært hundrevis av meter utenfor sirkelen på to kilometer. Flertallet av de døde og døende var sivile. Menn som var for syke eller for gamle til å tjene å de væpnede styrkene. Sammen med dem et stort antall kvinner og barn.

Hiroshimas viktigt våpen- og produksjons-komplekser som lå spredt langs utkanten av byen var helt uskadet. Disse fabrikkene sto for 74 % av byens totale industriproduksjon. Uskadet var også Hiroshimas viktige havn og militære sted for ombordstigning ved Ota Delta. Nesten 95 % av Hiroshimas fabrikkarbeidere ble uskadde under eksplosjonen.

Da han fikk høre om atomangrepet noen timer senere hyllet president Harry Truman det som «det største som har hendt i historien», og «en overveldende suksess».

Tre dager senere, den 9. august, ble Nagasaki angrepet kl. 11.02 lokal tid med en mer sofistikert 21 tonns bombe.  Den ble sluppet over byens undervisnings, kulturelle og religiøse senter. Som i Hiroshima ble mesteparten av byens krigsindustrier uskadet.

«Fat Man»bomben drepte ytterligere titusener i Nagasaki, inkludert mange hundre skolebarn. Dessuten ødela den byen viktigste sykehus, katedraler, templer og skoler. Helsesentre i både Hiroshima og Nagasaki ble utslettet. Dette økte antall døde betydelig. 

Ser vi på Washingtons støtte for atomangrepet var vestlige medier nesten uten unntak positive. Av 595 ledere som omhandler atom-eksplosjonen fra tidlig august til sent i desember 1945, så er det mindre enn 2 % som var mot angrepet som kunne drepe mer enn 200 000 mennesker.

Den virkelige grunnen til at Amerika brukte atomvåpen mot Japan. Det var ikke for å få slutt på krigen, heller ikke å spare liv.

Pressen støttet også bestemt brannbombingen både i Tyskland og mot de japanske byene. Faktisk hadde de «krevet mer bombing mot sivile mål», de gikk så langt at de kritiserte bombing av militære og industrielle soner.

Slik ser brennende høstløv ut.

New York Times sitt magasin lovpriste utslettelsen av Tokyo, som etterlot rundt 100 000 døde. De skriver» Det er som en drøm blir sann…vi er skikkelig tent, japanske byer vil brenne som høstløv».

Ellers sto Japans hardhjertede militarister fast på å kjempe til siste mann. Men deres ledere ble tvunget til å kunngjøre overgivelse den 15. august 1945. Da hadde amerikanerne truet med nok et atomangrep. General Leslie Grove som dirigerte Amerikas a-bombe-prosjekt, informerte general Marshall den 10. august 1945 at nok et Nagasakitype plutonium-våpen  kunne være «klart til bruk etter den 24.august 1945».

Sovjet-unionens krigserklæring mot Japan om kvelden 8. august 1945 influerte også på Tokyos kapitulasjon. De følgende dagene kuttet Den Røde Hær opp Japans elitestyrker i Manchuria som en varm kniv i smør.

En annen faktor var den amerikanske garantien fra 11. august 1945, at keiser Hirohito – som i Japan ble sett på som en guddom – kunne fortsette i sin rolle også etter overgivelsen. Men han skulle ikke ha noen reell makt.

Like etter at det første atomangrepet anslo Japans Chief Cabinet Secretary Hisatsune Sakomizu at landet kunne holde ut i minst to måneder til – til oktober 1945. Japan hadde lenge vært slått både i luften og på sjøen, og landets import av råolje, gummi og jernmalm hadde sluttet å eksistere. Japanske styrker ble drevet ut av Burma og fra områdene i Stillehavet.

I tillegg så hadde admiralene Chester Nimitz (Pacific Fleet Commander) og William Leahy (Trumans chief of Staff) innført en lammende blokade av Japan til sjøs. Dette samtidig med konvensjonelle luftangrep håpet de på en overgivelse innen få uker, slik at en land-invasjon fra USAs side eller nok et atomangrep ville være unødvendig.

Atombombene var i realiteten et advarende signal til Sovjet-Unionen, Amerikas nye og langsiktige fiende slik general Groves hadde fremhevet i mars 1944. Gjennom vanlig bombing og dermed ødeleggelsen av dusinvis av Japans større byområder var  det hele overvåket av generalmajor Curtis LeMay, som gjennomførte det med stadig mer morderisk taktikk.

Curtis LeMay – Wikipedia
Curtis LeMay

Men man må også huske at den japanske hæren og deres ledelse var svært sadistiske og brutale. De begikk grusomheter til og med før den andre verdenskrigen. Allikevel var det de japanske sivile som fikk føle det verste av det amerikanske militærets aktiviteter.

Den 30. mai 1945 skrøt LeMay åpent på en pressekonferanse at USA luftangrep hadde drept en million japanere, eller mer. Når vi kommer til sommeren 1945 er mer enn ni millioner japanske borgere hjemløse. De fleste flyktet til grønne områder. Før atombomben var også 969 japanske sykehus ødelagt av amerikanske fly.

Fire år tidligere, før Japans tilsynelatende «uprovoserte og dødelige angrep» på USA marinebase i Pearl Harbor – som president Franklin D. Roosevelt bedrev det – var det likevel faktisk en vel begrunnet frykt. I fem måneder før Japans raid den 7. desember 1941, hadde Washington flyttet sine B-17 tunge bombefly i stort antall til USA-baser i Stillehavet – som Pearl Harbor, og også til Clark Air Base og Del Mote Airfield på Filippinene .

Fra midten av 1941 hadde altså halvparten av USAs store bombefly blitt flyttet fra plassering ved Atlanterhavet østover, noe de japanske strategene var svært oppmerksomme på. Grunnen til denne militære oppbygningen var planlagt sent i 1940 av Amerikas berømte førkrigs planlegger og Air Force general Claire Chennault.

Han hadde beskrevet hvordan B-17-flyene vill «brenne ut det industrielle hjertet på keiserriket (Japan) med brannbombe-angrep mot de vrimler av bambus-maurtuene i Honshu og Kyushu».

President Roosevelt var «simpelthen henrykt» da han hørte om denne planen. Amerika ville uansett gått med i krigen i løpet av kort tid til tross for Japans angrep mot Pearl Harbor – og i opposisjon til Tokyo. I 1941 var de to statene allerede store rivaler med uforenlige ambisjoner i den store Asia og Stillehavsregionen.

Den 15. november 1941, tre uker før Pearl Harbor, fortalte general Marshall til reportere i en «uoffisiell briefing» at amerikanske fly snart ville «sette fyr på papirbyene i Japan. Det vil ikke være tvil om at vi vil bombe sivile».

Ett år før, den 19. desember 1940, godkjente Roosevelt militær hjelp til Kina på 25 millioner dollar, til Japans tradisjonelle erkefiende. Gaven omfattet også fly. Tjuefem millioner dollar i 1940 er nesten det samme som nesten en halv milliard dollar i dag.

Den 11. mars 1941 undertegnet Amerikas president loven om Lend-Lease – et program som skaffet ytterligere materiell til kineserne – og også til nasjoner som Storbritannia, Sovjet-Unionen og Frankrike. Alle disse var langt fra velvillige innstilt overfor Japan.

La USA sjøl opp til Japans Pearl Harbour-angrep

I mange måneder hadde Roosevelt kommet med sanksjoner og handelsforbud mot Japan, som svar på Tokyos okkupasjon av det nordlige franske Indokina. Dette skadet USA interesser i nærheten. Den 26. juli 1941 frøs Roosevelt alle japanske eiendeler i Amerika. Det var en drastisk politikk som nærmet seg en økonomisk krig mot Japan. Og dette var mer enn fire måneder før Pearl Harbor.

Roosevelts aksjon satte hindringer i veien for 90 % av all oljeimport til Japan, og i tillegg stanset det 75 % av landets utenrikshandel. Det betydde at i løpet av få dager ville Japan bli nødt til å gripe til sine knappe oljereserver, som ville bety at de ville være brukt opp når de kom til januar 1943, om ikke hæren til landet ville legge ut på ytterligere invasjoner. Det var få som kunne leve med brutalitet som de japanske soldatene, som ble beryktet for sin grusomhet.

Tokyos krigsplanleggere kaste nå sine sultne blikk på enda mer fristende erobringer. I rad og rekke var det de ressurs-rike statene Burma, Filippinene, Malaya, Singapore og Nederlandsk Øst-India (Indonesia). Og alle disse var erobret i løpet av første halvdel av 1942.

Etter hvert som krigen utviklet seg og oppmerksomheten vendte seg til de vestlige alliertes bombing i sivile områder – noe som kunne klassifiseres som krigsforbrytelser – så var de allikevel langt fra å kunne få en rask slutt på dette.

Disse strategiene som var uten moral, og som ikke sto til ansvar for noen, forlenget faktisk den andre verdenskrigen. Den vanlige ideen om at bloddryppende luftangrep vil knuse befolkningens moral og tvinge dem til å gjøre opprør mot sine ledere – det var ren fantasi.

I sommeren 1945 var japanske sivile mer interessert i å få tak i noe å spise mens nasjonen gradvis sultet på grunn av Amerikas marineblokade. Videre ville ethvert forsøk på å gjøre opprør raskt bli eliminert av Japans militærpoliti, de fryktede Kenpeitai.

De vestlige lederne lærte ingenting av tyskernes Blitz of Britain i 1940. Det førte til å styrke det britiske folkets moral i istedenfor å svekke den. Denne realiteten ble snart klar for Wehrmachts ledelse – men slik så det ikke ut for ledere som Winston Churchill, som var talsmann for meningsløse utslettelser av middelalderbyer som Dresden så sent som i februar 1945.

Dresden – Wikipedia
Brannbombingen av kulturbyen Dresden var en krigsforbytelse

Å gå etter kvinner og barn med bomber førte til at tyske og japanske krigsmaskiner så å si var uberørte. Nazistens rustningsminister Albert Speer var til tider målløs over de alliertes luft-taktikk over Tyskland, tokter  som ofte holdt seg unna The Reichs industriområder. I løpet av 1944 kunne Speer, mye til Hitlers fryd og forundring, sørge for økning i produksjonen både av tyske fly og panser-produksjon, noe som muliggjorde slike angrep som Ardenne-offensiven i desember 1944. 

Realitetene bak luft-bombing unngikk oppmerksomheten til andre, som LeMay, og hans engelske motstykke Arthur «Bomber». Harris. Etter at alt var over, innrømmet Harris i sine memoirer at planen om bare å gå etter byområder «viste seg å være svært usunn», og at de allierte lederne heller burde ha dirigert pilotene oftere mot å bombardere fabrikker, kommunikasjons-signaler og transport-linjer. Det ville ha betydd slutten på Nazi-Tyskland og det keiserlige Japan før 1945.

Da LeMay fortalte om massedøden av japanere, der han også ødela mer enn 3,5 millioner japanske hjem, nevnte han ikke at midt i 1945 lå Japans infrastruktur så å si uberørt, som for eksempel landets viktige kull-ferger mellom Hokaido og Honshu. Og utrolig nok forble jernbanenettet intakt i hele august 1945.Det gjorde også flere industrisoner  som LeMays B-29 fly uvitende strøk forbi.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Forsidebilde: Ivan Aleksic

Tidligere publisert på derimot.no

https://www.globalresearch.ca/us-military-destroyed-66-japanese-cities-before-planning-wipe-out-same-number-soviet-cities/5680934

43 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 429 ganger.

Post Views: 770

Les artikkelen direkte på derimot.no