Mer realisme og politisk teft i tidligere tider Cubakrisen og Ukraina: Krig og fred

Derimot.no

Av Steinar Åge Brenden

Cubakrisa i 1962 var en alvorlig hendelse. Krisa varte i 13 dager, spenninga mellom øst og vest toppet seg. Man frykta verdenskrig og bruk av kjernevåpen. Til og med paven var inne i bildet som en slags moderator. Paven, Johannes 23, var avbilda over første sida i Pravda. «På det mørkeste var paven eneste trøst» ble det sagt.                             

Konflikten mellom Russland og Ukraina blir av noen sammenligna med Cubakrisa. Det er nok mye ulikt. I 1962 var det kompetente ledere på begge sider av bordet, det er det ikke i dag. Kennedy var faktisk den mest kompetente. Han sikra to utganger for en fredelig løsning, den ene gikk gjennom FN. Men Khrusjtsjov må få størst ære. Han sørga for at krisa gled over. Han hadde nok hatt grundige drøftinger i politbyrået. Der ble det bestemt at sovjetiske skip med våpenutstyr på vei til Cuba skulle snu.                

Etter krisa ble det oppretta en rød linje – en telefonlinje; mellom Moskva og Washington, for å minske sjansene for en atomkrig ved misforståelse. Det ble oppnådd avtaler. Ingen raketter på Cuba, mens USA trakk tilbake raketter fra Tyrkia. Forholdet mellom Sovjetunionen og USA ble lettere. Khrusjtsjov og Kennedy utveksla brev frem til Kennedys død i november 1963. 

Ja, dette var ei krise, ingen krig, slik tilfellet er i Ukraina. Apropos Ukraina så er folk i Norge helt hjernevaska. Media følger slavisk USA og NATO, ikke en sjølstendig tanke fra noen av våre journalister. Ikke i NRK og ikke i avisene. Trist, trist. Vil man ha en ensidig analyse av konflikten er det bare å manøvrere til NRK fra kl. 00.01-23.59 daglig. Der får vi en ensidig reportasje om konflikten sett fra Ukrainas side. Finnes ikke flere nyheter, sendes de gamle om igjen. Det beste er å stenge ute det meste av denne strømmen med «informasjon». En må søke bedre informasjon. Og dette er ikke bare enkelt. 

Norge har gjennom denne konflikten vist at vi har en komplett uansvarlig regjering. Dette har de gjort ved å levere våpen til den ene sida, til Ukraina. Finland og Sverige vurderer NATO-medlemskap. Dette vil i tilfelle få ett resultat, økt spenning i Norden.   

Norge har sjølsagt ingenting med denne konflikten å gjøre. Men Norge er pressa inn som gissel gjennom USA/NATO. Å si at ikke NATO/EU/USA ikke er inne i konflikten er helt feil. Det begynte etter «oransjerevolusjonen» i 2014 som var styrt av USA. Etter dette er Ukraina bygd opp militært og økonomisk av NATO. Konflikten i Ukraina er avgrensa. Den foregår områdene i øst ved Donbass og i sør nær Krimhalvøya. Byen Mariupol er et sentrum for hard strid. Dette fordi Russland der vil ha en direkte forbindelse fra Krim og inn i Russland. Her kan stridigheter enda holde på en stund. Likedan i Donbass vil det kunne bli uro før områdene er trygge for den russiske befolkningen. 

Russlands mål er defensive. Det gjelder å trygge Krim og Donbass. Dette må til sjuende og sist skje gjennom fredsdrøftinger og avtaler som sikrer interessene til både Ukraina og Russland. Det må derfor søkes fortgang i diplomatiet. Dette kunne kanskje Norge være en pådriver for, framfor å sende våpen og krigsutstyr. Dette er en feilaktig politikk som forlenger stridigheten. 

Desto lengre konflikten varer, dess farligere blir den. Det finnes krefter som arbeider for å få NATO direkte inn i krigen, både på bakken og i lufta. Dette er fremst i USA. Men også aggressive krefter i Europa ivrer for dette. Også president Zelenskyj ivrer for dette. For å få dette til gjelder det å komme med provokasjoner og dårlige nyheter. Dette er det ingen manko på i NRK, TV2, Aftenposten, VG, Dagbladet m. flere. Putin blir til og med analysert ved Freuds metoder. Det er mye søppel å lese viss en vil. Det skapes en giftig og ensrettet krigspsykose. Man må slutte å tro på eventyr, heller tenke og analysere. 

Onsdag kom meldinga: Putin er verre enn Hitler. Dette budskapet har man venta på. Samme ble sagt om Saddam Hussein i 2003. 

Det foregår en intens tautrekking mellom fredens og krigens krefter. Man må bort fra våpentenkningen representert ved NATO. 

Torsdag 7.april var Jens Stoltenberg og Ukrainas utenriksminister på pressemøte i Brussel. Der var det snakk om krig. Det gikk i våpen, våpen og atter våpen. Og prognoser på at krigen kan vare i flere år. Det var for mye krigersk tale. Om fredsforhandlingene var det tyst.

Samme kveld kom Kremls talsmann Dmitrij Peskov (bildet øverst) på skjermen. Han fremholdt at krigen snart ville være slutt. Enten fordi Russlands mål med operasjonene ville bli nådd. Eller at forhandlingene som pågår fører til en fredsslutning. Russland har mistet mange i kampene. Dette er meget trist, sa Peskov.  De fredelige kreftene må nå på banen. Og dette haster. Krigens krefter må snus. 

2 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 2 ganger.

Post Views: 17

Les artikkelen direkte på derimot.no