Kronikk om islams narrativ | Marie rørvik.

alternativ-media.com

Standard islamsk Narrativ (SIN)

hevder at en Muhammed var aktiv i Mekka og Medina på begynnelsen av 600–tallet, og at
han leverte oss himmelens komplette og evig sanne koran via engelen Gabriel. Utfyllende
fortellinger om Muhammeds liv og forklaringer av hans lære er skrevet i hadithene og sira.
De skriftene er fremdeles fundamentet for muslimers tro, og siden deres kultur utbres blant
vår, er det viktig å kjenne til dette tankegodset, særlig siden det i vesentlig grad er i
disharmoni med våre verdier.

Enda viktigere kan det være å finne ut av hva som er det faktiske opphavet til denne
kulturen. I motsetning til kristendommen har islam lenge vært skåna for historisk granskning,
men siden begynnelse av 1900–tallet har flere funnet store hull og manglende logikk i SIN.

Islams historie om Mekka er trolig oppdikta. Koranen kan være en samling av andre
religioners tekster som ble brukt for å undervise i en ny lære om dommedag på 600-tallet.
Det synes nå mer enn tvilsom om det har eksistert noen profet med navnet Muhammed. I
det følgende presenterer jeg noe av det som uavhengige forskere og spesielt interesserte
har samla av informasjon fra eldre kilder enn hadithene og sira. Deres funn har overbevist
meg om at islams hus holder på å falle sammen. Dr. Jay Smith og iren Mel samarbeider og
samler andre med kunnskap om islam på 600- og 700-tallet til samtaler på sine YouTube-
kanaler Pfander Films og Sneakers Corner.

Persiske Mani kan ha vært en forløper for islam

Mani påsto å ha fått budskap fra Gabriel 12 år gammel. Seinere satte han seg inn i flere
religioner og utnevnte seg som profet.

På 200– tallet klarte flere biskoper og misjonærer å spre manikeismen til områdene rundt
Middelhavet og helt øst til Kina. Med unntak av Kina, er dette områder som islam etter hvert
overtok med sin langt mer voldelige tradisjon på slutten av 600–tallet. Islam dominerer
fremdeles fra Indonesia til Nord-Afrika.

Det var et interkonfesjonelt fellesskap i Vest– og Midt-Østen fram til 600-tallet. Mangfold
var akseptert så lenge de hadde en felles tro om at det fantes bare en gud. Alle venta på en
helt. De trodde at Jesus skulle komme tilbake på skuldrene til englene. Han skulle lande i
Damaskus, og så skulle han reise til Jerusalem og overlevere nøkkelen til å få skapt det
jordiske paradiset der.

En jødisk-arabisk allianse inntok Jerusalem på slutten av 630–tallet i håp om at Messias
skulle komme tilbake ved at de bygde tempelet opp igjen. Da det ikke skjedde, løste
alliansen seg opp. Den nye ummahen (fellesskapet) trodde på Messias, men ikke på Jesus
som Guds sønn. I 640 utviste de jøder og kristne fra Jerusalem fordi de var fiender av de
rett–troende, ummahen. De ville vinne tilbake den sanne jødiske religionen og ritualene
etter Moses.

En annen faktor i den kommende utviklingen kan ha vært at en kristen konge i Yemen ikke
tolererte «hedninger». Arabere rømte nordover den arabiske halvøya. Kan de seinere
herskerne, abbasidene, ha kommet fra de gruppene?

Manikeismen kan ha hatt betydning for islams ritualer og tradisjoner som omskjæring og
renselsesrutiner. Manikeerne hadde lånt noe av dette fra jødene. Men kanskje mer
interessant: Kan Mani ha vært en av modellene da muhammed-karakteren ble til? Jfr.
forbindelsen til Gabriel. Etter hvert tapte denne retningen, først for kristendommen, som
etter hvert ble overvunnet av islam.

Presten Gabriel inspirerte Umar, en leder av de troende 634– 644, til å tro på monoteismen
og på Jesus. På 700-tallet er Umar nevnt som forfatter av Koranen av den bysantinske
keiseren Leo III. Kan dette ha vært inspirasjon til narrativet om Muhammed som budbringer
fra Gabriel?

Til slutt: Jeg er ingen historiker, men har bare etter beste evne prøvd å sy sammen noe som
virker interessant. De jeg refererer til har en glødende interesse for å finne mulige
sammenhenger og mer troverdige fortellinger enn det vi har blitt servert om islam i vårt
samfunn. I de to neste artiklene blir det litt om at dommedagstenkning kan ha hatt stor
betydning og hvordan tenkningen endra seg på slutten av 600–tallet. Myntene taler et
tydelig språk. Nye takter kom etter 750. (Del 3)

Det arabiske imperiet blir til

Romerne og perserne var svekka etter årevis med kriger og pandemier. Opp steg arabiske
grupper, eller var de egentlig det? I alle fall viser historien at ulike folkegrupper slo seg
sammen om å vinne fram med en-guds–troen mot den kristne treenighets-forståelsen.

Umayyadene var de første herskerne som viser islamske tendenser. På ca. 100 år skapte de
et imperium som strakte seg fra India til Spania. Kanskje klarte umayyadene å vinne makt
der uten særlig motstand på grunn av det religiøse og administrative grunnlaget manikeerne
hadde etablert på de områdene. Manikeerne søkte åndelig opplysthet og var ikke krigerske.
De hadde delt opp riket i mindre autonome enheter for å løse konflikter fredelig.

Umayyadene hadde administrativt sete i Damaskus og religiøst sete i Petra i Jordan. Islamske
tendenser starta for alvor med Mu´awiya som regjerte fra 661. Etter et jordskjelv i 657
reparerte han det ødelagte tempelet som Umar fra Syria hadde bygd i på ruinene på
tempelhøyden i Jerusalem i 640.

Det som skjedde på midten av 600–tallet var prega av apokalyptisk tenkning. Da Umar bygde
opp igjen tempelet, var det for at Jesus skulle komme tilbake og skape Guds kongedømme
på jorden. Det skjedde ikke, men likevel holdt de arabiske (?) herskerne fast i håpet. Jo
lenger de venta, jo større ble opplevelsen av svik. Siden de hadde makten, valgte de å lage
det etterlengta kongedømmet selv.

Myntene forteller

Hvordan tenkningen utvikla seg, kan sees på hvordan herskernes mynter ser ut: Først prega
de mynter med teksten «I Guds navn». På de neste trykkene tilføyes tekst om at herskeren
er mellommann mellom Gud og mennesker. Neste skritt var at herskeren gjorde krav på
messianske kvaliteter.

Da ordet Muhammad først ble introdusert på trykk, kunne det ikke ha vært islamsk, fordi
mynten samtidig har kristne symboler. Kan Muhammad her representere Jesus? En arameisk
bibeltekst forteller at da Jesus ankom Jerusalem, ropte den jødiske folkehopen: «Velsignet
være han som er sendt av Gud.» Språkkyndige mener at det lyder nesten som den arabiske
akklamasjonen «Muhammad rasul allah».

Araberne overtok infrastruktur etter de forrige okkupantene; bysantinerne (østromerne) og
perserne – i tillegg til ritualer og tradisjoner etter manikerne. Blant annet vises dette på
myntene. På det vestlige rikets mynter anvendte araberne korset, bl.a. på Uthman Ibn Affan
sine fra 644 og 656.

På 300–tallet introduserte sasanidene persiske symboler på sine mynter. Ett av dem er de 5
profetiske trinnene, et annet er stjernen i halvmånen. Halvmånen og stjernen på myntenefra midten av 600-tallet er altså persiske, ikke islamske. Islam tok det symbolet i bruk flere
hundre år seinere.

Etter Mu’awiya, som hadde etablert det 7. største imperiet i historien, ble Abd al-Malik
hersker i 685. Samtidig hadde Ibn al Zubayr makt fra Irak og sørover den vestlige kysten av
Saudi-Arabia. Begge kalles kalifer på Wikipedia, men ordet kalif har ennå ikke blitt funnet på
historisk materiale. Det kom med al-Malik.

Med al-Malik og Zubayr kan vi ane et av flere vendepunkt som har bidratt til islams
opprinnelse. Tekstene på Zubayrs mynter viser et ønske/krav om å bli sett på som den nye
Jesus, Guds apostel. Han ville etablere guds rike, og med dette markerte han krav om makt.

Al-Malik drepte Zubayr, smelta om hans mynter for å utslette forgjengerens minne og lagde
sine egne. Hans myntserie viser følgende utvikling:
a) muhammad rasul allah. Guds tjener Abd al-Malik, De troendes kommandør.
b) bism allah la ilah illa allaha wahdahu muhammad rasul allah. I guds navn. Der er
ingen annen gud enn Gud. Må den som er sendt av Gud være ønsket.

Med al-Malik dukker sverdet opp på myntene, men fremdeles har de bysantinsk mønster,
men ikke kors. The Caliphal Protocols nevner ikke islam, Muhammed, Koranen eller muslim i
perioden 661– 680. De begrepene kom i 691 da Abd al-Malik begynte å forandre historien.

I 694-695 kom «khalifat allah» for første gang på myntene. Det betyr Guds løytnant. På hans
territorium skal Guds lov adlydes.

Klippemoskéen

Rundt 692 reiste Abd al-Malik den kjente Klippemoskéen i Jerusalem der det tredje tempelet
sto. Den er i bysantinsk stil. Med det demonstrerte han at han hadde kontroll over jøder og
kristne. Ventetida på Messias var over. På innsiden av bygningen finnes en kopper–plakett
med følgende tekst: «Vi ber deg, o Gud, om å velsigne den Muhammad, den ettertrakta,
etterlengta, din tjener, din profet, og om å akseptere hans forbønn med deg for hans folk.»
En annen plakett har en tekst som viser et kjent krav: «Måtte Guds tjener og hans utsending,
som er sendt med veiledning og den sanne religion, kunne seire over alle religioner.»

Ifølge Standard Islamsk Narrativ (SIN) hadde Muhammed en nattlig reise fra Mekka til
Jerusalem. Der steig han opp til himmelen og møtte Moses. Islam har derfor gjort Jerusalem
til sin 3. helligste by. Dette er trolig en lånt myte for å sementere islams makt på
jødisk–kristen grunn.

Problemer med Mekka

Mekka i Saudi-Arabia har vært islams sentrum og retning for tilbedelse i over 1300 år.
Skriftene påstår at Mekka er menneskehetens første helligdom og at Mekka er byenes mor.
Standard Islamsk Narrativ (SIN) forteller at Adam og Eva levde der, at Noah tok Adams kropp
etter flommen og begrov den der Kufa-moskéen nå står. Abraham og flere titalls profeter
skal være begravd i Mekka. Koranen har flere surer som nevner den hellige moskeen, det
hellige valfartsstedet o.l., men dagens Mekka mangler fysiske spor som kan bekrefte
historien.

Islamske skrifter bruker i vesentlig grad bibelsk materiale, blant annet historien om Hagar
som gikk fram og tilbake mellom fjellene å finne vann. De fjellene er trolig i Petra og ikke i
Mekka. ZamZam-brønn kan ha eksistert både i Petra og Jerusalem, mens Muzdalifah-fjellet
med plass til 5000 mennesker finnes bare i Petra. Jamaraat-plattformen, med en pilar til å
kaste 49 eller 72 steiner på, er funnet i Petra. Den tradisjonen er videreført til Mekka.

Alle de tre kiblaene (nisjene for bønn) på tempelhøyden i Jerusalem peker mot Petra.

St. John of Damaskus antyder i 730 at de da hadde flytta helligdommen til Mekka. Kalif
Mansur viser spor etter aktivitet i Mekka fra år 754. Før den tid ser det ut som om hele
historien har utspilt seg i områdene nord for dagens Saudi-Arabia.

Al Zubayr opponerte mot umayyadenes makt, men tapte krigen mot Abd al-Malik. Noen
mener at al Zubayr kan ha tatt den svarte steinen med seg fra Petra og dratt sørover til den
arabiske halvøya og etablert det som etter hvert ble den islamske kulturen der. Etter
gammel overtro er guddommen der den svarte steinen er. Muslimer skal kysse denne
steinen når de er på pilegrimsreise til Mekka.

Dan Gibson forska i mange år på moskeers bønneretninger. Pålagt retning mot Mekka ble
praktisert fra år 624 ifølge SIN, men forskningen viser at de første kiblaene hadde retning
Jerusalem og Petra før alle kiblaer fikk retning Mekka i år 822. Kristen bønneretning skal ha
vært soloppgangen.

På tempelhøyden i Jerusalem, under det som skal være steinen der Abraham ofra Isak,
finnes en hule med fire nisjer som ligner islamske kabaer. De peker mot historiske steder
etter Elias, Abraham, David og Salomo. Er dette stedet som SIN kaller masjid al haram?
Haram betyr den hellige hulen ifølge den arabiske forskeren Murad. Er Jerusalem det
egentlige «Mekka»?

Fortsettelse i del 3:

Etter umayyadene kom abbasidene. Hva de kan ha gjort med historien om islams
opprinnelse?

Umayyadene

År 622 er sentralt i islam. Etter Standard Islamsk Narrativ (SIN) etablerte Muhammed seg i
Medina det året. Hendelsen er ikke dokumentert i andre historiske skrifter, selv om den
seinere har blitt stående som et fakta. Historien forteller at i 622 vant bysantinerne over de
persiske sasanidene. Med det kan arabiske grupper ha klart å hevde seg på krigsarenaen.

Sentrum for den første islamske utviklingen kan ha vært Damaskus, Jerusalem og Petra.
Damaskus var umayyadenes politiske hovedstad, mens Petra var deres religiøse sentrum.
Noen mener at det var arabiske nabateere som styrte i dette sentrale knutepunktet på
Silkeveien. Petra ble ødelagt av jordskjelv og kriger på 600-tallet.

Mu´awiya, Al Zubayr og Abd al-Malik sine mynter og inskripsjoner viser en ny religiøs trend
på slutten av 600–tallet og første halvdel av 700-tallet. Abd al-Malik bygde Klippemoskéen
oppå det gamle tempelet i Jerusalem i 692 og etablerte med det både religiøs og politisk
makt.

Abbasidene

I 750 vant en ny gruppe makten. De hadde politisk sete i Bagdad. For å styrke sitt
fundament, fant de på nye fortellinger: At noen i fortiden hadde fått åpenbaringer om at
kalifene skulle styre guds rike. At de er etterfølgere etter Muhammed. At Muhammed er
sendt fra Gud.

Rasul allah ble gitt ny mening av abbasidene. Muhammed ble til et navn og en konkret
person mens det tidligere kan ha vært en tittel. Med abbasidene ble islam sementert som
imperiets ideologi og religion, men det tok flere århundre å lage et komplett nytt narrativ
med egen logikk – eller mangel på sådan.

Abbasidene besto av arabere og persere (sunnier). Shia–narrativet ble ikke til før på 900–
1100–tallet. Da abbasidene inntok makten, hadde de en profet, en hellig bok og Mekka som
hellig sted, men de mangla en historie bak som de kunne identifisere seg med. Den skapte
de i flere runder. Jo lengre borte fra Mekka i tid og sted, jo mer detaljerte ble fortellingene
om Muhammed.

Standard Islamsk Narrativ (SIN) sine forfattere

Ibn Ishaq skal være den første islamske historiefortelleren, men det finnes ikke dokumenter
etter han. Den neste sira-forfatteren er ibn–Hicham (833). Han forkasta 98% av enorme
mengder tidligere dokumenter, hevdes det. Den første hadith–forfatteren skal være Al-
Bukhari (870). Han og de andre hadith-forfatterne levde i abbasidenes områder langt nord
for Mekka.

Koranen

Det er fremdeles uklart for meg hvordan Koranen har blitt til, men den har blitt samla til en
eller flere utgaver lenge før hadithene. Første gang jeg leste den, fikk jeg assosiasjoner til
taler der de brukte allerede kjente tekster til å understreke budskapet sitt. Noen antar at det
kan ha vært tekster som de nye troende brukte til undervisning på etablerte læresteder.
Andre har nevnt at det var ledere som underviste predikanter i den nye engudstroen.

I korrespondanse mellom keiser Leo III og Umar III (717-741) kan vi lese tekster som kanskje
handler om Koranens opprinnelse. I korrespondansen står bl.a. dette: «Hajjaj, guvernør i
Persia, hadde menn som samla eldre bøker som han erstatta med andre som han
komponerte selv ut fra egen smak, og som han spredte over alt i din nasjon. Til tross for
denne ødeleggelsen ble noen av Abu Turabs/Ibn Ali Talib arbeider berga, fordi Hajjaj kunne
ikke få dem til å forsvinne helt.»

Dette kan være den første kilden vi har om Koranens opphav, og at Hajjaj (– 714) har hatt sin
hånd på den. I Kalifprotokollene fra 690-årene ble Hajjaj sin bok kalt Allahs bok, ikke Koran.
Det sies å være Hajjaj og ikke Uthman som lagde seks kopier og sendte dem ut til
provinsene.

Hajjaj var upopulær guvernør. Han ødela en ka’aba, og han drakk alkohol oppå ruinene.
Samtidig innførte han en streng islam med krav om underkastelse. Hans mynter har persiske
symboler og arabisk skrift.

Det finnes dokumenter som sier at Abd al-Malik (646–705) samla Koranen under ramadan.
Sitat: «Jeg er redd for å dø under Ramadan. Det er den måneden jeg ble født, det er
måneden jeg ble avvent, det er måneden jeg samla Koranen, og det er i måneden jeg sverget
troskap (som kalif). At Koranen ble til under ramadan står i sure 2:185.

Teori: Abd al-Malik har gitt Hajjaj oppgaven å samle eksisterende manuskript til en Koran, og
at det var han som lagde seks kopier og sendte dem ut til nasjonene. Det var ikke Uthmans
verk, slik SIN har fortalt. SIN er abbasidenes verk.

Abbasidene utelot umayyadenes arv, og særlig Al Hajjaj. Det er kun rester vi har igjen av
deres litteratur. ALLE de ulike tolkningene er feil; de er arabifiserte, korrupte versjoner av
babylonske arameiske tekster som har blitt klemt sammen, hevder araberen Murad, en av
de som er engasjert i denne debatten.

På islam.no kan vi lese det som SIN lærer: «I Uthmans tid (den tredje kalifen) ga han
oppgaven til en gruppe om å skrive Koranen i flere eksemplarer. Det ble produsert sju kopier
av Koranen og sendt til forskjellige land, mens en av dem ble holdt i Medina. Det er viktig å
bemerke at Koranen som finnes i dag er en identisk kopi av den samme Koranen som
sahabah samlet. Den er samme Koranen man leser i Norge, Kina eller i Sør Afrika. Det finnes
heldigvis ingen tvil over en eneste bokstav om den tilhører Koranen eller ikke.»

Studier av de arabiske skrifttegnene og deres mangfoldige tolkningsmuligheter, slår dype
sprekker i denne påstanden. Nå finnes over 30 ulike utgaver av Koranen.

Hele det islamske narrativet ble revidert flere ganger og fullført i det ottomanske rikets tid. Å
få et samla produkt som kalles Koranen kan ha tatt 50 – 100 år. Den koranen som hevdes å
være uendra fra Muhammeds ble utgitt på arabisk i Kairo på Al Azar–universiteter i 1924, da
det ottomanske kalifatet ble oppheva. Den er oversatt til mange språk.

Forfatterne av Koranen plukka fra allerede eksisterende litteratur, som den persiske, Bibelen
og Toraen. Moses er nevnt 140 ganger og i 30 av Koranens 140 kapitler. Abraham er nevnt
64 ganger, Maria 29, Jesus 25 og Muhammed 4 ganger. Begrepet «sendebudet» står 88
ganger i den norske oversettelsen til Einar Berg.

Mitt inntrykk er at Koranen er lagd for å advare sitt publikum og for å legitimere vold og
makt. Koranen har minst 109 vers som befaler krig mot vantro. Trusler og løfter om
belønning går igjen i de aller fleste surene. Den er ustrukturert med de lengste surene først
og de korteste, og kanskje eldste, bakerst. Jeg fant lite av vakker poesi, men ble sjokket over
all volden og mangel på sammenheng og struktur. Hvordan kan norsk geistlighet og
akademia fremdeles godta dette som religion og verdisyn?

Konklusjon

Islam kan ha blitt til av grupper med sterk endetids–tro. De bygde på allerede eksisterende
trosretninger og tradisjoner for å etablere sin makt. Kjøtt på beina til den påstått siste
profeten kom først 200 år etter at den nye retningen var etablert på mynter og i boken som
etter hvert ble kalt Koran. Muhammed-karakteren kan ha blitt til ved hjelp av eldre modeller
som Jesus, Mani og Abd al-Malik. Mani mente han var den nye Zoroaster, og at han fikk sin
bok fra himmelen. Al-Malik tok på seg rollen som Allahs ansvarlige på jord.

Men hvorfor ble muhammed–karakteren så voldelig? Var det fordi abbasidene hadde behov
for å rettferdiggjøre kalifens atferd?

Innholdet i de islamske skriftene avviker fra annen historieskrivning når det f.eks. gjelder
stedsnavn, flora, geografi, bønneretning, myntinskripsjoner mm. Mekka kan derfor avskrives
som islams opprinnelsessted.

Islams opprinnelse var en lang politisk prosess. Med all denne nye informasjonen kan vi lese
skriftene med mer realistisk og undrende blikk. Mitt håp er at dette kan hjelpe
menneskeheten fri fra islams voldelige og undertrykkende åk.

Kunnskapsformidlingen fortsetter på YouTube. Odon Lafontaine deler sine PowerPoints på
https://thegreatsecretofislam.files.wordpress.com/2021/10/the-creation-of-islam-by-the-
caliphs-odon-lafontaine.pdf

Mel sin kanal heter Sneakers Corner, og dr. Jay Smith underviser fra Pfander Films på
YouTube. De er takknemlige for innspill. Med litt bakgrunnskunnskap er det svært
interessant å følge de samtalene flere av dem samles om på direkten på YouTube, og som de
er inspirert til å fortsette med.

Les artikkelen direkte på Alternativ -Media