Ingen konflikter skjer i et historisk vakuum. Det er greit å vite litt om bakgrunnen for Ukraina-krigen.

Derimot.no

Dette innlegget er hentet fra nyhetsbrevet til Drammen Nei til EU.

Historie og forhistorie

Russlands invasjon i Ukraina kan bli langvarig. Russere og ukrainere ofret alt under siste verdenskrig. De tålte alt i kampen mot Hitler og fascismen. Millioner endte som lik på slagmarken.  Det samme kan gjenta seg nå.  I verste fall kan det bli kamp til siste kvinne og mann. På begge sider.

Alle kriger har både historie og forhistorie. Også denne.  Russland er angriperen. Om det hersker liten tvil.  Samtidig føler Russland – etterkommer av  tidligere så mektige og stolte Sovjet-Unionen – seg presset opp i et hjørne. Det en gang så store imperium har gradvis blitt redusert. Bl.a. på grunn av NATOs løftebrudd om ikke-ekspansjon østover. 

I 8 år hadde det vært borgerkrig i Øst-Ukraina. Nå stod Ukrainas NATO-medlemskap for tur.  Her gikk Moskvas røde linje. Klok av historiske erfaringer og frykt for missiler som kunne nå Moskva på få minutter – en sånn ydmykelse og et sånt scenario kunne ikke Russland godta.

Det typisk norsk å være best, uttalte EØS-avtalens landsmoder Gro Harlem Brundtland. Mange har utvidet begrepet til å gjelde hele vår vestlige verden.  Det er vi i Vesten som forvalter kjerneverdiene om demokrati, ytringsfrihet og nasjonenes selvbestemmelsesrett.  Det er vi som veit best hva som er bra for andre.
 

Den ukrainsk-russiske vennskapsbuen i Kiev


For de av oss
 som mangler langtidshukommelse er dette utvilsomt sant. Hvorfor huske europeiske kolonimakters brutalitet i Asia og Afrika?  Eller USAs Monroe-doktrine og krigene i Vietnam, Jugoslavia, Afghanistan og Irak?  Eller Assange som sitter innesperret og risikerer dødsstraff for avsløringer av USAs krigsforbrytelser?  Hvorfor huske at i krig er sannheten det første offer?

Om vår vestlige sivilisasjon er så moralsk overlegen, hvorfor holder vi da ikke selve menneskelivet mer hellig?  Hvorfor lar vi nå millioner av ukrainere lide og dø? Bli flyktninger eller kanonføde? 

Vesten visste at Russland ikke ville akseptere Ukraina som NATO-medlem. Allikevel lovte   Vesten Ukraina NATO-medlemskap. Vesten visste at krigen ville komme. Allikevel stod Vesten fast på sin kompromissløse ikke-forhandlings-linje.

Dermed er også Vesten blitt medskyldig i Ukraina-krigen, selv om den ble startet av Putin.  På han hadde USA for lengst merkelappen klar: Morder og løgner!  Hvorfor lot Vesten en fyr som de betrakter både som ond og uberegnelig, få så lett påskudd til å starte en krig?

EU er – sammen med vår egen Jens Stoltenberg – ikke mindre skyldig opp i alt dette. Gjennom å sende signaler om NATO/EU-medlemskap for Ukraina, og samtidig se dette på bakgrunn av planer om et mer opprustet EU, var dette neppe egnet til å berolige russerne.

Hvorfor skal tusenvis av ukrainere og russere dø for prinsipper som – forutsatt at vi håper på en fredsløsning – allikevel må vike?  Hvorfor sender fredsprisvinner EU og “fredsnasjonen” Norge våpen i stedet for fredsmeglere? Til flere bomber og leiesoldater, til raskere fred? Hvorfor oppmuntres ikke land som er strategisk plassert mellom stormaktene, til å velge stormaktsgarantert nøytralitet framfor evig og økende spenningsforhold?

Ukrainas president Zelensky har nå uttalt at han ikke ser for seg ukrainsk NATO-medlemskap. Han burde selvsagt også inkludert deltagelse i en EU-hær.  Hvorfor sa han ikke dette i forrige måned? 
Da kunne krigen vært unngått.

Finland, Sverige og Østerrike har vært alliansefrie i alle etterkrigsår. Norge har holdt EU-medlemskap på armlengders avstand. Hvorfor har lignende vært så vanskelig å få til for Ukraina? 

Forsidebilde: Molnár Bálint

12 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 12 ganger.

Post Views: 67

Les artikkelen direkte på derimot.no