Individuell rasisme fordømmes av alle. Er statsrasisme akseptabelt?

derimot.no:

Krigsprofitt og  statsrasisme

Av Jan Christensen

Innlegget er hentet fra Drammen Nei til EUs nyhetsbrev

Visste du

 at Norge tjener grovt på krigen i Ukraina? Og at fattige land i Afrika, Asia og Amerika blir enda fattigere på grunn av krigen? Det hevdes at vår ekstrafortjeneste bare i år kan beløpe seg til 300 milliarder kroner.

Vi har med andre ord, økonomisk sett, all grunn til å ønske at krigen fortsetter. 
Så bidrar vi da også med våpenstøtte for å holde liv i krigen, muligens også med instruktører, for å bekjempe et land som aldri har truet oss, men som snarere har vært våre befriere. 

At Russland invaderte Ukraina for 4 måneder siden, er en handling som vi og de fleste her til lands fordømmer. Allikevel: Krigen har et bakteppe, en forhistorie. Den får også store konsekvenser for folk i hele verden. For land som sårt trenger utvikling, betyr den ytterligere utarming. For land rike på «krigsnødvendige» ressurser, gir den økte muligheter for fortjeneste. Norge har blitt en krigsprofitør.

Til tross for den kommende dyrtida her hjemme, sitter vi – i verdensmålestokk – på den grønne grein. Allikevel har  regjeringa – i revidert statsbudsjett foreslått – og fått vedtatt – kutt i vår fattigdomsbistand på nærmere 4 milliarder kroner. Det hevdes at dette vil skape tilstrekkelig rom i budsjettet for å hjelpe Ukraina. 

Noen kaller sånn budsjettansvarlighet. Men er det egentlig det?  Til vanskeligere leveforholdene blir i den fattigste del av  verden, til flere tvinges på flukt.

Har vår bistandsreduksjon her noe med rasisme å gjøre?  Statsdirigert rasisme? Eller er det bare tilfeldig at de som rammes har en annen hudfarge enn vår egen?
 

• Etter at Norge ble med i EUs Schengen-samarbeid i 2001, har vi sammen med andre EU-land, ført en politikk som diskriminerer borgere utafor. Det er eksempelvis innført visumtvang for de aller fleste land i Afrika og Asia, og for mange av disse lands borgere er det nærmest umulig å få visum. Fra land der sjansene er større, tar våre myndigheter seg såpass godt betalt og kan bruke såpass mange måneder på søknadsbehandling, at folk nærmest avskrekkes fra å søke. 
  Et 9-måneders familiebesøksvisa koster eksempelvis over ti tusen kroner og tar minst 3 måneder å behandle. I tillegg kan en tvinges til å bruke mellommenn, noe som ytterligere fordyrer. 
  Om visa blir avslått, blir gebyret ikke refundert. 
  Skyldes en sånn politikk at vi her til lands ikke ønsker at våre landsmenn/kvinner med røtter fra for eksempel Afrika, skal få besøk av familie fra hjemlandet?
   
• Folk på flukt – fra en fortvilet situasjon ofte skapt av USA/EU – har gradvis mistet sine rettigheter til å søke asyl. I stedet blir de stoppet underveis, i Europas  grenseområder. Av EUs grensepoliti Frontex, der også Norge deltar. Og sendt tilbake – ofte på samme livsfarlige vei de kom fra. 
  FNs flyktningekonvensjon setter forbud mot å returnere flyktninger til hjemlandet eller til annet utrygt område. Norge har på papiret forpliktet seg til å følge denne avtalen, men har fått mye kritikk for i praksis å gjøre det stikk motsatte. Blant annet av «FNs komite for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter». 
  Rasisme?
   
• Et hederlig unntak her er flyktninger fra Ukraina – da forutsatt at huden er hvit. Mørkhudete har blitt stoppet ved grensa mot Polen og sendt tilbake, om en skal tro nyhetsmeldingene. 
  For ukrainere som kom til Norge, ble mange sjokkert over mottaksforholdene. 
  Våre flyktningemottak var bygd for asylsøkere fra Afrika og Asia. De ble sett på som kravstore om de uttrykte misnøye: «Dra tilbake dit du kommer fra!» 
  Til Norge er det nå kommet langt færre ukrainere enn først antatt, og mange har valgt å reise tilbake framfor å bli på våre mottak.
  I sin iver etter å føre en flyktningepolitikk som skremte mørkhudete fra å søke asyl, har våre myndigheter lagd et system som også «verdige» hvite flyktninger føler inhumant. 
  Hva med FNs menneskerettighets-erklæring som fastslår at alle mennesker er født frie med samme menneskeverd og menneskerettigheter?
   
• Få land er rikere enn Norge. Vi har allverdens muligheter til å gå foran og bidra til en verden der færre blir flyktninger og der færre behøver å reise fra familie, venner og kjære for å overleve. 
  Det er bred enighet om at bedring av levekårene i fattige land, skaper færre flyktninger. Det er også bred enighet om at hjelp i nærområdene – der det er mulig – skaper færre problemer for flyktningene selv, og gjør det lettere for flyktningene å tilpasse seg en ny livssituasjon. 
  Med en krigsprofitt på hundrevis av milliarder, har Norge en enestående sjanse til å være raus. 
  Hvorfor ikke dele ut alle disse pengene – som vi jo egentlig har fått gratis – til de som er krigens tapere? 
  Ikke bare til folk i Ukraina, men også til de millioner som allerede lever under karrige forhold i «u-landene» og som med enda høyere matvarepriser vil gå en sikker sultedød i møte.
   

Nei til EU er en antirasistisk organisasjon, og enhver rasistisk aktivitet er uforenlig med medlemskap i Nei til EU. Men hva med systemets rasisme, den statlige rasisme? Den er farligst fordi den også tilrettelegger for og «lovliggjør» annen rasisme. Hvilken rolle bør Nei til EU ha i denne kampen?

Post Views: 30

Les artikkelen direkte på derimot.no