Ideologi: Marxistisk virkelighetsforståelse. Del 1: Hvilken historisk funksjon har staten?

derimot.no:

Denne artikkelen i 3 deler er for spesielt interesserte. Den tar for noen sider av marxistisk teori og virkelighetsforståelse. Vi har valgt å publisere den fordi det i dag praktisk talt ikke foregår noen diskusjoner om ideologi, altså om verdensanskuelser, hvordan vi oppfatter historien, de sosiale prosessene som driver den eller hvilken retning den beveger seg i.

Vi trenger sårt å komme i gang med å løfte blikket over dag til dag-politikken og snakke mer om hensikten med tilværelsen og hvor vi er på vei. Dette er 1. del.

Knut Lindtner
Redaktør

Noen tanker om staten, kommunismen og imperialismen

Av Kjell Jan Hammer

Del 1 av 3 : Staten.

Statens opprinnelse

Mennesket som art (ape/primat) har i mange millioner av år lagt seg til en vane med å opprettholde områder (revir) som gir god tilgang til mat, drikke og i noen grad trygghet. Den naturlige egenskapen, i gjøre dette, er mest sannsynlig blitt arvelig (genetisk). Etter hvert som vi: Homo Sapiens (det tenkende/kloke mennesket) gikk fra å være mer eller mindre omstreifende stammer/klaner til å begynne å gjete/passe flokkdyr som geit, sau, kveg o.l. som var blitt temmet av oss, ble vi mer og mer bundet til å leve i bestemte avgrensede områder som ga bra tilgang på beiteområder. Utviklingen gikk videre: I tillegg til pass, stell og nytte av tamme dyr så oppdaget vi også at det var mulig å bruke god næringsrik jord til dyrking av spisbare planter. En del av menneskeheten gikk nå inn det vi kan kalle: Jordbrukssamfunnet, som startet for ca. 12 000 år siden. 

Krigerske- og voldelige trekk ved mennesket. 

Mennesket som art er verken god eller ond av natur. Handlingene våre er som oftest situasjonsbestemt. I enkelte situasjonen kan vi utøve massiv vold som drap og vi kan også være kannibalistiske. Men vi kan også være det motsatte: Vennlige, omtenksomme og svært omsorgsfulle. Innad i stammen/klanen/gruppen driver vi med et sosialt sjakkspill (veksler mellom allianse partnere) som også er arvelig betinget. Motivet er å oppnå fordeler for seg sjøl og alliansen/gruppen. Den nye situasjonen etter at det sosiale sjakkspillet har roet seg ned, er aldri stabilt, men vil starte på nytt etter en tid. 

Å utøve angrep/vold mot andre grupper/klaner/stammer er altså noe som har fulgt menneske i hele dets historie. Eldre erfarende menn fulgt av sterke og vitale yngre menn, men også yngre og sterke kvinner (uten barn) deltar i voldsutøvelsene. Utfordringene for bofaste stammer som vokser i antall i grøderike områder er å få kontroll over bruken av vold. Å utvikle gode tiltak/metoder for hvordan en skal håndtere dette, er en av utfordringene et fremtidig godt utvikla kommunistisk-/felleskapssamfunn, må finne ut av.

Klassesamfunnet oppstår.

Etter at noen av stammene slo seg ned og ble bofast oppstå det en rask økning av stammens/samfunnets produktivkrefter. En kunne nå høste et overskudd av verdiskapingen (verdiskaping skjer ved å omdanne naturressurser til nyttige gjenstander/varer, ved å bruke fysisk arbeid). Tradisjon, hevd, posisjon i stammen, allianser osv. førte til at noen ble mektigere og rikere enn andre. Disse maktmenneskene og deres familier fikk etter hvert behov for å forsvare sin rikdom både mot indre og ytre fiender. Et kontrollerbart voldsapparat måtte bygges opp. 

Statens hovedoppgave i klassesamfunnenes periode

Etter hvert som produktivkreftene utviklet seg i det nye samfunnet, oppsto det allianser mellom de rike familiene og klassedelingen ble mer og mer tydelig. De som hadde rikdom og makt og de som ikke hadde noe av delene. 

Staten er et organ/apparat for å holde den herskende klassen (den rike klassen som har samfunnsmakten) ved makten. Denne klassen hadde behov for å trygge sin eiendom/rikdom og makt ved å innføre ORDNEDE FORHOLD. Lover og regler for samfunnets virksomhet ble innført. Et nødvendig voldsapparat med hæravdelinger, fengsler og straff ble innført. Alt dette for å sikre makta til de mektige og rike. Staten ble et redskap for å holde de rike og mektige ved makta, rettet mot indre- og ytre fiender. Slik er det også, i de fleste av verdens nasjoner, den dag i dag. Moderne stater/nasjoner innfører et omfattende og grunnleggende lovverk for statens virksomhet og funksjon. Disse omfattende lovverkene kaller vi GRUNNLOVER. Som Grunnloven i Norge. Grunnlovene gir et omfattende og lovmessig grunnlag for å beskytte og å opprettholde makta til den herskende klasse. 

Men det finnes et unntak når det gjelder statsdannelser under klassesamfunnenes periode

Den kommunistiske/sosialistiske staten under kommunismens første fase 

Som kjent i både Marxismen og Evolusjonen, så går ikke utviklingen på skinner. Men begge teoriene påpeker helt riktig at ALT I NATUREN endrer/forandre seg med tiden. Hva det forandrer seg til, må vi alltid holde åpnet og følge med på.

Unntaket jeg tenker på er: Kommunismen (felleskapet) som samfunnssystem. Kommunismen som samfunnssystem er i dag det eneste og virkelig reelle alternativet til Kapitalismen. Forskjellige typer av Sosialdemokrati er ikke noe annet en forskjellige former for kapitalisme. Kommunismens oppgave er det første og reelle forsøket etter 10 000 år med klassesamfunn å oppheve klassesamfunnet ikke bare i et land, men i alle verdens nasjoner. En helt avgjørende forutsetning for at dette kan gjennomføres, er at imperialismen er blitt fjernet for godt. Det første trinnet i denne kampen, er å tvinge imperialismen i kne. Kommer tilbake til hvordan dette kan gjøres. 

Noen begrensninger og forutsetninger for å danne en kommunistisk stat (kommunismens første stadie også kalt: Sosialismen). 

Som kjent så opplevde ikke Karl Marx et moderne kommunistisk samfunn. Han og hans kamerater kunne ikke gjøre noe annet enn å gi noen få retningslinjer om hva som måtte gjøres straks etter at Arbeiderklassen hadde gjennomført sin revolusjon (Den kommunistiske revolusjonen) og etter at Arbeiderklassen hadde konstituert/etablert seg som ny Herskende klasse i landet/nasjonen. Disse retningslinjene er å lese i det Kommunistiske Manifestet. 

Svært mange kommunister og revolusjonære, spesielt i Europa, hadde og har et overfladisk forhold til Marxismen (manglende dybdekunnskap) og en tro på at når revolusjonen har seiret, så vil den kommunistiske/sosialistiske samfunnsutviklingen gå på skinner og stadig fremover. Jeg antar at dette var og er en slags politisk overbevisning som neste kan sammenliknes med en form for overtro/religion eller utrolig naivitet og at den var og er svært utbredt i Europa. 

Karl Marx (grunnleggeren av den moderne kommunismen/fellesskapet) påpekte at gjennom og etter arbeiderrevolusjonen så ville den nye herskerklassen: Arbeiderklassen, trekke med seg hele etterbyrden (alt av den gamle gørra) fra det gamle samfunnet (kapitalismen) inn i det nye samfunnet: Kommunismen/sosialismen. En Arbeiderklasse som ikke hadde solid/god erfaring i å styre det nye samfunnet og heller ikke nok kunnskaper om hvordan moderne og effektiv samfunnsproduksjon skulle drives og utvikles. En Arbeiderklasse som klasse, som ikke hadde solid/god erfaring om og over alle de muligheten det styrtede borgerskapet og deres støttespiller imperialismen hadde i sin verktøykasse for å drive sabotasje, undergraving og krigføring mot det nye samfunnet. Arbeiderklassen som klasse hadde ennå ikke lært seg å STYRE samfunnet som herskende klasse!

De første forsøkene på revolusjon i Russland avslørt at arbeiderklassens vanlige organisasjoner: Fagforeninger og parlamentariske partiet var ubrukelige redskaper for å kunne gjennomføre et vellykket opprør som kunne gå over til en samfunnsrevolusjon. De av oss som har erfaring fra virksomhet i en fagforening, vet at her finnes det et utall av politiske oppfatninger, oppfatninger som kan sprike i alle retninger. Arbeiderklassen trengte et enhetlig parti som var bygd for å gjennomføre en så krevende oppgave. Uten et slikt parti ville det være bort imot selvmord for arbeiderklassen å prøve styrte sitt eget borgerskap. Et avgjørende bevis for dette var erfaringen fra Pariserkommunen i 1871 hvor det franske borgerskapet ved hjelp av Tyskland drap over 20 000 arbeidere og intellektuelle og like mange måtte flykte fra landet . Arbeiderklassens beste og sterkeste organisasjonersform ble til: Kommunist partiet!  

Det ble først etter den Russiske revolusjonen i 1917 vi fikk vite og oppleve i praksis hvilke enorme oppgaver som det nye samfunnet måtte løses. Oppgaver som måtte løses ikke i et moderne og høyt utvikla kapitalistisk samfunn, men i et til dels underutvikla føydalistisk samfunn. Oppgavene var enorm ja nesten umulig. De Russiske kommunistene etter hvert SUKP (Sovjet Unionens Kommunistisk Parti) ledet av Lenin gikk allikevel målbevisst til verket: En ny type klassesamfunn skulle bygges, et samfunn som på sikt skulle oppheve klassene og bli klasseløst. Etter at den blodige og ødeleggende borgerkrigen hvor det russiske borgerskapet/føydalismen fikk massiv støtte fra den Vestlige imperialismen var vunnet, kunne de ta fatt på oppgaven. For oppegående- og søkende marxister/kommunister er det helt nødvendig å studere Lenins bok om Oppbyggingen av Sovjetøkonomien. Ved å studere denne boken, vil mange oppriktige kommunister og revolusjonære forstå hvor enormt vanskelig oppgaven var for de Russiske kommunistene.

Her sitere jeg litt fra Marx og så Lenin: Marx Engels Marxisme Utgitt i Sovjet i 1946. Og til slutt: Lenins bok om Oppbyggingen av Sovjetøkonomien. Den ellevte kongressen til RKP(b) 27. mars til 2. april 1922

Marx:

a. Marx: Filosofene har diskutert i århundre for å forstå verden, men det som gjelder er å forandre den!

b. Marx: Det finnes ingen abstrakt (tenkt) virkelighet. Virkeligheten er alltid konkret (håndfast).

c. I det Kommunistiske Manifestet ser en for seg at arbeiderrevolusjonen ville komme i et av de mest utvikla kapitalistiske landene. Min kommentar: Manifestet forutså ikke at revolusjonen skulle komme først i land som var lite utvikla både økonomisk og politisk dvs. i imperialismens svakeste ledd. Å starte oppbyggingen av det nye samfunnet, ble da mye vanskeligere enn forutsatt. 

Lenin:

a. Da marxismen er ubetinget fiendtlig mot alle slags abstrakte formler, alle doktrinære resepter, krever den en oppmerksom innstilling til den pågående massekamp, som etter hvert som bevegelsen utvikler seg, massens bevissthet vokser og de økonomiske og politiske kriser skjerpes, skaper stadig nye og stadig mer forskjelligartede forsvars- og angrepsmetoder. Derfor avsverger Marxismen absolutt ingen kampformer. Før 1917. Min kommentar: Se de ulike krigene og kampformene som ble brukt i Kina, Cuba, Vietnam og Laos. 

b. Imperialistene i “entente” landene blokkerer Russland og prøver å isolere sovjetrepublikken som en smittekilde fra den kapitalistiske verden. Disse folkene, som skryter av sine “demokratiske” institusjoner, er så blindet av sitt hat til sovjetrepublikken at de ikke ser hvor latterlig de gjør seg. Tenk bare – de fremskredne, mest siviliserte og “demokratiske” landene, land som er væpnet til tennene og har uinnskrenket militært herredømme over hele verden, er vettskremt av angst for den ideologiske smitten som kommer fra et ruinert, utsultet, tilbakeliggende og, som de påstår, til og med halvvilt land! Etter revolusjonen: 15. april 1919. Min kommentar: Entente landene var: England, Frankrike, USA, Italia, Canada, Japan, Østerrike … 13 land. 

c. Dette målet kan ikke nåes med ett slag. Det krever en temmelig lang overgangsperiode fra kapitalismen til sosialismen, fordi radikale forandringer på alle livets områder trenger sin tid, og fordi den veldige styrken i vanen med en borgerlig eller småborgerlig livsførsel bare kan overvinnes gjennom langvarig og hardnakket kamp. Derfor omtaler Marx hele perioden med proletariatets diktatur som overgangsperioden fra kapitalisme til sosialisme.  Etter revolusjonen: 27. mai 1919. 

d. Teoretisk er det ikke tvil om at det mellom kapitalismen og sosialismen ligger en bestemt overgangsperiode. Den kan ikke unngå å forene trekk eller egenskaper fra begge disse former for samfunnshusholdning. Denne overgangsperioden må uunngåelig være en periode med kamp mellom den døende kapitalismen og den oppstående kommunismen – eller, med andre ord, mellom kapitalismen som er beseiret, men ikke tilintetgjort, og kommunismen, som er født, men ennå er meget svak. Nødvendigheten av en hel historisk epoke, preget av disse trekk av overgangsperiode, burde være innlysende ikke bare for marxister, men for ethvert opplyst menneske som har noe kjennskap til utviklingsteorien. Etter revolusjonen: 30. oktober 1919.  

e. Sosialismen betyr opphevelse av klassene. Proletariatets diktatur har gjort alt det har kunnet for å oppheve klassene. Men klassene kan ikke oppheves med én gang. Og klassene består og kommer til å bestå i det proletariske diktaturets epoke. Når klassene forsvinner, vil diktaturet bli overflødig. Uten proletariatets diktatur kommer de ikke til å forsvinne. Klassene består fremdeles, men i det proletariske diktaturets epoke har alle klasser gjennomgått en forandring, og også forholdet mellom klassene har forandret seg. Klassekampen forsvinner ikke under proletariatets diktatur, den bare antar andre former … Når proletariatet har styrtet borgerskapet og vunnet den politiske makt, er det blitt den herskende klasse, det sitter med statsmakten, det rår over de produksjonsmidlene som alt er blitt sosialisert, det leder de vaklende mellomlagene og klassene, det knuser den økte motstandsenergien hos utbytterne. Alt dette er særskilte oppgaver i klassekampen, oppgaver som proletariatet ikke satte seg og ikke kunne sette seg før.  30. oktober 1919. 

f. Men dere ville gjøre en meget stor feil hvis dere prøvde å trekke den slutning at en kan bli kommunist uten å tilegne seg det som den menneskelige kunnskap har samlet opp. Det ville være en feil å tro at det er nok å lære kommunistiske paroler, slutningene av den kommunistiske vitenskap, uten å tilegne seg den sum av kunnskaper som kommunismen selv er en følge av. Marxismen er et eksempel på hvordan kommunismen oppsto av summen av menneskelig kunnskap. 

Forsidebilde: Adrian Fleur

Post Views: 12

Les artikkelen direkte på derimot.no