Hysj, hysj, det er for pinlig: Da Stortinget avsatte konge og regjering.

Historien som ingen historiebøker vil skrive om.

Av Knut Lindtner

I 1940 ble Norge angrepet av Nazi-Tyskland, ikke av alle tyskere. Norges krigskrefter ble beseiret relativt raskt. De hardeste kampene skjedde rundt havnen for utskiping av jernmalm, altså i Narvik. Og dette var et av hovedmålene for okkupasjonen, å få kontroll over denne viktige naturressursen.

På grunn av et lykketreff – bokstavelig talt – fikk den norske kongen og regjeringen sjansen til flukt før Oslo ble besatt. Fra festningen på Oscarsborg ved Drøbaksundet traff de gamle kanonene den tyske krysseren Blücher, som også ble truffet av torpedoer fra festningen. Båten, som var flaggskipet under angrepet på Norge, sank og det ga regjering og konge det nødvendige pusterommet til flukt nordover.

Etter at landet var besatt pågikk det forhandlinger mellom okkupasjonsmakten og deler av den politiske og økonomiske ledelsen i Norge om det videre styre av landet. Blant annet ville de tyske kreftene ha Quisling inn i et riksråd som skulle styre Norge.

Den tyske motparten skjerpet kravene gradvis under forhandlingene, og den 7. september 1940 ble det krevet at stortingsgruppene måtte sammenkalles og stemme over følgende krav:

Kongen avsettes og tre medlemmer av NS skulle inn i riksrådet.

Den 9. september fikk den tyske okkupasjonsmakten melding om at presidentskapet  i prinsippet godtok de tyske kravene.

Det ble en tautrekking mellom tyske representanter og stortinget vedrørende denne saken. Særlig vanskelig var spørsmålet om NS-medlemmer i riksrådet. Det var det spørsmålet det var mest uenighet om og mest motstand mot.

Etter videre forhandlinger og etter overenskomst med tyske myndigheter la Stortingets presidentskap frem et forslag på fem punkter, med flere underpunkter,  hvor hovedpoenget var følgende:

Stortinget avsetter regjeringen
Stortinget avsetter kongen
Riksrådet fungerer som ny regjering

Den 18. september 1940 kom saken til avstemming på Stortinget. Resultatet ble slik:

For forslaget       DNA: 39         H: 18     V:12     Kr.f: 0     B: 17 (Senterpartiet)

Mot forslaget      DNA: 22         H: 15      V: 8     Kr.f: 2     B:  0

Avtalen med tyskerne ble vedtatt av et flertall i alle partigruppene med unntak av Kr.F. Presidentskapet hadde i realiteten avgitt en erklæring på forhånd om hvordan vedtaket om Kongen skulle forståes:

Hva kongen mener om saken betyr i realiteten ingenting. Han er i praksis avsatt av Stortinget.

I den nyoppnevnte regjeringen (riksrådet) satt det kjente nazister som Gulbrand Lunde som var utnevnt til propagandaminister.

Men etter nye krav fra Tyskland om flere nazister inn i riksrådet og stortingets avslag av dette ble forhandlingene brutt. Uken etter ble alle politiske partier unntatt NS forbudt. Stortingsflertallets svik overfor landets konge og lovlige regjering var i praksis reddet av den tyske okkupasjonsmakten.

Fra kommunistenes illegale presse under krigen. Avisen eksisterer fortsatt i dag. Aftenposten ble i praksis et talerør for okkupasjonsmakten.

Men i etterkant av dette kan det være nyttig å stille noen spørsmål, ikke minst om hvordan denne siden av den norske historien er blitt fremstilt for etterslekten. Min erfaring er at det praktisk talt ikke er noen som ikke kjenner den. For den er pinlig, ikke minst fordi representanter for partier som avsatte kongen og regjeringen  beskyldte kommunistene etter krigen for å være svikere fordi de ikke organiserte motstand mot okkupasjonen fra dag en.

Men de var tross alt de som drev den mest effektiv sabotasjevirksomheten mot okkupasjonen og som ofret flest liv i den kampen. (21 av 23 sentralstyremedlemmer døde som følge av og under krigen). De store partiene etterlevde partiforbudet og gjorde lite for å skape motstand i folket.

Et oppslag fra Aftenposten under krigen. På dette tidspunkt var Tyskland i ferd med å tape krigen.

Men at storting og ledende politikere, offiserer og embedsfolk forhandlet med den tyske okkupasjonsmakten for å avsette konge og regjering skal det være taushet om. Det passer ikke inn i historien som skal formidles til våre etterkommere. Det passer ikke inn i helteglorien som mange går rundt med og som er bunnfalsk.

Tvert imot er det fortsatt mange som tror at motstanden mot den tyske okkupasjonen var massiv i hele folket. Historien om hva som skjedde etter april 1940 til 18. september samme år, da stortinget gjorde sitt famøse vedtak, forteller om noe helt annet.

Forsidebilde: René Magritte

Tidligere publisert på derimot.no

Post Views: 3 469

Les artikkelen direkte på derimot.no