Hva skjedde med «mer kjærlighet, mer åpenhet og mer demokrati»?

alternativ-media.com

Det går med stormskritt mot 10-års markeringen av Breiviks kaldblodige, hatefulle og utilgivelige massakre på uskyldige norske barn og unge på Utøya den 22. juli 2011. Det gikk ikke lang tid etter denne umenneskelige og unorske handlingen før det ble reflektert av utvalgte «eksperter», politikere og forståsegpåere med klippekort i maktmedia. «Har vi lært noe av 22. juli?», «Hvordan skal vi sikre at dette aldri skjer igjen?» og «Hvilke krefter var det som stod bak dette grufulle angrepet». Alle som er godkjente og klarerte til å få uttale seg i media virket svært samstemte og enige om én ting: Dette må møtes med mer kjærlighet, mer åpenhet og mer demokrati. Så, hvordan gikk det egentlig med mer kjærlighet, mer åpenhet og mer demokrati?

Hvis nevnte svar på hvordan sikre at dette aldri skal få skje igjen – altså å utøve mer kjærlighet, mer åpenhet og mer demokrati – skulle være løsningen, vil erfaringen av praksisen som er utøvd av de samme bekymrede krefter tilsi at de gjør det de kan for at dette skal skje igjen, om man følger deres egen logikk.

Media er selvfølgelig den største nøkkelen når praksis av de rosa lovnadene skal gjennomføres. Har de utøvd mer kjærlighet? Selv om Breivik tilhørte ingen organisasjoner, foruten en tid som frimurer, og som så til de grader kan betegnes som en enslig ulv – om ikke påstander om at han hadde hjelpere og ikke var alene på øya stemmer – så gjør maktmedia alt det de kan for å knytte flest mulig personer og grupperinger som går det globalistiske regimet imot, helt urealistisk og krampeaktig opp imot Breivik. Er dette kjærlighet? Eller betyr kjærlighet å gjøre livet til de og dem som kritiserer regimets politikk så surt som mulig?

Og det behøver ikke engang å dreie seg om masseinnvandring eller multikultur heller. I det siste har flere bloggere, som kaller seg journalister i maktmedia, mer enn skrevet mellom linjene at om man er skeptisk til koronatiltakenes størrelse og omfang i forhold til virusets alvorlighet og er kritisk til en vaksine som ikke er ferdig testet, så tilhører man «de mørke kreftene bak angrepet på Utøya». Hvorfor? Jo, fordi på de fleste Stop lockdown demonstrasjonene har det også blant de hundrevis av oppmøtte også vært en og annen som er kritisk til globalisering og følgene av det. Er dette kjærlighet eller demonisering?

Man må slippe trollet fram i lyset, sa de. Hvis man undertrykker meninger, vil det føre til radikalisering og ekstremisme, sa de. De må møtes med dialog, for da vil deres meninger smuldre opp når de møter offentlighetens lys, sa de. Hvis vi ikke har mer åpenhet og slipper «disse kreftene» frem, vil de gå under jorden og bli livsfarlige, sa de. Å sensurere vil gi motsatt enn ønsket effekt, sa de.

Hvordan gikk det egentlig med disse uttalelsene som alle politisk korrekte individer og grupperinger nikket ivrig, taktfullt og anerkjennende etter? Har vi fått et bredere meningsmangfold i de offentlige debattene? Har det blitt mere eller mindre sensur? Eller agerer myndigheter og media på en måte som får det til å fremstå som at de ønsker mer radikalisering og mer ekstremisme? Det siste er kanskje det mest logiske når man ser hva de fine ordene har transformert seg om til i praksis.

Personer fra små partier og organisasjoner som er kritiske til regimets globalistiske iver blir fortiet og/eller baksnakket i maktmedia uten å få svare for seg, med unntak av «tilsvar» på eposter hvor maktmedias aktivistbloggere klipper og limer det som passer for å få personene og organisasjonene til å se jævligst mulig ut. Er dette åpenhet?

Den 17. Juli ankommer SIAN til Trondheim for å holde stand og ytre sine meninger om de negative sidene ved islam. Nei, ikke den 22. juli, men 17. juli. Dette har Adresseavisen bestemt seg for at SIAN har planlagt for å håne ofrene fra Utøya. De har da forhørt seg med de vanlige «ekspertene», stemmene og organisasjoner som garantert vil støtte opp under all kritikk av SIAN, uansett hvor koko sammenhengen er. De har heller ikke vært konkrete med hva de selv mener er tilstrekkelig antall dager karantene før og etter 22. juli regimekritikere kan holde arrangementer. Adresseavisen, med aktivistbloggerne Stian Wallum og Kjerstin Rabås i front, har for lengst startet hatkampanjen som umulig kan ha noen annet mål enn å fyre opp til maksimalt hat, polarisering og vold når SIAN ankommer Trondheim på en dato som ikke er 22. juli, men 17. juli. Er dette mer demokrati? Er det kjærlighet?

Også vi i Alternativ Media er tydeligvis med i volds- og hatplanen til ondskapsulle redaktører og bloggere i Adresseavisen. Kjerstin Rabås ønsket svar på spørsmål som var formulert som om vi var en av «de mørke kreftene bak angrepet på Utøya». Mulig hun fantaserer om at vi har påvirket Breivik til den landsforræderske handlingen, men dette faller totalt på sin egen urimelighet. For det første hater vi Breivik og angrepet på Utøya like mye som absolutt alle andre i Norge gjør det. For det andre så ble Alternativ Media dannet i 2018, altså 7 år etter angrepet.

Les også: Les spørsmålene fra Adresseavisen her.

Rabås nevner i eposten også noe om noen stemmer hun hører, så vi kan ikke garantere for hvilken tilregnelig stand denne oppviglerske og hatefulle bloggeren er i når eposter formuleres. Så kanskje derfor denne forvirringen om tidslinjen. Vi tilbød henne å la oss intervjue oss på Skype, men etter det ble det stille. Kanskje betingelsen om en forklaring på hvorfor bloggen deres ikke fant det interessant å skrive om overfallet på Anneli Virtanen ble tungen på vektskålen. Men de vil trolig kontrollere hele narrativet, og synligheten av et helhetlig intervju og deres arbeidsmetoder tåler ikke, i likhet med troll, dagens lys. Er dette mer åpenhet?

Akromas Johan Slåttavik ble oppringt av Rabås på en måte som ifølge han lignet en fordomsfull og rabiat utskjelling, og ikke et objektivt intervju. Er dette kjærlighet?

Adresseavisens antagelige ønske om mer vold, mer polarisering og mer hat i gatene er dessverre ikke enestående. Tvert imot virker det som om alle medier tilknyttet Schibsted, Amedia og Polarismedia, det vil si omtrent alt som kan krype og gå av regimeforsvarende medier, beveger seg svært taktfast i sin mars i kampen for mindre kjærlighet, mindre åpenhet og mindre demokrati. Det er nå kun alternative medier som sloss det vi kan for at alle, også dem vi ikke liker meningene til, skal få ytre seg 100% fritt, kun regulert av norsk lov, og ikke diktert av følelser hulket fram over champagnen i losjenes mørke kroker.

Maktmedias forsvar og «forståelse» for de grupperingene som utøver rabiat vold kan fort oppfattes, ikke bare som en legitimering av, men også en oppfordring til vold mot annerledes tenkende enn en selv og makthaverne. Er dette kjærlighet?

Les også: Hvem er brukerne av dagsenteret Adresseavisen?

Er det noe mange har sett seg lei av, er det hvordan disse hatefulle, polariserende og voldesfremmede kreftene hensynsløst skyver ofre og pårørende fra Utøya foran seg i sin kamp for mindre kjærlighet, mindre åpenhet og mindre demokrati. Enhver som er ved sine fulle fem forstår at det vi sier her ikke er et angrep på ofrene etter Utøya, snarere tvert imot. Men hva en aktivistblogger som hører stemmer kan få ut av dette, er helt umulig å beregne.

Om ett par uker kommer Lysglimt, leder av Alliansen – Alternativ for Norge, opp til Trøndelag i forbinnelse med valgkampen. Hvordan vil maktmedia og deres bloggere oppfordre sine lesere til å møte han? Med mer kjærlighet, mer åpenhet og mer demokrati? Vil de kanskje slippe trollet frem i lyset og for eksempel invitere han til en samtale eller debatt i Adressa TV?

Vi tror ikke det. Vi må nok nøye oss med de vante demoniserende og dehumaniserende bruddstykkene med klipp og lim denne gangen også.

Hva menes med mer kjærlighet? Kjærlighet til alle, eller kjærlighet kun til de som føyer seg for globalisme og myndighetenes politisk korrekte tvangstrøye?

Er det bare i festtalernes ekkokamre det er plass til mer kjærlighet, mer åpenhet og mer demokrati?