ETTERETNINGSTJENESTEN OG MEDIENES SKJULTE SAMARBEID

Olehartattordet.blogg.no:

 

 

Full innledning fra boken Skjult dagsorden – Mediene og de hemmelige tjenestene av Bjørn Nilsen og Finn Sjue, utgitt av Universitetsforlaget 1998

 

Boken kan leses gratis i sin helhet her. 

 

“Spill og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester er denne bokas hovedtema. Men vi har også sett på enkelte sikkerhetspolitiske saker der tjenestene har hatt sine interesser å ta vare på. I tillegg har vi brakt inn noen institusjoner, eller snarere konstruksjoner, som på hver sin måte bidrar til status quo i norsk sikkerhetspolitikk. Regjeringens informasjonsberedskap, forsvarets høgskole, Forsvarets russiskkurs og Forsvarets psykologiske krigsberedskap hører hjemme i denne sammenhengen. På hver sin måte utfyller de et intressant, vanskelig og sensitivt tema.

 

Det er pressefolks holdninger og praksis som er temaet. I langt mindre grad har vi vært ute etter  å sjekke tjenestenes yrkeskodeks. Når sant skal sies er den både vel kjent og ikke særlig oppsiktsvekkende. De hemmelige tjenestene prøver å skaffe seg informasjon overalt – med nesten alle mulige metoder.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Vi har prøvd å se inn i maktapparatets indre rom, tabernaklets innerste kammer. Noen glimt har vi fått, uten at det har vært lett. Journalister flest ferdes ikke i slike omgivelser. De som har gjort det, har lagt få spor etter seg. Mangelen på synlige spor er etter vår mening et ektefødt barn av at det norske hemmeligholdet har vært omfattende og langvarig. Riktignok satte Lund-kommisjonen en viktig sluttstrek for den mest ekstreme tausheten, men selvsagt forsvant ikke alle overdrevne sider ved hemmeligholdet hverken med Murens fall eller Ketil Lunds kommisjon. Dette har vi fått merke i arbeidet vårt.

 

Norge har selvsagt ikke vært alene om et såpass strengt hemmelighold. Men hvorfor ble det slik akkurat her i lille Norge ? Vi tror at noe av forklaringen kan søkes i det faktum at Norge har utført et stort og strengt hemmelig militært etteretningsarbeid for en alliert stormakt, USA. Når denne sensitive virksomheten først og fremst har vært rettet mot Norges store nabo, det tidligere Sovjetunionen, er det ikke vanskelig å skjønne at det politiske klimaet ble anstreng, anspent og lukket. Kravet om konsenus, offentlig enighet, ble sterk.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Mye informasjon som angikk “det store vi”, ble ikke spilt ut offentlig. Den ble værende i de lukkede rommene. Journalister og redaktører bidro aktivt til at den skulle forbli der. De aller fleste følte nok dette som en samfunnsplikt. Likevel opererte de som pressefolk med en skjult dagsorden i arbeidet sitt. De satte ikke informasjonsplikten først. Myndighetene og de hemmelige tjenestenes behov og ønsker gikk foran. Da ble idealene om mediene som en fjerde kritisk statsmakt ikke lenger verdt papiret de er skrevet på.

 

Det er altså denne skjulte dagsorden som er bokas tema, en dagsorden der første punkt var å oppfylle myndighetenes og de hemmelige tjenestenes behov og ønsker. Informasjonsplikten ble en relativ størrelse som måtte tilpasses disse behovene og ønskene.

 

Men med en gang dette hovedtemaet er angitt, roper temaet på diskusjon, analyse og avklaring. Spørsmålene står i kø. For hva er egentlig informasjonsplikt? Hvor langt skal den strekkes i spørsmål som har med landets sikkerhet å gjøre? Er journalister helt uten plikter når myndigheter og hemmelige tjenester gjør sine behov gjeldende? Hva slags forhold bør det egentlig herske mellom pressefolk og de hemmelige tjenestene? Kunne den kalde krigen rettferdiggjøre et nært samspill mellom pressen og disse tjenestene? Er et slikt samspill blitt uakseptabelt fordi den gamle, kalde krigen er over?

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Vi har våre svar på en del av spørsmålene. De vil vi heller ikke legge skjul på. Men vi akter ikke å gjøre det lett hverken for våre lesere eller oss selv. På noen spørsmål finnes det ingen enkle svar. Pressefolk som undersøker tjenestene journalistisk, vil snart oppdage at de befinner seg i et minefelt. Her er det fort gjort å tråkke feil. Journalistisk integritet kan bli skadeskutt.

 

Bokas tema reiser med andre ord et grunnleggende spørsmål:

 

Hva er det egentlig som kan kalles legitim kontakt og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester, og når blir et slikt samspill illegitimt?

 

Finnes det etiske kodekser som forteller oss når kontakt og samarbeid er akseptabelt, og når en uakseptabel grense passeres?

 

Og er spillereglene de samme nå som de var i den virkelige kalde krigens dager?

 

Hvordan har forholdet mellom presse og tjenester utviklet seg?

 

 

Teksten fortsetter under bildet

 

I denne boka vil vi først og fremst presentere en rekke aktstykker og episoder som forteller om spill og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester. Vår viktigste ambisjon er å illustrere hva som har skjedd, men vi vil også forsøke å analysere episodene og aktstykkene, noe underveis, men først og fremst i sluttordet. Vi vil reise spørsmålet om kontakten og samspillet har vært akseptabel eller uakseptabel. Noen ganger vil svaret ligge i dagen. Andre ganger vil kontakten reise dilemmaer som det etter vår mening er vanskelig å gi enkle og klare svar på. For svarene finnes ikke bare i norsk lov. De må søkes både i alminnelig samfunnsmoral, kulturelle særtrekk, normal folkeskikk, norsk lov, alminnelig presseetikk – og journalistens personlige ståsted når det gjelder moral og verdier. Derfor er det til syvende og sist journalisten som bærer ansvaret for sitt valg. Men han eller hun vil ikke være den eneste som kan fortelle omverdenen hva som er legitimt eller illegitim kontakt og samspill med tjenestene. Journalistens røst vil bare være en av mange.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Selvsagt finnes det noen “kjøreregler” for kontakt og samspill som de aller fleste kan bli enige om. Likevel er det terrenget vi beveger oss ut i, både komplisert og krevende. For det er ikke snakk om en form for kontakt. Det dreier seg om mange ulike kategorier av kontakt og samspill:

 

– Pressefolk som behandler tjenestene  som vanlig nyhetskilder. De søker både svar på enkeltsaker og ber om bakgrunnsinformasjon. Journalisten søker å behandle tjenestene som et journalistisk objekt.

 

– Pressefolk som har kommet over informasjon om at individ, gruppe eller land står i akutt fare, informerer tjenestene om saken. Det kan for eksempel dreie seg om attentatplaner. Journalisten rapporterer ed hoc om akutt krise.

 

– Pressefolk som unlater å gjøre tjenestene, overvåking, sikkerhet og etteretning til objekter for normal, kritisk journalistikk. Motivene kan variere sterkt. Unnlatelsene kan være systematiske og bevisst, eller de kan være ureflekterte. Er de bevisste, deltar journalisten som aktør til fordel for tjenstene.

 

 

Teksten fortsetter under bildet

 

– Pressefolk som rapporterer om forhold i utland, innland, i grupper, organisasjoner eller om enkeltindivider. Det kan dreie seg om sporadiske eller regelmessig rapportering. Journalisten opptrer i større eller mindre grad som rapportør eller informatør.

 

– Pressefolk som lar seg “debriefe” av tjenestene etter at de har vært på reise i utland eller innland. Journalisten opptrer også da som informatør.

 

– Pressefolk som har kommet i en vanskelig avhengighet til en fremmed tjeneste, sier seg villig til å spille dobbeltagentens rolle. En av de hjemlige tjenestene er oppdragsgiver. Journalisten spiller rollen i en kortere periode som agent for å komme seg ut av en vanskelig personlig situasjon.

 

– Tjenestene ber pressefolk som de har tillit til, om å delta i en eller flere operasjoner: Oppgaven kan for eksempel være å opptre som lokkedue for å avsløre en spion i innland eller utland. Journalisten blir lovet eksklusiv omtale av saken når den er ferdig etterforsket. Journalisten opptrer da som frivillig korttidsagent.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

– Pressefolk som mottar sensitiv informasjon fra tjenestene med klausul om hva som ikke kan omtales. Dette skjer direkte til den enkelte journalist eller via et uformelt nettverk, som kan være partipolitisk eller tverrpolitisk. Journalisten velger da å la seg underlegge en viss kontroll og pålagt sensur mot å få eksklusivt materiale fra tjenestene. Journalisten fungerer som en slags portner eller vaktmester for bestemte særinteresser.

 

– Pressefolk som mottar sensitiv informasjon enten direkte eller via et uformelt nettverk og gir også sensitiv informasjon tilbake til tjenestene som en gjenytelse. Det kan være opplysninger om individer, grupper, organisasjoner o.l. Da deltar journalisten i systematisk rapportørvirksomhet.

 

– Pressefolk som mottar sensitiv og eksklusiv informasjon fra tjenestene for å “plante” den i utvalgte medier. Det kan være politiske saker, saker som direkte kan styrke tjenestenes renommè o.l. Det kan også dreie seg om regelrett disinformasjon. Journalisten deltar da i et politisk styrt spill. Journalisten spiller på ny rollen som “portner eller vaktmester” for bestemte interesser og krefter.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

– Pressefolk som ber tjenestene om å vurdere en sak og gi råd om hvorvidt den bør publiseres eller ikke. Journalisten beveger seg inn i noe som kan vise seg å bli sensur styrt av tjenestene.

 

– Pressefolk som kommer over sensitiv, gradert informasjon om tjenestene og deres arbeid, og lar være å publisere materialet fordi det inneholder graderte opplysninger. I så fall lar de tjenestene utøve automatisk sensur. Dersom de vurderer i hvert enkelt tilfelle hva som er riktig og galt å publisere, holder de på retten til å gjøre en uavhengig vurdering og stå til ansvar for resultatet av den.

 

– Pressefolk som blir så gode venner med nøkkelpersoner i tjenestene at forholdet kan påvirke deres integritet. Forholdet kan være en del av et uformelt nettverk av personer med både synlig og skjult innflytelse i samfunnet. Noen spesielt viktige og sentrale personer i nettverket “snakker sammen”. Ofte er denne enkle uformelle metoden den viktigste. Journalisten kan bli aktør i et uformelt nettverk.

 

– Pressefolk som lar seg regelrett verve til hjemlige tjenester eller fremmede tjenester. De mottar penger, gaver eller andre gjenytelser for arbeidet. Det kan for eksempel være viktig og eksklusiv informasjon. Journalisten er blitt vervet agent.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

I de aller fleste tilfellene vil journalisten som yter noe, få en gjenytelse. Den behøver ikke dreie seg om penger. Som oftest dreier det seg om eksklusiv informasjon. Dette er slett ikke alle men kansje noen av de viktigste formene for kontakt og samspill mellom pressefolk og tjenester.

 

Disse kategoriene viser at samspillet kan variere fra den enkle og akseptable journalistiske kontakt og over til den vervede agent. I svært mange av disse samspillformene er det lett å oppdage at journalisten blir aktør, går inn i dobbeltrolle og følger en skjult, ekstra dagsorden. I andre tilfeller er det vanskelig å trekke klare grenser for hva som er akseptabel og uakseptabel kontakt. Noen ganger er heller ikke journalister sin egen dobbeltrolle bevisst. Dilemmaene kan bli mange, og det kan bli vanskelig  å finne de helt gode løsningene.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Det er altså først og fremst samarbeidet mellom pressefolk og hemmelige tjenester vi tar opp i denne boka. For ikke å bli misforstått vil vi understreke at etter hvert er også konflikter og strid mellom medier og tjenester blitt en del av hverdagen. Pressefolk er blitt ført for retten og dømt. Journalister og noen redaksjoner er blitt avlyttet. Dermed er journalistikken også på dette feltet etter hvert blitt mer normalisert. Konfliktene er blitt omskrevet og er stor sett vel kjent. Samarbeidet og samspillet har derimot oftest vært skjult. Derfor ønsker vi å sette søkelyset på nettop dette.

 

Vi har sett på utviklingen fra krigen til i dag. Det er både rett og riktig at enhver episode eller aktør skal forstås ut fra sin samtid. Å være historieløs er å vurdere tidligere tiders trivialiteter og drama bare med dagens øyne og hjerne. Slikt blir subjektivt og ofte moralistisk. Men det finnes også en annen fare. Kravet om at pressefolks samarbeid med tjenestene må ses i sin rette historiske sammenheng, blir ofte et skalkeskjul som kan misbrukes: Det kan dekke over at en del pressefolk helt frivillig har opptrådt som makthavernes servile løpegutter.

 

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Temaet er ikke unikt. Enkelte journalister og redaktører samspiller ikke bare med hemmelige tjenester, andre sterke krefter i samfunnet står oftest mer laglig til. At noen blir avhengig av “hemmerlige” kilder er heller ikke nytt. Kilder kan utøve tyranni over journalister enten de finnes i de hemmelige tjenestene, Forsvaret, industrien eller i finansverdenen. Sterke krefter i samfunnet ser seg tjent med disinformasjon og sensur. Mange “portvoktere” og skjulte sensorer er ute og går både i privat og offentlig sektor. Det siste tilskuddet, de moderne PR-byråene, driver også en skjult påvirkning, men de som jobber der er i det minste ansatt for å gjøre akkurat det. De har navn og adresse og betalte oppdrag, selv om opppdragsgiverne skjules. Pressefolk med en ekstra dagsorden seiler derimot under falskt flagg.

 

Vi har ofte strevd mye for å få et glimt inn i tabernakelets innerste kammer. Likevel har vi hatt stor glede av arbeidet med boka. Nesten uten unntak har kollegaer stilt opp til intervjuer, formelle eller uformelle samtaler. Blant de få som har avslått, finner vi politiske redaktør i VG, Olav Versto. Vi beklager at han ikke ønsket å stille opp. Vi tror han kunne hatt mye interessant å bidra med. Ellers er vi blitt møtt med en interesse og velvilje som har overrasket oss. Noen ganger har kansje velviljen vært vel profesjonell og godt egnet til å spre tåke, men som regel har samtalene vært informative. Også tidligere og nåværende ansatte i tjenestene vi har bedt om å få snakke med, har stilt opp med noen få unntak. Som vanlig har tidligere seksjonssjef i E-tjenesten, Trond Johansen, sagt nei.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Vi skulle gjerne ha studert samspillet mellom medier og tjenester grundig i noen andre land enn Norge, men tid og penger satte en stopper for dette ønsket. Likevel vet vi en del. Både samtaler med en del utenlandske pressefolk og lesing av litteratur har gitt oss en viss innsikt.

 

Om noen skulle føle at det i denne boka er snakk om menn, menn og atter menn, så er det faktisk begrunnet. Temaet har tvunget oss til å skrive så godt som bare om menn. En og annen kvinne er nok blitt bedt opp til dans av de hemmelige tjenestene – også i Norge. Vi har knapt funnet deres ansikter, navn og adresser.

 

I denne boka skal vi illustrere og vurdere hva som er akseptabelt og uakseptabelt samspill mellom pressefolk og tjenester, men er vi to i stand til det? Hver enkelt leser får gjøre seg opp sin mening etter å ha lest boka. For vår del vil vi si at mer enn to års intenst arbeid med temaet har overbevist oss om at det var riktig av oss å gjøre denne vansklige jobben. Vi har begge arbeidet som journalister i ulike medier i svært mange år. På godt og vondt har vi gjort våre erfaringer med de hemmelig tjenestene. I et terreng som ofte minner mest om et minefelt, har vi stadig blitt tvunget til å tenke oss vel og lenge om.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Har vi selv opptrådt i samsvar med god presseskikk og etikk? Vi påstar at vi har klart det. Vi tror at boka vil gi et svar på hva vi mener om den skjulte dagsordens presseetikk. Når det derimot gjelder vår egen praksis, blir det selvsagt vanskligere for andre å finne ut hvordan den har artet seg. For dette er ikke ei selvbiografisk bok. Vi er selvsagt ikke habile til å granske oss selv. Om andre ønsker å finne ut om vår påstand er riktig, må de derfor gå oss nøyere etter sømmene. Om så skjer, vil det glede oss. I såfall skal vi legge fram opplysninger om vår journalistiske praksis så grundig og så åpent som et normalt kildevern tillater.

 

La oss likevel kort peke på noen personliger erfaringer vi har høstet. Den ene av oss (Bjørn Nilsen) har lang og variert praksis med ulike typer faktabøker og dokumentariske tv-programmer. Etter enkeltbestående produksjoner om norsk verdagsvirkelighet og serier med tema fra offshorevirksomheten i Nordsjøen, gikk veien ut i internasjonalt samarbeid. Resulatet ble først den tunge satsingen “Olje” i åtte deler, produsert for britenes komersielle Channel 4. Seinere kom arbeidet med internasjonal etteretningsvirksomhet som tema. Det ble gjort som NRKs  deltaker i et samarbeidsprosjekt med BBC. Denne gangen var emnet: CIAs verdensomspennende aktivitet i hele etterkrigstida.

 

Dermed var interessen for de hemmelige tjenestene vakt for alvor. Planer ble lagt og grønt lys gitt høsten 1992 for en påkostet serie om etteretning og overvåkning i Norge og i Norden. En hvit flekk på kartet skulle fargelegges. Også tjenestenes egne vurderinger og trusselbilder hørte med i serien. Omfattende research ble satt i gang, og de første opptak gjort for å sikre stoff og intervjuer med gamle veteraner før det var for seint.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Men det oppsto problemer underveis. Bøker som avslørte tvilsomme sider ved tjenestene vakte oppsikt. Krav kom om gransking av metoder og praksis. Det ble vanskligere å få folk i tale. Da passet det bra å ta en pause og skifte midlertidig over til å lage en fjernsynsserie om Rinnanbanden og den andre verdenskrig. Uten kontakt med dobbelspill og hemmeligheter ble dette arbeidet så avgjort heller ikke, og parallelt ble flere opptak gjort med sikte på den store serien om tjenestene. Etteretningshemmeligheter på Finnmarksvidda ble festet til videotape, en av Stalins gamle krigere på området, general Sudoplatov, ble gjennomintervjuet i Moskva. Intervjuet ble også kureren Sverre Bergh, som reiste med topphemmelige meldinger til de allierte om Hitlers atomforskning mot slutten av krigen.

 

Etter “Skyggespill”-serien om Rinnan ble arbeidet med de hemmelige tjenestene tatt opp igjen. Kommunikasjonen til kringkastingssjef Einar Førde var direkte og virket positiv. Han brukte sin langvarige og gode forbindelse med Trond Johansen i etteretningsstaben for å få ham til å stille opp i serien. Samarbeidskontakt med svensk tv ble ettablert. Fram til sommeren 1996 ble en ny researchperiode unnagjort. Endelig klarsignal med penger til selve produksjonen trakk likevel stadig ut. Dette skapte frustrasjoner.

 

Sjokket kom etter et drøyt år. Serien ble skrinlagt. Argumentene var dårlig økonomi. Lå det viktigere hensyn under? Den militære etteretningstjenesten var bortimot frikjent av Lund-kommisjonen. Noen tilsvarende garanti mot ubehagelige avsløringer ble aldri gitt Førde av den programmansvarlige for serien. Alf R Jacobsen var blitt Brennpunkt-redaktør og nærmeste overordnede. Han krevde detaljerte redegjørelse for framdriften. Han var dessuten misfornøyd med enkelte researchere. Folk i tjenestene likte dem ikke.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Førde ble konfrontert med at dette var narrespill og avliving av et prosjekt hvor betydelig innsats og ikke så få penger allerede var investert. Han svarte at dette nok ikke var det verste drapet han hadde anrettet. Det hadde han sikkert rett i. Einar Førde så ikke noe betenkelig i at han hadde holdt kontakt med Trond Johansen gjennom hele den langdryge prosessen. Han sa at han hadde utelukkende prøvd å få ham til å stille opp i NRKs serie.

 

Den andre av oss (Finn Sjue) har høstet allsidige og langvarige erfaringer med tjenestene. Den som opplevde å være leder i Palestinakomiteen og mange årig redaktør i Klassekampen i 70-åra behøvde ikke bruke øyne og ører spesielt årvåkent for å oppdage at overvåkere var på ferde. Det var ikke tilfeldig at Lund-kommisjonen i 1996 dokumenterte at særlig Palestinakomiteen hadde vært en tungt overvåket organisasjon.

 

Fra 1987 førte et 10-års systematisk journalistisk arbeid i Klassekampen med tjenestene som tema, til nye og viktige erfaringer. Det er ingen overdrivelse å hevde at denne lille avisa i mange år sto helt sentralt i arbeidet med å avdekke maktmisbruk i de hemmelige tjenestene. Etter hvert førte et stort kildenett til større innsikt i tjenestene. Mellom 300 og 350 kilder har bidratt på hver sin måte. I norsk sammenheng er dette mange. Noen få har vært negative og desinformative, de aller fleste positive og troverdige.

 

Mot slutten av 80-åra pekte en av mange saker seg ut som spesiell. I 1988/89 førte 11 måneders journalistisk arbeid til en sterk mistanke om at lederen for Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI), Arne Myrdal, planla attentat mot et asylmottak utenfor Arendal. Spørsmålet ble om Klassekampen skulle vente på et “scoop” eller melde fra til politiet for å hindre attentatet. Valget var særs viktig, men ikke vanskelig. Når liv og helse står i fare, må andre hensyn vike. Da mistanken ble sterk nok, meldte Klassekampen fra til Overvåkningssentralen og politiinspektør Iver Frigaard om hva som var på gang. Siden ble planen stanset og FMI-lederen dømt.

 

90-åra ble fulgt opp med flere bøker om tjenestene. De skapte bruduljer. Påstander i boka “Vi som styrer Norge” fra 1992 om at seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten hadde begått lovbrudd, måtte seinere trekkes tilbake og beklages. Boka “De visste alt” fra 1993 om avlyttningssentralen i Folkets hus i Oslo ble derimot dråpen som fikk begeret til å flyte over. Kort tid etter ble Lund-kommisjonen oppnevnt.

 

Mange erfaringer er høstet av oss begge i løpet av 30 år. En av de viktigste er at journalister som skal forstå hva som foregår i “det hemmelige Norge” må ha allsidig og langvarig kontakt med svært mange i tjenestene. Spørsmålet er ikke om en skal ha slik kontakt, men hva kontakten skal brukes til. Etter vår mening skal den ganske enkelt brukes til å skaffe fram sannferdig informasjon om tjenestene. Om en slik informasjon viser seg å være avslørende eller flatterende for tjenestene og deres overordnede, er en annen sak.

 

Vi oppfatter denne boka som et viktig skritt i riktig retning, Historikere, journalister og andre med innsikt får gå videre.”

Bjørn Nilsen og Finn Sjue

 

 

“Den offisielle fortellingen er at vi i Norge har et mediemangfold. Men i virkelighetens verden ligger kontrollen over mediene i Norge i svært få hender. Hvis vi ser bort fra statskanalsen NRK, eies mediene stort sett av en liten gruppe milliardærer.” 

 

 

 

 

Anbefalt og relatert lesing:

 

TENKER VI SELV ELLER BLIR VI FORTALT HVA VI SKAL TENKE?

 

Fake news – mainstream media snakker med kløyvd tunge 

 

Wag the dog, et introduksjonskurs i propaganda 

 

En meget god beskrivelse av propaganda

 

 

Teksten fortsetter under bildet

 

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Krig og løgn avslører spelet bak kulissene om medias rolle i Irak-krigen. Var spelet i FN den største løgna i krigen mot Irak? I så fall skulle det ikkje bli den siste. Media var tildelt ei hovudrolle. Journalistane vart innrullerte hos dei framrykkande soldatane, halvannan million kroner og Hollywood-design vart brukt på podiet for pressebriefingar i sentralkommandoen i Qatar. “Sanningas plattform” var navnet generalane gav dette podiet.Sigrun Slapgard skriv historia om journalistanes krig sett frå innsida av vår største fjernsynsredaksjon, og avslører løgnas spel i den hittil mest medieførte krigen av alle.

 

Dette er også ei personleg forteljing om krigens drama og ei forteljing om dei presseetiske val reportaren må ta på løpande band. Sjeldan har ein krig vore meir førebudd enn denne, også i media. Boka tar til i oktober 2002 med eit overlevingskurs for journalistar i Wales. Sidan rullar krigsførebuingane fram, til krigen bryt ut i februar. Sigrun Slapgard kommenterer frå Qatar, og må stadig stille stille seg spørsmåla: Kva er sant av det som blir sagt? Kva for rolle skal journalisten ha, og i kva grad formidler media berre det biletet generalane vil ha fram?Krig og løgn avslører spelet bak kulissene om medias rolle i Irak-krigen.Sigrun Slapgard er reporter i utanriksavdelinga i NRK. Ho debuterte med boka Krigens penni 2002. For denne boka vann ho Melsomprisen.

 

Boken kan kjøpes her

 

 

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Gjennom hele det tjuende århundret, spesielt under andre verdenskrig og den kalde krigen, brukte etterretningsagenter rutinemessig media til å publisere og kringkaste materiale som skulle villede eksterne fiender, hindre innenlandsk undergraving eller ganske enkelt endre lesernes oppfatning av fascisme eller kommunisme. I dag kanaliseres historier til journalister for å fremme en nyhetsagenda som anses gunstig for MI5, MI6 eller CIA, eller for å «spinne» dekningen av viktige saker. Undersøkende journalister har ofte et mer fiendtlig forhold til sikkerhetstjenestene, og ser på dem som altfor mektige statlige agenter som bør underkastes en grundig granskning av hva de driver med – angivelig for det offentlige beste.

 

Opprøret over CIAs «utlevering» av terrormistenkte og britiske byråers medvirkning i denne prosessen er bare ett eksempel på journalister som avdekker praksis som etterretningsmiljøet helst ville holdt hemmelig. Bidragsyterne til denne boken, som er tidligere etterretningsoffiserer, mediepersoner og akademikere, utforsker denne spennende og ofte spente konkurransen, og belyser mange hittil ukjente aspekter av det spennende og symbiotiske forholdet mellom «det nest eldste yrket» og trykte medier og kringkasting.

 

Fra journalistens perspektiv uttaler Chapman Pincher og Gordon Corera (sikkerhetsredaktør, BBC) seg, hvis essays sporer den utviklende relasjonen mellom nyhetsmedier og regjeringen, spesielt med hensyn til teknologiske fremskritt. Fra den politiske institusjonens perspektiv rapporterer Sir David Omand, Nick Wilkinson, Michael Goodman og Anthony Campbell, som forklarer regjeringens tilsyn med etterretningsbyråer, driften av hemmelige informasjonsenheter og lovene som regulerer kontrollen av informasjon.

 

Richard Aldrich undersøker etterretningsbyråenes utnyttelse av de globaliserte mediene; Scott Lucas og Steve Hewitt tar for seg CIAs bruk av åpne kilder til etterretningsformål; og Robert Dover og Pierre Lethier utforsker fremstillingen av etterretning i populærkulturen, en praksis som bidro til å skape utlevering og legge til rette for tortur, og som påvirker våre reaksjoner på begge deler. I den siste essaysamlingen fokuserer Patrick Porter på kulturelle representasjoner av krigen mot terror.

Boken kan kjøpes her.

 

 

Teksten fortsetter under bildet

 

Dr. Udo Ulfkotte, tidligere redaktør for den tyske hovedavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), har førstehåndskunnskap om hvordan CIA og den tyske etterretningstjenesten (BND) bestikker journalister til å skrive artikler uten sannhet og fakta, og med en utpreget pro-vestlig, pro-NATO-vinkling, eller med andre ord propaganda. I sin bestselgende bok Bought Journalists («Gekaufte Journalisten») forklarer Dr. Ulfkotte i detalj hvordan USAs og NATOs propagandakampanje fungerer, og hvordan manglende etterlevelse av denne fra en journalists side kan koste ham karrieren. Engelsk tittel: Journalist for Hire: How the CIA Buys the News. Boken kan kjøpes her.

 

Les artikkelen direkte på Olehartattordet.blogg.no