Er sanksjoner et hensiktsmessig virkemiddel? Sanksjoner kan få en helt annen effekt enn forventet.
Sanksjoner mot Russland vil skape et monster
I løpet av den siste uken har russiske venner beskrevet hvordan butikkfasader i shopping-områder har blitt dekket til og at der er lange køer av folk som prøver å få handlet ting før de blir permanent utilgjengelige. Prisen på moderne bekvemmeligheter som engangsbleier har økt med tregangen i løpet av få dager. Prislappen viser ikke lenger den relle prisen, fordi denne forandrer seg når man kommer til kassen. Politiet avhører ansamlinger av yngre mennesker på t-banen grunnet mistanke om deltagelse i ulovlige demonstrasjoner. Statsansatte har fått sine konti på sosiale medier sjekket for eventuelle tegn for opprør eller oppvigleri. Mennesker som har en historie med liberal aktivisme flykter fra landet, mens de som velger å bli værende risikerer lange fengselsstraffer.
Det disse russiske vennene mine sier, er at resultatet av dette slett ikke vil bli det Vesten håper på. Vanskelighetene forårsaket av sanksjonene vil bli hardest å takle for den metropolittiske middelklasse-intelligentsiaen, som representerer om lag 20% av befolkningen og som har blitt vant med italienske skinnsko, franske oster og som er konsumenter av internasjonale nyhetsmedier.
NATOs problem er at de fleste russere slett ikke reiser utenlands og de får nyhetene sine fra staskontrollerte medier. Slik de ser det, så beskyttes de av styresmaktene mot NATOs masseødeleggelsesvåpen. Det russiske sosiale mediet Telegram er fullt av historier lik den som handlet om at ukrainerne i all hast stengte det biologiske våpenprogrammet støttet av Pentagon rett før de russiske styrkene trengte inn. Disse menneskene vender seg slett ikke imot sin leder, men slutter rekkene bak ham, mot Vesten.
I en russiskspråklig post på et sosialt medium, som har blitt sett av millioner på mange plattformer, skriver Alexander Tsypkin en liste over grunnene til at Vesten skaper et monster ved å isolere Russland. Han sier at det er økonomisk umulig å knuse et land der 30% av befolkningen fremdeles bruker utedo. En venn av meg som har foreldre i den kategorien sier at den lille landsbyen i Ural overhodet er knyttet til noe offentlig vann- og avløpssystem, men alle går i kirken på søndag og tenner lys for Putin. Tanken om at disse menneskene kan tvinges til underkastelse fordi de ikke lenger får tak i varer fra Louis Vuitton eller Marks & Spencer eller fordi Russland eventuelt utelukkes fra det internasjonale betalingssystemet SWIFT, er direkte latterlig. Tsypkin sier denne befolkningen bare har forakt til overs for bourgeois-tilværelsens trygghet og risiko-aversjon og er overhodet ikke innenfor noen sfære som kan påvirkes av det som Vesten mener er rasjonelle oppfordringer.
Han peker på at europeere tenderer mot å anta at russere flest er lik de russerne de møter på internasjonale flyplasser og turistdestinasjoner, men slike mennesker likner mindre på den ordinære russer mentalt og økonomisk enn de likner på den gjennomsnittlige italiener. Vanlige russere er forberedt på krig på en måte som europeere ikke kan fatte, på grunn av at Russland i 90-årene i realiteten var en krigssone på grunn av nivået på kriminaliteten og bandittvesenet i hverdagslivet den gang. I tillegg, så er menneskerettigheter og personlig frihet mindre viktig for dem når dette sammenlignes med nasjonal stolthet og landets sikkerhet. De ser Russland som en borg for tradisjonelle verdier og ser på Vesten som en arena for fallerte ideologier karakterisert av gudløshet og hykleri. Liberalisme og demokrati er skjellsord blant dem.
Han nevner filmen Brother 2(2000) som fremdeles er den mest populære filmen i landet. Sammen med forgjengeren Brother fra 1997 handler den om en russisk nasjonalistisk veteran fra Tsjetjenia-krigen som ekspederer gangsterne i St. Petersburg, Moskva og Chicago. Filmens bakteppe er den umiddelbare post-sovjetiske æra – som av amerikanske Neocons sees på som historiens slutt (Fukuyama) – men hovedpersonen i filmen viser holdninger som er urokkelig anti-vestlige. Vestlige medier er for tiden fulle av spekulasjoner om at sankjsoner mot det russiske folk vil føre til Putins fall. Med på lasset hos disse spekulasjonene er det dårlig skjulte håpet om at en ny Gorbatsjov vil stå fram og som kan normalisere situasjonen. Tsypkin mener derimot at det er mye mer sannsynlig at ved å demonisere Russland så vil de bringe en ny Stalin til torgs. Om kommunikasjonslinjene ikke holdes åpne og en détente kan nås innen kort tid, vil det ikke være igjen noen måter man kan reversere den pågående prosessen på.
Det vestlige etablissementet prøver å kansellere Russland og man kan undre seg over om deres begjær etter en fiende korrelerer med deres egen forfengelige og selvopptatte beskrivelse av seg selv som «motstandsbevegelsen» gjennom årene med Trump og at dette endelig har båret frukter. Ironien er dog at dersom Trump hadde sittet ved makten i dag, så hadde sannsynligvis denne krisen blitt kvalt lenge før den ble et problem. Trump visste hvordan han skulle snakke med folk som Putin, til tross for at han ikke var «soft on Russia» slik de liberale mediene og politikerne prøvde å fremstille ham. Europeiske ledere gjør nå slik Trump oppfordret dem til: De ser etter måter de kan frigjøre seg fra energiavhengighet av Russland på og de vil bruke mer penger på militæret. Etter at de har markert seg ved å innføre sanksjoner, så må de ta det neste skrittet og tilkjennegi at Ukraina aldri vil bli medlem av NATO og arbeide for at landet blir en buffersone mot Russland i stedet for å bli et middel for å bringe vestlig dekadanse til Russlands dørstokk på en måte som vil forårsake en konflikt med deres tradisjonelle verdier.
Naturligvis vil Russland også måtte forsake noe ved å trekke seg ut av Ukraina og anerkjenne dets territoriale integritet og selvstendighet. Ting forandrer seg fort i tider som disse, men i skrivende stund er indikasjonene tilstede på at de vil insistere på å beholde Krim, på Donbass’ uavhengighet og ukrainsk nøytralitet. Om Ukraina aksepterer dette eller ei kan være avhengig av om vestlig fortørnelse fortsetter på et febrilsk nivå og vestlig solidaritet angående sanksjonene. Selv om virkningene av sanksjonene i det russiske kjerneland ikke blir det NATO håper på angående opprør mot Putin etc, så er det ikke urimelig å påstå at at den ødeleggende virkningen av sanksjonene er å likestille med en krigshandling. Slik sett, så er det en krigshandling der ofrene er uskyldige sivile og i motsetning til det som skjer i Vesten når med dem som utsettes for kansellering, så har russere flest ikke noe annet sted å gå for starte et nytt liv.
Sanksjoner er også en heller passiv og – vil noen si – feminin form for aggresjon fordi den involverer ødeleggelsen av den nasjonale prestisje og manipulering av det geopolitiske miljøet mot Russland, samtidig som man beholder et visst nivå av muligheter for plausibel benektelse av egen fiendtlighet. Kontrasten mellom Putins og vestlige lederes oppførsel kan tilsynelatende føre til at man med vestlige øyne ser seg selv som «de gode», men det understreker også det faktum at dette ikke er noen konflikt mellom fortolkning og implementering av felles verdier, men heller en konflikt mellom to ulike verdisystemer.
Vestens progressive pretensjoner og ambisjoner om å være verdens moralske høyborg og førstelinje kommer aldri til å gi resultater før man kan anerkjenne at de vestlige verdier slett ikke er universelle og handle i takt med den anerkjennelsen. I tillegg til dette, så har de pågående debattene i Vesten om ytringsfrihet og intellektuelt mangfold så vel som Woke-ideologiens marsj gjennom de vestlige institusjonene medført geopolitiske implikasjoner.
Vi kan bare håpe at det ikke krever en reell krig med Russland for at den vestlige intelligentsiaen skal anerkjenne den rollen tradisjonell maskulinitet fremdeles spiller i den verden som ligger utenfor ekkokamrene deres. Dette er en arena de mangfoldsprogressive ikke kan vedkjenne seg, fanget som de er i sitt manikeiske psykodrama, hvori til og med nominelt konservative som Boris Johnson suges inn. Omringet av nye liberale innfallsvinkler om Putins adferd, så er de blinde for den større sivilisatoriske asymmetrien som er den viktigste bakgrunnen for konflikten i Ukraina. Det kanskje mest interessante er at den sivilisasjonskampen (Clash of Civilizations) spådd av Francis Fukuyamas mentor, Samuel Huntington, skulle bli med Russland, siden de spådde at Russland kom til å bli et utstillingsvindu for den amerikanske ideologiens triumf over hele verden.
Oversatt av Væringen
2 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 2 ganger.
Post Views: 30